Bokelskere.no

For en stund siden bestemte jeg meg får å begynne på Harry Potter-serien på nytt, siden jeg aldri leste alle bøkene. Nå har jeg lest bok fire, og bøkene er like gode som jeg husket de. Det er så hyggelig å komme tilbake til Galtvort, sammen med Harry, Ron og Hermione.

Jeg har sett filmene, og Ildbegeret er favorittfilmen min. Til nå er også denne boka favoritten min, fordi jeg kom aldri lengre enn til bok fire. Jeg synes det er så spennende med trollmannsturneringen, og alle oppgavene de må fullføre. Samtidig er det så mange mysterier gjennom boka, og siden jeg ikke har lest boka på en stund, hadde jeg glemt de fleste.

Det er så utrolig hyggelig å lese om alle karakterene igjen. Nå vet jeg virkelig hvor mye jeg bryr meg om dem, selv om de ikke finnes. Men det er noe med det at man har vokst opp med dem. Jeg hadde en veldig nostalgisk følelse da jeg leste boka, og etter jeg var ferdig hadde jeg ikke lyst til å lese noe annet. Jeg ville bare starte boka på nytt, slik at jeg kunne lese den en gang til.

Dessuten har jeg begynt å lese bøkene på engelsk, fordi jeg føler at jeg får en bedre leseropplevelse hvis jeg leser en bok på originalspråket. Så jeg kommer helt sikkert til å lese de tre første bøkene i serien en gang til, bare på engelsk.

Jeg har ikke mye mer å skrive, fordi det er vanskelig å skrive anmeldelser om noe man elsker så mye. Harry Potter er virkelig et barndomsminne, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

The Selection er en veldig underholdende og lettlest serie, og da jeg fant ut at det skulle komme to bøker til i samme serie, var jeg positivt overrasket. Det er morsomme bøker, men jeg forstod ikke hvordan det kunne komme flere bøker. Da jeg fant ut av hva The Heir skulle handle om, tenkte jeg at det hørtes mer ut som en "spin-off" serie enn en fortsettelse på originalen.
Jeg kan ikke fortelle mye hva boka handler om, siden da røper jeg hva som skjer i de tidligere bøkene. Boka handler om Eadlyn, som skal ha sin egen Selection, den første kvinnen som noensinne har hatt det. Men det blir ikke slik hun planla det.

De første femti sidene var ikke fullt så interessante. Det var mange nye karakterer, og det tok litt tid å komme inn i historien. Samtidig synes jeg at handlingen til boka er litt for resirkulert, fordi det er jo på en måte det samme plottet. Derfor var jeg ikke fullt så begeistret over alt sammen, fordi jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger. Dessuten var det veldig lett å gjette seg til hva som kom til å skje i boka. Utrolig lett.

Karakterene er en stor del av boka, og derfor var det utrolig skuffende å finne ut av at Eadlyn, hovedpersonen i boka, var akkurat like irriterende som America Singer. Eadlyn er, for å si det mildt, en bortskjemt prinsesse som er slem mot de fleste, men hun vet ikke selv at hun er slem. Hun er også ganske frekk og selvopptatt, men det at hun ikke innser at hun er det gjør alt verre. Hun endrer seg litt i løpet av boka, men hun er grunnen til at jeg ikke likte boka like mye som jeg kunne ha gjort.

Selv om Eadlyn var utrolig irriterende, så var det ikke til å unngå å bli revet med i historien. The Heir er en veldig lettlest bok og den ble mer underholdende jo mer jeg leste. Kiera Cass sin skrivemåte er veldig enkel og lettlest, men samtidig er karakterene hennes veldig frustrerende. Det er alltid vanskelig for meg å gi terningkast til hennes bøker, fordi jeg har så mange tvetydige følelser. Jeg ender opp med å like boka ganske godt, men jeg har fremdeles mange problemer med den. Ugh. . .

Jeg synes det skjedde litt mye på slutten av boka, så derfor virket ikke alt så realistisk. Og tingene som skjedde var så plutselige at det virket ikke så troverdig heller, og jeg følte at det var en liten "nødsløsning," får å lage en cliff-hanger. Det funket ikke helt, men jeg er fortsatt spent på å lese neste bok.

