En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?
En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.
Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.
Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.
Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.
Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.
Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.»
Romanen Den dagen Nils Vik døde, som ble utgitt i 2023 og som sitatet over er fra, er den første boken av Frode Grytten som jeg har lest. En veldig god roman er min oppsummering.
Den stillferdige Nils Vik tenker ikke på at han har spilt noen stor rolle i samfunnet han har vært en del av. Hele livet har han levd på et sted i en vestlandsfjord. Han har livnært seg på å være skysskar på MB Marta. Eller motormann som han kaller seg.
«Han har laga dette vesle venterommet i tida for folk, ja, til og med sauar og geiter har han skyssa over. Allslags folk har pressa seg saman hos han, i nokre minutt, i nokre timar. Så har dei forsvunne i land, spreidd seg ut, desse som skulle til så mange ulike stader. Han fikk dei til byen, fikk dei til lege, fikk dei til prest og jordmor, fikk dei på skule og i gravferd. Båten til Nils var ein liten bit av tilværet deira, ein kort pause frå det daglege livet. For han var båten mykje meir, denne båten som blei ein livsveg. Båten hans styrte. her, dura og song og vogga, båten var ein satellitt, ein måne som sveiv rundt i fjorden.»
Men hva tenker Nils Vik om arbeidet:
«Kva har han lært av å stå her i styrehuset og ut? Å stire ut på øyer, stubbar, nes, isbrear, småbruk. bilvrak i hagane, dei gamle jordlappane, dei nye byggefelta, dette landet som reiser seg rett opp frå den djupe fjorden. Kva har han lært? Jo, dette er leksa frå kvar dag: Å komme seg opp halv seks om morgonen, komme seg ut på fjorden, stå her, og som no, sjå ei bleik og skrøpelig novembersol kjempe for å trenge gjennom skylaget, og seinare, om ho faktisk maktar det, sjå korleis sola fører tunga si over fjella. først på toppane, så i hellingane i vest, så over heile landskapet. Sollys på trea, sol på taka, skorsteinane, fuglane, vatnet. Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar. Det er bare denne siste dagen at dagane kjennest som éin. «
Men aller viktigst har kona Marta vært for Nils. Kona som er død. Helsa til Nils er dårlig, og denne dagen har han bestemt skal være den siste her på jorda. Han legger igjen en siste hilsen til døtrene før han forlater huset:
«Nils snudde seg og strekte seg mot kjøkkenskuffen, fann ein penn og eit postkort. Motivet var av fjorden ein sommardag med solskin og kvite godvérsskyer over fjella. Med ustø hand skreiv han ei lita helsing tvers over himmelen. Han plasserte kortet inntil kaffikoppen. Kva ville jentene tenke når dei fann det kortet? Ville dei smile? Ville dei grine? Eg har reist frå dette huset, og eg kjem ikkje tilbake. Ta godt vare på kvarandre. Far.»
Lavmælt roman om kyllingoppdrett og arbeidsinnvandring
Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese.
Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode, og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.
Selv om kanskje ikke alle kjenner til eller husker Britney Spears, har nok de fleste fått med seg sangene ... Baby One More Time og Oops ... I Did it Again på radio. Sanger fra den tiden da hun var populær.
Hun var datidens Taylor Swift, bare bedre. Hun ble kjent på slutten av 90-tallet og og var fremdeles populær de første årene etter 2000-tallet. Hun var populær omtrent samtidig som Backstreet Boys, 'N Sync, Boyzone og Christina Aguilera. Hun var ikke bare kjent for fengende sanger, men også for å være en god danser og laget heftige sceneshow.
Å miste sin egen frihet
I Min egen stemme blir man kjent med henne fra hennes eget perspektiv. Hun forteller om barndommen, barndomshjemmet, turene til New York i håp om å slå gjennom som artist, familien, morsrollen, ekteskapet med Kevin Federline, skilsmisse, og mye annet. Hun forteller også om hvilken jerngrep faren, og også moren hennes hadde på grunn av deres vergemål. I omtrent tretten år fikk ikke Britney gjøre som hun ville. Hun ble lagt inn på diverse steder, observert for den minste ting hun gjorde, og fikk heller ikke være kreativ. Hun følte seg fanget som både menneske og artist. I de tretten årene hun ikke fikk bestemme noe som helst, levde hun som en slags robot. Hun går også nærmere innpå sammenbruddene, som da hun barberte vekk alt håret, og hvorfor hun gjorde det.
