Kristoffer siterer Where I'm Calling from av Raymond Carver
12:36, 16. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
Two days ago, in the afternoon, Amanda said to me, "I can't read books anymore. Who has the time?" It was the day after Oliver had left, and we were in this little cafe in the industrial part of the city. "Who can concentrate anymore?" she said, stirring her coffee. "Who reads? Do you read?" (I shook my head.) "Somebody must read, I guess. You see all these books around in store windows, and there are those clubs. Somebody's reading," she said. "Who? I don't know anybody who reads."
Where I'm Calling From er Raymond Carvers beste noveller utvalgt av Raymond Carver. Savnet Viewfinder fra What We Talk About When We Talk About Love. Til tross for det så var det en fantastisk bok. Noe av det beste man kan lese.
Verdig oppfølger, realistisk scenarie om klimakrise og vannmangel og klimaflyktninger, men ikke så intens og fullt så engasjerende som som Bienes historie. Les gjerne mer her
Inspirert av The Bachelor?
Realitysuksess
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for realityprogrammene The Bachelor, The Bachelorette og Bachelor in Paradise. Det er realityprogrammer jeg har sett på helt siden begynnelsen og det er lenge. Jeg har også sett den australske, svenske og norske varianten avThe Bachelor, men det er amerikanerne som kan det best, synes jeg. Konseptet til disse programmene er litt på trynet, men vanvittig underholdende. Stadig dukker det opp karakterer man ikke glemmer med det første, og det blir mer og mer dramatisk for hver sesong som går.
Grunnen til at jeg nevner dette er at The Selection er litt av det samme. Bare denne gang er det en ekte prins istedet for en "vanlig" ungkar som skal velge seg en livspartner som forhåpentligvis ender opp som hans kone. America Singer (hun heter virkelig det...), er en av de som får invitasjon til å delta siden hun er 16 år. Hun har ikke lyst siden hun er i et hemmelig forhold med Aspen, av den grunn vil hun ikke forlate ham eller familien. Men siden hun kommer fra et fattig hjem i Illéa, og har en mor som stadig maser på henne om å dra for å få bedre muligheter i livet, føler hun at hun ikke har et annet valg enn å delta. I Illéa er det sånn at man deles opp i nivåer fra en til åtte. De som tilhører nivå en er de rike, vellykkede og som har et bra liv, mens de som går lenger opp i skalaen er de som sliter mer både økonomisk, tilgang til ting og får ikke de samme valgmulighetene. America og foreldrene hennes tilhører nivå fem. De er ikke de som strever mest, men de får likevel føle på det. Etter å ha sendt inn skjemaet for familiens skyld, blir America kjempeskuffet da hun blir en av de 35 utvalgte til å konkurrere om Prins Maxons hjerte. Hun og de andre jentene skal bo på slottet Hun gjør det mest for familien sin skyld istedet for hennes egen del. Kommer oppholdet hennes til å bli bedre enn forventet og hun vil etter hvert akseptere det som skjer, eller kommer hun til å trekke seg fra alt?
Forutsigbart og tynt skrevet
Det jeg likte aller minst med boka var ikke bare selve forutsigbarheten, men også skrivemåten. Den er utrolig platt og rett frem aktig. Det er ingen brytninger, overraskelser, følelser eller noe. Uansett hvilken scene som beskrives, blir det veldig monotont og følelsestom. Man kommer ikke innpå karakterene på noe vis. Vi får vite at America er en sårbar og følsom jente som heller gjør ting for å please andre istedet for å gå egne veier, men likevel er det vanskelig å føle sympati for henne, fordi hun sutrer for mye. Er heller ikke så glad i karakterer som gjør det andre sier istedet for å stå på sitt. I hennes situasjon blir hun sett på som mindre egoistisk i og med at familien hennes vil gi henne et bedre liv, noe som er i grunnen forståelig, men likevel. Hun mangler karakter.
The Selection er første bok i The Selection serien og jeg kommer nok ikke til å lese resten da den første var lite imponerende og utrolig kjedelig. Vet at kjedelig ikke alltid er et dekkende og godt nok ord, men passer utmerket til beskrivelsen av denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Hvis man er i verden på en sånn måte at man vil lære og forstå og erfare og forhåpentligvis vokse, da må man utsette seg for ting.»