For å oppsummere, så likte jeg The Heir; en veldig lettlest, og underholdende bok. Men til slutt var den ikke mer enn det. Forhåpentligvis får jeg lest neste bok en gang, men det er mest fordi jeg liker å lese lettleste bøker i blant. Jeg er glad jeg leste The Heir, men den er ikke den beste i serien.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har ventet kjempelenge på å lese End of Days, den siste boka i en trilogi som jeg har blitt utrolig glad i. Samtidig er det litt trist at alt er slutt, nå som jeg har lest ferdig boka. Det viser hvor mye jeg elsker denne serien, og End of Days er kanskje den beste boka i serien. I så fall, er den ikke langt bak bok én, som kanskje er litt bedre.

Som jeg nevnte, så er det ganske vemodig å si farvel til alle karakterene og universet Susan Ee har skapt. Derfor var jeg også veldig skeptisk da jeg fikk høre at dette skulle være siste bok, fordi det var egentlig planlagt at det skulle være en serie på fem-seks bøker. Jeg er litt lei av trilogier nå for tiden, fordi nesten alle YA serier er trilogier har blitt så populære, så det er fint å ha litt variasjon. en selv om jeg var litt skeptisk og synes at det var trist at det ikke kom flere bøker, kan jeg ikke si at jeg ble skuffet, fordi End of Days er en utrolig bra konklusjon til en episk serie!

Jeg brukte kun to dager på å lese ferdig boka, så det sier litt i seg selv. Jeg hadde ikke lyst til å slutte å lese fordi jeg ville vite hva som kom til å skje videre. Samtidig ville jeg ikke at boka skulle ende, fordi da var det på en måte "slutt."
Boka er full av action og spenning, og det var umulig å ikke bli revet med. Spenningen tok nesten aldri slutt, så dette er en perfekt bok og lese hvis du leter etter en kjapp og lettlest bok som samtidig har mange interessante karakterer og en utrolig kul handling. Hvis ikke engel-apokalypse får deg til å lese boka, da vet ikke jeg. . .

Selv om jeg var super spent på å lese End of Days, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk. Jeg likte ikke forrige bok, World After, like godt som jeg hadde villet, og derfor var jeg spent på om End of Days kom til å leve opp til forventningene mine eller ikke. Det at jeg ikke hadde utrolig høye forventninger da jeg begynte boka, gjorde at jeg ble positivt overrasket. Boka viste seg å være bedre enn jeg hadde forestilt meg!
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg ikke hadde noe å klage på, men jeg har et par små ting som jeg irriterte meg litt over. Med små ting, mener jeg virkelig bitte små ting, fordi de kom ikke i veien overhode når det gjaldt min nytelse av boka. Men jeg tenkte over det da jeg var ferdig med boka. For eksempel synes jeg at avslutningen på boka skjedde litt for fort. Alt gikk litt for raskt for min smak, fordi jeg ville ikke at det skulle ta slutt. Samtidig var det en veldig åpen slutt, så derfor endte jeg opp med en del ubesvarte spørsmål.
Dessuten ønsket jeg litt mer informasjon om hvordan alle de andre landene rundt omkring i verden taklet engel-apokalypsen. Settingen er jo i San Francisco, så det er ikke rart at det ikke var mye om de andre verdensdelene. Men jeg synes at historien hadde virket mer troverdig hvis flere land hadde blitt "inkludert".

Nå skal jeg bare nevne noe som er ganske unikt med hele trilogien. Det er ikke noe "love-triangle," som det blir kalt. Det er bare to personer som blir forelsket i hverandre, og det holder for meg. Jeg liker det bedre slik. Så lenge alt blir bra gjennomført, bryr jeg meg egentlig ikke om det er et "love triangle" eller ikke, men som regel liker jeg best bøker uten dem.

End of Days er en fantastisk avslutning på en fantastisk serie, og jeg kommer virkelig til å savne Penryn, Raffe (Pooky Bear!) og alle de andre karakterene i Penryn & the End of Days-trilogien. Anbefales virkelig, til og med hvis du ikke er en stor fan av å lese. Veldig lettleste bøker, med et stort galleri av interessante karakterer og storslagene "plott-twists." Hele serien anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Hvor skal jeg starte? Wow! Jeg har ikke ord for hvor fantastisk I'll Give You the Sun er. Den tok pusten fra meg, og jeg tror muligens jeg har opplevd min første "book hangover", som de kaller det. Det vil si at selv om jeg er ferdig med boka, er tankene mine fortsatt i den, og jeg har ikke lyst til å lese noe annet enn I'll Give You the Sun om igjen og om igjen. Jeg kommer ikke til å gjøre det, da. Har altfor mange bøker som står og venter på meg...