Selv om hun forteller alt dette i boka, har hun også avslørt i forskjellige sanger tidligere om at ikke alt har vært bra. Hun har bare gitt vage antydninger til det, gjennom blant annet disse sangene: Piece of Me, I'm Not a Girl, Not Yet a Woman, og Lucky. Hun har helt sikkert kommet med hint i andre sanger også, hvor hun har gitt hint til at alt ikke var helt som hun ønsket å ha det.
Reflektert fortellerstemme
Synes at hun forteller om alt dette på en saklig måte uten å overdrive, som lett kan skje i biografiske bøker. Hun har et nøkternt syn på det hele. Hun viser også en sterk og en tålmodig side med tanke på hvordan foreldrene styrte henne, spesielt faren, selv i godt voksen alder. Med denne boka viser hun en veldig reflektert side av seg selv, hvor tålmodig hun var gjennom de tretten årene da hun ikke fikk bestemme noe som helst selv. Hun beskriver maktesløsheten og det å bli frarøvet friheten, på en forståelig og god måte. Hun er sterk som gikk i mot faren til slutt, og ville oppheve vergemålet.
Min egen stemme er alt annet enn hyggelig og oppfløtende lesing. Man blir kjent med en ung og fortvilet jente som ikke fikk oppleve potensialet som artist, og som ble tvunget til å la kreativiteten dø ut. Britney Spears ga ut sitt foreløpig siste album i 2016, og det går rykter om at i stedet for å fortsette som artist selv, skal hun lage musikk for andre artister i stedet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Clay McLeod Chapman er en av de nye horrorfatterne som har blitt svært populær de siste årene, men har han noe nytt eller mer å komme med?
I The Remaking blir man kjent med Amber Pendleton, både som barn og voksen. Som barn blir hun tvunget av sin mor til å gå på auditions i håp om å bli skuespiller. Grunnen er vel at moren hennes lever delvis gjennom henne og har noen regninger hun sliter med å betale. Amber selv har ingen lyst til å bli skuespiller, men skjønner at hun ikke har noe valg når det gjelder moren. Hun får rollen i filmen som er basert på en fiktiv vandrehistorie. Om en mor og datter som bodde alene i skogen. Etter en hendelse, beskylder innbyggerne dem for å være hekser og de oppsøker dem for å ta en grusom hevn. Regissøren er helt oppslukt av denne historien, og vil lage en film om denne historien før noen andre gjør det.
Amber får rollen som Jessica. Noe på filmsettet skjer som gjør til at hun ikke lenger kan stole på virkeligheten og hun blir traumatisert av dette. Tjuefire år senere da Amber er i tretti årene, deltar hun på et opplegg hvor horrorikoner samles slik at fansen får treffe dem. Av en av fansene sine, får Amber vite at det skal lages en nyversjon av filmen som hun var med i, og som gjorde henne kjent. Hun frykter det verste, men likevel takker hun ja til å spille Ella Louise i nyversjonen da hun overraskende nok blir spurt om rollen. Den nye regissøren har en avhengighetsskap til gamle horrorfilmer. Hva er Ambers hensikt med å takke ja til en rolle, da originalfilmen gjorde henne så traumatisert?
Rotete utført med blandet media
Jeg liker horror bøker med filmsett som bakgrunnsteppe. Har lest noen slike bøker tidligere, og kan ikke påstå at The Remaking er en av de bedre, for denne ble jeg dessverre skuffet over. Jeg liker blandet media i bøker, altså en bok som inneholder vanlig tekst, artikler, en del fra et filmmanus og forskjellige ting for å bryte opp det tradisjonelle bokformatet. Det som ødela for min del denne gang, er at når jeg leser horror for voksne, foretrekker jeg å lese fra et voksent perspektiv. Så brydde meg ikke så mye om den delen da Amber bare var et barn. Det andre som ødela en del var siste delen av boka om en podcaster som prøver å oppspore Amber, for å vite hva som virkelig skjedde. Den delen brydde jeg meg ingenting om da jeg ikke hører på podcaster og ikke har noe forhold til dem. selv Vet at de er kjempepopulære, men er ikke helt fan av det når en fiktiv podcast eller podcaster blir dratt inn i en bok. Så syntes den delen var totalt uinteressant.
Svært få horrorelementer
Savnet å vite enda mer om den fiktive vandrehistorien, og hvordan det påvirket og forandret Amber som skuespiller og menneske. Så det føltes ut som at jeg fikk en litt annen bok. Dette ble alt annet enn spennende. Til tross for at dette er en horror bok, hadde den svært få horrorelementer.
Kommer til å lese en bok til for å se om dette er et forfatterskap jeg vil utforske videre eller ikke, for likte Whisper Down the Lane av samme forfatter, bedre. Denne ble noe tam og irriterende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