Jeg var på Rygge bibliotek i høst og hørte Vigdis Hjorth snakke om romanen Arv og miljø som jeg leste og skrev om i januar 2017. Syntes det var interessant å høre på. Interessant er også boken til Kaja Schjerven Mollerin: Vigdis, del for del. Det er en samtalebok, og innledningsvis skriver forfatteren at hun innledet et samarbeid med Vigdis Hjorth vinteren 2015 som var ment å ende om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke. På den tiden jobbet Vigdis Hjorth med å ferdigstille en roman for voksne som skulle handle om et arveoppgjør og en forbrytelse.
«Vi startet altså på et tidspunkt Hjorth var i ferd med å sette punktum for en ny roman, ikke en hvilken som helst roman, verken for forfatteren eller for trofaste lesere, men en roman som vil bli stående som er merkestein i forfatterskapet fordi Hjorth, i denne boka samler og utdyper motiver og temaer hun har forfulgt – og selv blitt hjemsøkt av – gjennom et langt forfatterliv. Uforutsigelig nok skulle også Arv og miljø, flere måneder senere, komme til å utgjøre sentrum i en av de siste tiårenes største norske litterære debatter, om forholdet mellom fiksjon og virkelighet; et knapt år etter dette igjen skulle debatten få nok en omdreining da Vigdis Hjorths søster, Helga Hjorth, ga ut romanen Fri vilje, som gir oss en annen versjon av fortellingen vi blir presentert for i Arv og miljø. Et beleilig eller ubeleilig tidspunkt å innlede en samtale på, kunne man si, alt etter øynene som ser.»
Om debatten som foregikk i Klassekampen angående boken Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis, og Kjartan Fløgstads kritikk av forfatteren, der Vigdis Hjorth var uenig med Fløgstad, en debatt som foregikk før Arv og miljø var utgitt, sier Hjorth blant annet: «Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne debatten på maktas side.»
I Vigdis, del for del kretser mange av samtalene naturlig nok rundt romanen Arv og miljø, og temaet i som romanen tar opp. Om det tragiske dilemmaet for de to søstrene i romanen som var født da det påståtte overgrepet skal ha skjedd:
«Det er nettopp tragedien i slike saker. Uansett hva du velger, vil noe falle fra hverandre. Idet forbrytelsen har skjedd, har på et vis familien, slik den var, gått til grunne. Det er heller ikke uvanlig at mødre blir maktesløse og ikke klarer å beskytte barna sine. Men i saker med en overgriper og et offer er det mye lettere å ta overgripers parti, det er nesten umulig å la være, for det krever ingenting. Velger man overgripers side, kan man leve tilnærmet som før. Velger man å tro på offeret, eller Bergljot, krever det en helt annen innsats, en helt annen evne å tåle ubehag, for det vil forandre alt. Alt som har vært, vil bli revet i stykker, se annerledes ut. Derfor er det svært krevende å tro på offeret. Man kjenner ikke konsekvensene. Dette har selvsagt også med fasade å gjøre. Boka handler om forbrytelsen til en mann i en pen vestkantfamilie. Da debatten stod på, lå det nær å tenke at Aftenposten, som borgerskapets avis, ikke ville tro at slikt kan skje også i tilsynelatende plettfrie borgerlige familier, som jeg skriver om. «
Temaene for samtalene er også virkelighetslitteraturen generelt, andre bøker hun har gitt ut, kritikernes rolle, Handke-debatten, morsrollen og mye annet. I det hele tatt var boken til Kaja Schjerven Mollerin verdt å få med seg. Mye man kan reflektere over. Boken leste jeg på eBokBib
Kristoffer siterer Where I'm Calling from av Raymond Carver
11:34, 12. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
She said if this weather didn't improve she was going to kill herself.
Kristoffer siterer Where I'm Calling from av Raymond Carver
07:39, 10. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
She was afraid, and her teeth began to chatter until she tightened her jaws. She saw a big car stop in front of the hospital and someone, a woman in a long coat, get into the car. She wished she were that woman and somebody, anybody, was driving her away to somewhere else, a place where she would find Scotty waiting for her when she stepped out of the car, ready to say Mom and let her gather him in her arms.
