Bokelskere.no

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

«Frank var saklig i ordets opprinnelige retoriske forstand - han var drevet av saken. Og vi lever i en tid som er usaklig. Han brukte ikke saken for å fremme seg selv, men brukte seg selv for å fremme saken. I sin formidling var han nysgjerrig og drevet av gleden over kunnskap. Han lot seg fascinere av alle de interessante tingene i verden. Og dersom han mente noe var interessant, måtte det være det for alle andre også. Det er definisjonen på en god retoriker. En som brenner for saken og dermed setter fyr på andre. Frank visste verdien av den gode historien, men også av å gi noe av seg selv. Om du ser på måten han formidler på, ser du en mann som vil noe. Det er et menneske bak. Frank var aldri kjedelig og alltid til stede i sin egen fortelling.»

Sitatet over er fra boken Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det er Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitet i Bergen (UiB) som siteres. «Det er et menneske bak»; det er nettopp det jeg tenker at han var. Derfor er det så rart at Frank Aarebrot er død, han var så levende. Jeg har bare sett han på TV og det sprutet livsvilje ut av han. I boken er sangen Kine Hellebust er mest kjent for: Det hainnle om å leve. Budskapet i sangen passer så godt til Frank Aarebrot.

Jeg lot meg begeistre av boken skrevet av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det var så godt å lese en biografi som traff etter å ha startet å lese flere store biografier som halvveis opplevdes drepende kjedelig og måtte avbrytes. I boken blir leseren kjent med Frank Aarebrot, hele Norges professor, valgekspert og bergenser fra han ble født i 1947 til han døde. Et liv i høyt tempo. Som alle oss andre hadde han sterke og svake sider.

Boken og forfatterne beskrives slik av forlaget Vigmostad & Bjørke:
«Frank Aarebrot etterlot seg et tomrom i norsk offentlighet da han døde i 2017. Hvordan ble han den unike formidleren har var?
«Franken» drevet av stor nysgjerrighet og glede over å formidle kunnskap. Studentene elsket ham, og han ble nasjonalt kjent og hyllet gjennom valgsendinger og seersuksesser som «200 år på 200 minutter». Han var respektert i politiske kretser fordi han alltid sa sin ærlige, uavhengige mening.
Basert på over 100 intervjuer med folk som kjente Frank, deriblant hans nærmeste familie og venner, statsministeren og andre samfunnstopper.
Liv Skotheim (f. 1977) er journalist og debattleder i Bergens Tidende. Hun er utdannet medieviter fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i Aftenposten og BT siden 2005. Skotheim samarbeidet med Frank Aarebrot i forbindelse med en rekke debatter.
Martin Larsen Hirth (f. 1984) er energianalytiker i Greensight. Han var tidligere journalist i Sysla og arrangementsansvarlig i Bergens Tidende. Hirth er master i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og var i 2009 leder for Sampolkonferansen.»

Etter et forord av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt ord, starter boken med kapittelet Da professoren slo Gullrekka:

Fredag kveld 28. februar 2014 er temperaturen ute i ferd med
å falle, men i storsalen på studentstedet Det Akademiske Kvarter
i Bergen nærmer stemningen seg kokepunktet.
Salen er fylt til randen av forventningsfulle publikummere.
Like før har køen start femti meter nedover Olav Kyrres gate og
bortover Håkonsgaten. Studenter, bestemødre, familiefedre og
tenåringer har funnet veien til Kvarteret.
«Du Frank, dette her er liksom som rett for et maratonløp.
Startskuddet går snart, og du skal prestere i 200 minutter?»
Frank står og prater med NRK-journalist Steinar Birkeland.
«Vel, det er vanskelig å si om det er en sprint eller et maraton,
det er mye stoff vi skal gjennom», svarer Frank med sigaretten
i hånden.
I tre timer og tyve minutter skal han lose publikum og TVseere
gjennom 200 år med norgeshistorie.
«Blir dette din lange akademiske hyllest av Grunnloven?»
«Jeg kommer vel ikke til å være så snill med Grunnloven. Jeg
er mer interessert i utviklingen som har skapt landet vi har nå.»

Om det at ikke alle av Frank Aarebrot foredrag ikke holdt høy faglig kvalitet, at han av og til ble tatt faktafeil, skriver Åmås i forordet:

«Det gjorde ikke alle Frank Aarebrots offentlige bidrag, medieopptredener og intervjuer. Det var så uendelig mange av dem at det gikk litt fort av og til. Han kunne både nå og da tas i faktafeil. Han bidro da også i så utrolig mange sammenhenger. Og han mente (som nok riktig er) at det ikke kan stilles samme krav til presisjon i et medieintervju som i en akademisk kontektst. Den innstillingen ble det en del slurv, snarveier og lettvintheter av, «uten filter» som han var. Men det finnes sannelig nok av dem som har så tette filtre at det de meddeler, blir både kjedelig og uinteressant.
Han var så tydelig at han var lett å kritisere og argumentere mot, og det virker ikke som om han tok hensyn til om han ville bli likt eller få skryt. Også slik var Frank Aarebrot uten filter, men med betydelig integritet. Det er slett ingen selvfølge i dagens offentlighet. Det er heller ingen selvfølge at en fagmann liker bedre å snakke til brede offentligheter enn til grupper av «ususal suspects», sånne godartede faglige og sosiale ekkokamre som Norge er så full av. Slik sett var han en legemliggjøring av ideen om de store, inkluderende fellesarenaene som selv et høyt spesialisert og svært fragmentert samfunn fortsatt trenger. Ja, særlig et slikt samfunn.»

Det var noen smakebiter fra boken jeg lot meg begeistre av. En interessant bok om et spennende menneske.

Omtalen over er kopi av et blogginnlegg - link

Til tross for femmer i Dagbladet, denne fikk jeg ikke mye ut av

Makabert men ikke over toppen ille - anbefales sterkt!

En kvinne mister sitt ufødte barn i en bilulykke og strever med å få livet på rett kjøl. Eller, hun strever ikke. Hun gjør ingenting. Traumatisert og i sorg dveler hun ved ulykken, skjebnen og alt som ikke ble som de skulle. Samlivet rakner og datteren på tretten år er alt hun har og lever for.

Thomas Marco Blatt har skrevet en intens fluktroman med et sårt utgangspunkt. Det er nærliggende å tro at moren er mentalt ustabil, preget av traumer hun ikke evner eller ønsker gi slipp på. I all sin uhyggelighet tegner det samtidig et rørende bilde på sorg og morskjærlighet. - Og dette noe allmenne vi alle kan kjenne oss igjen i: Hvordan vi klamrer oss til tiden vi er i, ikke våger gi slipp på det som en gang var, i frykt for at noe eller noen skal forlate oss.

(Sakset fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle)

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som 7-8 åring leste jeg Hardyguttene og elsket spenningen. Jeg leste Jalna-serien da jeg var veldig ung. 10-11 år. Jeg hadde venner som på samme alder leste Ole Brum og Torbjørn Egner; bøker jeg synes var skrekkelig kjedelig. Husker jeg leste Dracula, mulig det var rundt 13 års alder, og var så redd at jeg ikke turte å ha boken på nattbordet når jeg sov. Husker ikke når jeg begynte å lese krim. Men jeg kan godt tenke meg at jeg ville likt å lese boken til Swanson som 14 åring. Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare.

Koselig feelgood med en litt original hovedperson

Originalt skrevet roman

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»

Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.

Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.

Link til innlegget på bloggen mine

Gøy å lese en roman med gatekunst som fargerikt bakteppe

En flott roman, men slutten trakk fra en prikk på terningen