Kristoffer siterer Fortellekunst av Henrik H. Langeland (side 19)
21:22, 7. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.
Marianne Augusta siterer Devotion av Patti Smith (side 93)
14:03, 7. november 2017 Ingen har det som favoritt.
"Why do we write? Because we cannot simply live."
Man has come to dominate the planet thanks to two essential traits. One is intelligence. The other has been the absolute willingness to kill anyone and anything that gets in
This is how a man looks when he's deciding that the risk of death is better than the risk of change.
Tine Sundal om Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin Brandtsegg Johansen:
18:41, 6. november 2017
Ikke det helt store, men Gabrielsen skriver godt. Tidvis kjedelig, men også spennende, og det blir ganske intens og litt creepy mot slutten. Mer i min blogg her
«Jeg gikk inn med et åpent sinn, og så ble jeg værende. Selv med TV-kameraer rundt en føler man seg isolert, som i en boble. Man rives med, og det blir med ett veldig viktig å bli værende på gården. Jeg klarte å gjøre mye jeg ikke trodde jeg kunne, jeg matet kopplam, hogget trær, fløtet tømmer og laget mat over åpen ild. Jeg elsket hvert sekund. Det ga en utrolig mestringsfølelse. Da programmet ble vist vinteren 2017, merket jeg det med en gang. Folk på Instagram, Facebook og i matbutikken begynte å henvende seg til meg. Det virket som om hele Norge satt klistret til skjermen tre ganger i uken, folk rullet ned vinduene på bilen og hilste når de kjørte forbi. Plutselig ville alle strikke mormors flotte Haukeligenser.
- Vi håper du vinner, sa folk. - Vi heier på deg!
Det var en så enorm og ensidig positiv respons. Mange virket også genuint overrasket. «Tenk at du, av alle, kunne være så ... grei!» Det virker som mange liker meg bedre nå. For hadde de fleste bare sett meg i glamorøse settinger og på stillbilder og tenkt sitt. På Farmen gjorde jeg noe praktisk, og dessuten snakket jeg. Følelsen av å bli likt, alle koselige meldinger og håndskrevne brev gjør at alt skinner litt ekstra dette halvåret. Kremene og brillene selger bedre enn noen gang, og jeg får mange jobbtilbud. Følelsen av at jeg igjen står trygt, at butikken går bra, gjør at jeg slapper av og tør å kjenne på følelsene mine igjen...»
Det var Vendelas deltakelse på Farmen, eller Farmen Kjendis som det også kalles, og som ble vist våren 2017, som er årsaken til at jeg bestemte meg for å boken Vendela Alt jeg ikke har fortalt som Vendela Kirsebom har skrevet i samarbeid med Anne Gunn Halvorsen.
Medforfatteren er ikke så kjent som Vendela Kirsebom; forlaget Vigmostad og Bjørke, beskriver henne slik:
«Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) har 13 års erfaring som journalist, blant annet i Dagbladet Magasinet og Dagens Næringsliv. I februar 2017 debuterte hun som sakprosaforfatter på Samlaget med boken Livet og korleis leva det, til strålende kritikker.»
Vendela beskrives som modell og gründer, men det er det første hun er mest kjent som. Selv om jeg har lest litt om henne og sett henne på TV noen ganger, var det meste hun forteller om i boken ukjent for meg. At hun kan mer enn å smile pent og ta seg godt ut viste hun i Farmen. Som hun skriver om i sitatet innledningsvis, ble jeg positivt overrasket hvordan hun fremstod. Ingen diva, men veldig arbeidsom og jordnær. Hun viste også frem at hun er et følelsesmenneske. Streng var hun av og til – så streng at en av deltakerne kalte henne «obersten». Men intrigemaker ga hun ikke inntrykk av å være.
Om Vendela gikk inn i Farmen med et åpent sinn, gjorde jeg det samme da jeg begynte å lese boken. Jeg ble ikke skuffet. Boken er lettlest og oversiktlig. I boken starter hun med å fortelle om bakgrunnen for at hun har norske aner. Om mormoren som var tysk og under et opphold i England møtte en norsk ingeniør, og giftet seg med han etter fem dager. I England ble moren Ingi og onkelen til Vendela født. Familien flyttet til Norge, men etter 2. verdenskrig flyttet de til Sverige.
Vendela blir født i 1967. Vendela skal først møte faren som er tyrkisk langt opp i voksen alder. Moren Ingi er alenemor. Hun gir Vendela mye frihet – er opptatt av at Vendela tidlig skal bli selvstendig. Det skal komme godt med når Vendela starter sin modellkarriere. Hun blir oppdaget helt tilfeldig som 13. åring:
«- Er mamma der?