I'll Give You the Sun er oversatt til norsk. På norsk heter boka Jeg gir deg sola.

Etter at jeg var ferdig med A Dance with Dragons følte jeg at jeg trengte å lese en comtemporarybok. De er ofte lettleste og perfekte å lese etter litt tung fantasy. Jeg tenkte at jeg skulle gi I'll Give You the Sun en sjanse, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Den er så fantastisk på så mange måter. Så vakkert skrevet, så trist og så morsom på en gang.

Jeg elsket å lese om Jude og Noah. De forteller hver sin del av historien, Noah fra da de var 13-14 år og Jude når de er 16. Sammen nøster de opp i hvorfor de ikke prater sammen lenger. De er veldig forskjellige samtidig som de er like. De er jo tvillinger. Det jeg likte så utrolig godt med dem var at de var annerledes. De skilte seg ut fra de fleste andre hovedpersonene i liknende bøker, og jeg tror at det var noe av grunnen til at jeg elsket I'll Give You the Sun så mye som jeg gjorde. Jude og Noah minnet meg om karakterene til Rainbow Rowell, som også har en spesiell plass i hjertet mitt.

I'll Give You the Sun handler om det å være lidenskapelig om noe. For Noah er det kunst. Uansett hva han gjør, planlegger han bilder han skal tegne, og utfra slik de blir beskrevet, er han utrolig flink. For Jude det også kunst, men for henne betyr kunsten noe helt annet enn for Noah. I tillegg har en gammel bok om overtro etter bestemoren hun stadig vekk siterer; hun lever livet sitt etter denne gamle boka. Det var utrolig å lese om dette fordi det er veldig sjeldent i ungdomsbøker, og jeg elsket måten de to tvillingene tenkte på. Noah tenkte i farger og Jude så på verden slik den var i bestemorens gamle bok.

I tillegg elsket jeg bikarakterene. Oscar, Brian, Guillermo og Jude og Noahs foreldre. De er alle fantastiske karakterer med gode og dårlige sider. Aller best likte jeg Oscar og Brian som var fantastiske, og delene hvor de var med, var noen av de beste i hele boka. De var annerledes. Brian som elsket verdensrommet og Oscar med appelsinene. Det gir nok ikke mening for dere som ikke har lest boka...

I'll Give You the Sun er rett og slett perfekt. Det eneste jeg skulle ønske var at vi fikk vite hva Noah sa til Brian mot slutten av boka. Det må ha vært veldig viktig for dem begge, og jeg skulle gjerne visst hva som skjedde. Ellers var boka perfekt! Alle burde lese I'll Give You the Sun. Jeg har i hvert fall tenkt til å lese Jandy Nelsons andre bok, The Sky is Everywhere.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

A Song of Ice and Fire-serien blir jo omtalt som bøker hver fantasyelsker burde lese. Så nå er jeg utrolig glad for at jeg har fått lest bok én og kan bekrefte at alle som elsker fantasy, må lese denne serien. Ihvertfall den første boka. Det er virkelig verdt det. Jeg vet at størrelsen på bøkene kan virker litt truende, det synes ihvertfall jeg. Men det gikk fint!

Jeg hadde egentlig ingen anelse hva boka var om. Men jeg hadde lyst til å lese den allikevel. Etter jeg hadde lånt den på biblioteket, fikk jeg litt mer anelse over hva boka var om. Kampen om Jerntronen, altså kampen om makten. Slik kan jeg oppsummere boka. Selvfølgelig skjer det masse annet spennende, men der er et kort handlingsreferat.

Det var litt vanskelig å komme inn i boka, fordi det er så mange utrolig navn. Til slutt så gikk alle navnene hulter til bulter i hjernen min. Men da jeg ble ferdig med de første hundre sidene gikk alt bedre. Da hadde jeg fått alt under kontroll, med alle navnene til de forskjellige familiene og slike ting. Jeg fikk også et tips at det kan være lurt å skrive ned navnene og hvem de er, slik at du slipper å tenke så mye, eller søke på nettet. Jeg fikk ikke bruk for noe av dette, men det er sikkert en smart metode for noen andre.

