Bokelskere.no

Dette er en sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg. Men det kan ikke understrekes nok. Denne historien var så gripende, så mektig og full av sorg at jeg ikke kan glemme den. Tara kjemper for å få lov til å beholde familien sin selv om hun skaper seg et annet liv en de har. Hun prøver å få foreldrene til å se henne, men de kan ikke godta at hun ikke vil leve som dem. Hun må gjøre et valg mellom alt hun har lært, det samfunnet hun har funnet utenfor farens paranoia og det livet foreldrene lever. En blir veldig engasjert i dette valget, i livet til Tara og i håpet for fremtiden hennes. Samtidig som barndommen hennes gjør et utslettelig inntrykk og en lurer på hvor mange andre barn som må leve uten å være registrert noe sted. Denne boken må du lese, den er kort og godt fantastisk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Interessant, velskrevet, men litt for lite tempo og mye refleksjon/minner/tilbakeblikk innskutt, som dro ned fremdriften noe. Men likevel synes jeg dette er en god roman, som er en slags blanding av krim, psykologisk thriller og samlivsdrama. Les gjerne mer i bloggen

Dessverre skuffet denne , les gjerne mer i bloggen

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt

leste jeg ikke romanen som barn.

Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:

«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.
Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mer om denne romanen i dette blogginnlegget - link

Glimrende skrevet, anbefales for alle!

Det finnes mye jeg hater i verden. Nazister for eksempel. Eller mennesker som laster opp det norske omslaget på en engelsk utgave av en bok her inne.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem som er verst.

Ja, ikke gå glipp av 4-5 bøker forut for denne her, da får en best utbytte av serien :)

Denne må du få med deg!

«Jenny Offills roman Avdeling for grublerier er et godt eksempel på en samtidsroman som er lavmælt radikal snarere enn titanisk eksperimentell - dens postmodernisme synes å være tillitsfullt nedarvet snarere enn erobret under store anstrengelser. Den er kanskje ikke titanisk, men det er en definitivt moderne bok: Den hører hjemme i og er et barn av sin tid - for George Eliot eller Balzac eller Henry James ville den ikke engang se ut som en «ordentlig» roman, akkurat som Elliott Carters musikk eller en sang av Frank Ocean ville vært noe bortimot uforståelig for Schubert eller Brahms.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet

Det er i kapitlet «Form» James Wood skriver om boken til Jenny Offill. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. Kapitlet «Form» i boken til James Wood starter slik:

«Formen henger sammen med historien på samme måte som en folkemengde henger sammen med menneskene i denne mengden. Mengden er summen, konturene, omrisset av menneskene som utgjør den. På samme måte er formen summen av konturen, omrisset av de historiene den rommer.»

James Wood skriver at plott er å lese, form er å bedrive litteraturkritikk. Om dette i tilknytning til Offills roman skriver James Wood:

«I alle disse tilfellene justerer vi var umiddelbare opplevelse av plottet (vår opplevelse som lesere) ved hjelp av vår senere opplevelse av formen (vår post hoc-opplevelse som litteraturkritikere): Det å lete etter meningen er alltid et kompromiss mellom vår spente oppdagelse av verket og vår forståelse av verket etter at oppdagerspenningen har bleknet litt. Et tegn på moderniteten, eller postmoderniteten, i en roman som Jenny Offills Avdeling for grublerier er at plottet (i betydningen å lese for å finne ut «hva er det neste som kommer til å skje») er blitt så absorbert av formen. Plottet er blitt den formen boken krever. For å si det litt enkelt så er det mer litteraturkritikk og mindre oppdagelsesreise involvert i lesningen av en roman som den av Offill.»

Omtale er deler av et blogginnlegg - link

Trenger man å imponere noen i det hele tatt?

Å lyve gjør alt verre
Ina er ikke med i den populære gjengen i klassen, men vil gjerne være det. I følge de andre er hun ikke kul nok, og hun vet det selv. Hun bor i blokkborettslag sammen med moren sin. Hun er der, men samtidig ikke. Tankene hennes er et annet sted, og hun er alltid trett. En dag begynner hun på et kurs, og det betyr at Ina må være mye alene i sommer, men for klassen, lyver hun om at hun skal til "syden". Istedet gjemmer hun seg hjemme i leiligheten i redsel for å bli avslørt av de andre. Det er bare et problem ... Den siste dagen før sommerferien dukker det opp en nykomling som skal begynne i klassen hennes til høsten. Han og faren hans har flyttet inn i samme borettslag som Ina. Klarer hun å unngå ham og de andre resten av sommeren uten å bli avslørt?

Syden ble utgitt i fjor, og ved en tilfeldighet ble den lest sommeren i år, noe som var kjekt. Så langt har det vært drittvær (som jeg liker), men fint innevær til å lese bøker, og Syden byr på lett underholdning som man av og til trenger. Syntes også både tittel og innhold passet godt å lese de regnværsdagene boka ble lest. Det ble en slags kontrast over det.

Kjente problemstillinger
Boka har mye å by på som er lett å kjenne seg igjen i fra ungdomstiden. Det å passe inn, av og til velger man feil, noen ganger riktig, valget mellom å være sammen med de kule, eller gjøre det som er rett for seg selv. Mange problemstillinger blir tatt opp som fleste av oss går gjennom i den alderen, også forelskelse. Velger man selv den man blir forelsket i, eller bare skjer det? Et annet problem som blir tatt opp, men som alltid er viktig, er følelsen av at man trenger ikke å skjule den man er, samme hvem man er med. Man skal være seg selv, selv om det kan by på noen utfordringer, for alle har svake sider, noe man ikke er stolt av. Det er bare menneskelig. Mer menneskelig enn man tror. Boka tar også for seg temaer som; ensomhet og ekte vennskap. Man blir påminnet om at å være ung, ikke alltid er like lett.

Marianne Kaurin skriver om Ina med både alvor og humor. Selv om en del er forutsigbart for oss voksne, er Syden likevel en underholdende og vemodig bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).
Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»

Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019.Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur.

Utdrag fra dette blogginnlegget - link

Denne må du ikke gå glipp av, spennende og velskrevet og absolutt til ettertanke

Norsk familie etablerer seg i Spania, og etterhvert blir det litt mer spennende enn de hadde forventet

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hunden fikk stor plass her, men en grei bok å få med seg

Fantastisk bra fremstilling av Victor Hugo og hans meritter

Interessant om min gamle favorittforfatter Jens Bjørneboe, skrevet av hans fetter