Om selvaksept og åpenhet.
James Dawson, som nå heter Juno Dawson, har skrevet en snerten bok om det å være seg selv uansett hvilken legning man er. Det er ikke viktig hvilken legning man har, bare man trives som man er og aksepterer seg selv.
Dette er en fin og informativ bok med humoristisk undertone. Forfatteren skriver med en lett og underholdende stemme, som om hun snakker med noen fortrolig. Hun belærer ikke hvordan man skal være eller hva man bør gjøre. Hun bare forteller om det å være forskjellig. Hun forteller og gjør rede for lesere mye om LHBT begrepet (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Hun forteller om forskjellene på disse uttrykkene. Mye vet man om fra før, men stadig dukker det opp nye uttrykk og begrep som hun gir en liten oversikt på. Det gjør hun på en ryddig og ypperlig måte.
Med glimt i øyet
Det er lett å tenke at sakprosa generelt er tørt og monotont, men ikke bestandig, for denne boka var alt annet enn det. Den er svært lettlest og Dawson skriver med glimt i øyet. Dette er fascinerende lesing, og det er fint at noen skriver om noe som kan få andre til å føle seg mindre redde for den man er. Det er mange som ikke er hetero, og som ikke tør å innrømme hvem man egentlig er, i redsel for å bli avvist og bli dømt av andre, noe som er litt rart siden vi lever i 2017. Man skulle tro at folk var mer åpne og aksepterende, men dessverre ikke. Noen bærer fremdeles på eldgamle fordommer, noe som er både unødvendig og synd, for hva er galt med å vise hvem man egentlig er i dagens samfunn?
Fryktløs
Det beste med Denne boka er homo er at forfatteren viser ingen frykt i det hun skriver. Hun er åpen og ærlig, og tar opp temaer om alt fra homofobi, stereotyper, å komme ut av skapet, det å finne noen som har samme seksualitet som deg, sex og mye mer. Hun tar også opp begrepet aseksualitet. Så forfatteren er virkelig ikke redd for å skrive sannheten om ting og lære bort. Det kan bidra til at den som leser denne boka, kanskje kjenner seg igjen i noe av det forfatteren skriver, og kanskje få større selvtillit? Hvem vet?
Denne boka er homo er en viktig liten bok som tar opp store og alvorlige temaer. I boka er det også med bidrag fra andre som har forskjellige legninger, som forteller om hva de har opplevd rundt enkelte temaer, og som kan hjelpe både ungdom og voksne med å finne selvtillit hvis man sliter med å innrømme for andre hvem man er. Boka kan også fint bli brukt som pensum fordi den er svært lærerrik og gir et grundig innblikk i forskjellige temaer på en enkel og oversiktelig måte. Det eneste som trekker litt ned for min del er at noen partier kan være litt gjentagende og ikke alt var like interessant å lese om, men bevare meg vel, denne er virkelig verdt å få med seg. Den gir perspektiv på hvor viktig det er å akseptere hverandre uansett hvilken legning man har, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.
Fra min blogg: I Bokhylla
Fornøyelig og alvorlig, tankevekkende bok om et usunt mor-datter-forhold. Mor og datter reiser på en alternativ behandlingsklinikk i Sør-Spania. Datteren må holde seg unna klinikken og lever omsider sitt eget liv. Mer her
Velskrevet og uhyggelig interessant om psykatri og grådighet. Les gjerne mer i min omtale her
Fantastisk roman ! Tankevekkende med mange lag. her er min omtale
Kristoffer siterer Where I'm Calling from av Raymond Carver (side 288)
08:28, 5. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
"When Harold's grandpa was sixteen years old, he set out to read the encyclopedia from A to Z. He did it, too. He finished when he was twenty. Just before he met my mama."
"Where's he now?" I asked. "What's he do?" I wanted to know what had become of a man who`d set himself a goal like that.
"He's dead."
Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd.
Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.
Les hele teksten på Ellikkens bokhylle
Sist sett