Dessuten var det noe annet som var litt forvirrende på begynnelsen. At de over Muren het The Others. Boka jeg leste før denne, The 5th Wave, der var det også noen som ble kalt The Others. Derfor var det litt rart å bli vant til noe annet, men det gikk jo fint til slutt. Det var et morsomt sammentreff.

I den første delen av boka skjer det ikke utrolig mye, men det er noe med skrivestilen til George R. R. Martin som får meg til å lese videre. Jeg kjedet meg ikke gjennom noen deler av boka, selv om det var noen deler som hadde litt mindre spenning enn andre.
Dette kan også ha noe med alle de forskjellige karakterene å gjøre. Det er åtte forskjellige POV: Brandon Stark, Catelyn Tully, Eddard Stark, Jon Snow, Tyrion Lannister, Arya Stark, Sansa Stark og Daenarys Targaryen. Jeg likte noen bedre enn andre, og jeg så alltid fram til å lese om favorittkarakterene mine, f.eks. Jon Snow og Daenarys Targaryen. Det at hvert kapittel tar for seg forskjellige personer gjorde at boka ble mer interessant. Samtidig får man et større overblikk over hele historien, og det er det jeg tror George R. R. Martin prøver på. Og det har han fått til utrolig bra!
Som jeg nevnte, karakterene er interessante å lese om. Alle virker ekte og har sine feil.

Noe som er litt morsomt, er at i tv-serien, så er nesten alle karakteren voksne (tror jeg.) Men i boka, så det jo Daenarys Targaryen tretten, blir fjorten. Joffrey er tolv, Robb og Jon er fjorten, blir femten tror jeg. Men det er jo en bra avgjørelse at alle i serien burde være litt eldre, fordi det er masse voldelig scener og andre saker som ikke passer fullt hvis et barn hadde vært skuespilleren.
Ja, det er altså en tv-serie, og jeg har veldig lyst til å starte å se den! Men jeg tror jeg venter litt, fordi jeg har lyst til å lese flere bøker i serien først. Men jeg gleder meg likevel.

Det er ikke sikkert at jeg trenger å si dette, siden de fleste har sikkert lest denne boka. Men for dere som ikke har det; gå les boka! Den er fantastisk bra skrevet, og jeg savner Westeros allerede. Jeg tror jeg tror jeg starter på bok to i juli en gang. Kan ikke vente!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Da var jeg ferdig med den siste publiserte boka i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire-serie. Hva skal jeg gjøre nå? Det er ikke flere bøker å lese; de to siste har ikke kommet ut enda. Kanskje jeg endelig får tid til å lese alle de andre bøkene jeg har... Vel, uansett, jeg gleder meg utrolig til neste bok, The Winds of Winter, kommer ut. Kan ikke vente på å få vite hva som skjer videre!

A Dance with Dragons foregår parallelt med A Feast for Crows. Eller i hvert fall første del av boka. Den tar for seg karakterene som ikke var med i A Feast for Crows, og de store favorittene er med i denne boka. Her får vi høre om Jon Snow, Tyrion Lannister og Daenerys Targaryen. Selv liker jeg best Tyrion av de tre. I tillegg får vi høre mer om min nåværende favoritt, Theon Greyjoy, og vi får også møte søsteren hans, Asha Greyjoy (for serieseere heter hun Yara). Det er også mange andre karakterer, og av og til kan det nesten bli litt mange, men det gikk fint for meg å skille dem fra hverandre. Hvis det blir for forvirrende, er det en oppslagliste bakerst i boka.

Theon, min nåværende favoritt, har ikke vært med i bøkene på lenge. Det var gøy å se ham igjen, selv om kapitlene hans var utrolig triste. Det er så forferdelig det som har skjedd ham, og jeg synes absolutt ikke han fortjener det. Ja, han har gjort ting som ikke er helt greit, men han fortjener ikke den skjebnen han har fått. Stakkars Theon.

Det var utrolig gøy å høre om the Children of the Forrest. De er så utrolig interessante, og hele Brans historie er utrolig kul. Jeg gleder meg utrolig mye til å se hvilken vei den tar i den neste boka.