Jeg sier det bare sånn, som om det bare er en mamma som jobber hos Rikskonsertene. Hun kommer ut med to lunsjkuponger i lommen. En sånn kupong gir oss lunsj til 25 kroner på utvalgte restauranter. I vår lille familie bruker vi alle frynsegoder vi har. Denne dagen går vi til Stora Nygatan 1, en hjørnekafe med rødrutede duker og lyseblå vegger. Fremdeles er det helt uforståelig for meg, det som snart skal skje, for der sitter vi, min mor og jeg, en 13 år gammel, lang, tynn og kvisete jente. Jeg er ikke en av de populære i klassen, jeg er en musikk, dans og drama-jente som bor i en syttitallsleilighet i forstaden.
Det bryr hun seg ikke om, kvinnen som stopper ved bordet vårt.
- Do you want to make a million dollar? spør hun.
Hun fortsetter å se på meg mens hun snakker med mamma, som rynker skeptisk på nesen og til slutt tar imot et visittkort.
Hjemme ringer hun en venninne som arbeider som mannekeng i Paris.
Hun gisper.
- Eileen Ford! Da er hun i gode hender.»
Jeg tror mange vil like å lese boken – også unge lesere. I boken forteller hun med egne ord om oppturer og nedturer i arbeidet som modell og i livet forøvrig. Om byen i hennes hjerte: New York. Hvem drømmer ikke om å kunne bo og jobbe der... Mange unge drømmer om å kunne leve av utseendet sitt. I boken kan de lese om en som har gjort det, og fortsatt gjør det. Vendelas modellagent forteller hva hun tror som er årsaken til at Vendela har lykkes og sier:
«- Du forsov deg ikke, mistet ikke flyet, oppførte deg ordentlig. Det skjer veldig ofte at jenter ikke dukker opp på jobben. Du var punktlig, en arbeidshest som aldri laget problemer, sier Mika.»
Men som Vendela skriver, det er også egenskaper som får henne til å være unødvendige lenge i dumme situasjoner - hun finner seg i for mye.
Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...
Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.
Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.
I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.
Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.
Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.
Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.
Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 67)
13:45, 4. november 2017 2 har det som favoritt.
Det er rart hvilke detaljer en av og til husker. Ting som egentlig ikke har noen som helst betydning. Likevel blir de lagret i en avkrok av hjernen, og flere år eller tiår senere kommer de krympende frem igjen.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 102)
13:42, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Det var jammen merkelig hvordan ting du opplevd som barn fortsatt påvirket deg mange år senere, tenkte Robert.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 143)
13:30, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Enhver løgn har sine konsekvenser, den skaper ringer, forårsaker bølger. Og før eller siden når virkningen frem til vannkanten. Selv om løgnen ikke var større enn en liten stein.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 165)
13:23, 4. november 2017 2 har det som favoritt.
Det er faktisk lett å glemme at også gamle mennesker en gang har vært unge. Det er nesten like vanskelig å forestille seg som den kjensgjerning at en selv også før eller siden, snart - i alle fall raskere enn en tror - vil være gammel.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 227)
13:17, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
En kan oppleve veldig forskjellige typer kjærligheter i livet [...]
Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 43)
20:35, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
En pasient som velger å avstå fra behandling eller kontakt, har fortsatt krav på å få respekt og annerkjennelse.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 42)
20:34, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Den største utfordringen i livet er ikke å forandre seg selv, men å oppdage seg selv.
Indisk ordtak.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 40)
20:32, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Manglende respekt og dårlige holdninger generelt overfor mennesker bunner ofte i indre usikkerhet og mangel på kunnskap. Ofte er vi redde for det ukjente.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 39)
20:29, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Samhandling med andre mennesker starter hos deg selv. På veggen i tempelet til Apollons orakel i Delphi sto det kjenn deg selv. Det handlet om at man skulle kjenne seg selv og sin begrensning i forhold til de gamle greske gudene. I dag knyttes det å kjenne seg selv ofte til personlig vekst og utvikling.
For å kunne kommunisere hensiktsmessig kreves det at du har god selvinnsikt. Det innebærer at du må kunne ha kontakt med ditt innerste og vite hvordan samhandling med andre mennesker påvirker deg. Gjennom erfaring i samhandling med andre utvikler du selvinnsikt, og da kan du bevisst velge hva slags relasjon du ønsker å ha. Du lærer deg å identifisere følelsene dine og å skjønne hvorfor du handler som du gjør i gitte situasjoner. Du lærer deg hvordan du kan si ting, og hvordan ting som blir sagt, kan oppfattes av pasienten. Det vil du ha god nytte av i ditt møte med andre pasienter.
«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.
Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»
Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot.
Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie.
Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.
«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»
Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:
«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»
Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.
«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»
I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.
«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»
For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.
Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Sist sett