Tyrion på tur er så gøy å lese om. Det er visst en av historiene hvor det er størst forskjeller mellom serien og boka. Det er så forvirrende å diskutere Tyrion med folk som bare har sett serien. Jeg vet aldri hva de vet, og greier store deler av tiden å spoile noe for dem. Ehe... Sorry...

Melisandre har et kapittel cirka midt i boka. Jeg liker ikke Melisandre, og jeg tror om mulig jeg liker henne enda mindre nå. Ugh! Hun skal alltid rote til ett eller annet. Kan ikke Melisandre bare gå og dø i et hull? Hun gjør i hvert fall ikke noe nyttig.

Jeg ble stadig vekk overrasket av hva som skjedde i A Dance with Dragons. Det er rett å slett umulig å gjette seg til, og det er så intenst. Du vet aldri hvem som dør, og det gjør leseopplevelsen ganske nervepirrende. Hva skjer nå? Hvem er den neste som dør? Og dør gjør de. Det er ikke en A Song of Ice and Fire-bok uten at store deler av persongalleriet dør. Her er det også store forskjeller mellom boka og serien. Det er folk som er i livet i boka som er døde i serien...

Som jeg har sagt i alle de andre anmeldelsene mine av denne serien er dette en serie alle burde lese. Men helst ikke hvis du er under femten.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Endelig har jeg fått lest The 5th Wave, en bok som er skikkelig populær for tiden, og det virker som om alle elsker den. Jeg har hatt lyst til å lese boka utrolig lenge, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det til slutt, selv om det var noen deler av boka som irriterte meg litt. Men allikevel, har The 5th Wave blitt en av mine favoritt bøker, og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

Først og fremst, synes jeg at plottet er utrolig interessant, og jeg liker veldig godt bøker som har apokalypse som konsept, har jeg funnet ut av. The 5th Wave hørtes veldig kul ut, så nå som jeg har lest boka kan jeg si at forventningene mine ble innfridd. Men jeg har noen problemer med boka.

For eksempel, så var det ganske vanskelig å komme inn i boka, fant jeg ut av. Jeg ble ikke ordentlig opphengt i historien før etter de første hundre sidene. Det var jo litt dumt. Jeg fikk ikke lyst til å lese; jeg ville heller gjøre andre ting. Og det er aldri et bra tegn! Så derfor ble jeg veldig glad for at boka ble bedre og bedre etter hvert. Og til slutt endte den opp som en av mine favoritter.

Jeg liker veldig godt karakterene i boka, og siden boka har flere POV, så fikk jeg sjansen til å bli bedre kjent med alle sammen, og noen likte jeg mer enn andre. Men det var spennende å lese fra flere personers synspunkt, fordi da fikk jeg en større innsikt over historien.
Noe som jeg er litt skeptisk over nå for tiden, er om romansen i bøkene jeg leser er bra gjennomført. Jeg vet ikke helt om jeg synes det når det gjelder denne boka, fordi alt gikk litt fort. Det virket ikke helt troverdig, men jeg mislikte det ikke heller. Det var litt både og.

Nå over til det punktet som gjorda boka så mye bedre enn hvis de ikke hadde vært der; alle plot twistene! Noen var mer innlysende enn andre, men noen hadde jeg ikke gjettet i det hele tatt. Spesielt det med den 5. bølgen. Hva kom den til å være? Jeg er glad jeg ikke visste all twistene på forhånd, fordi hvis ikke hadde boka rykket et hakk ned. Jeg likte veldig godt hvordan Rick Yancey utførte selve historien, og jeg liker retningen handlingen tar.

Jeg anbefaler virkelig denne boka, men pass på! De første sidene kan være vanskelig å komme gjennom. Men ikke gi opp, sier nå jeg.
The 5th Wave er på en måte en blanding av The Host, Ender's Game og The Hunger Games. Så jeg tro nesten alle Sci- Fi fans vi like denne boka.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Den beste boka jeg har lest i mai må nok være Ender's Game av Orson Scott Card, som blir omtalt som en Science- Fiction klassiker. Og den tittelen fortjener den, synes nå jeg.

Det var egentlig litt tilfeldig at jeg endte opp med å lese I'll Give You the Sun. Jeg lånte den på biblioteket en dag, siden jeg har hørt så mange gode ting om denne boka. Selvfølgelig måtte jeg låne den! Samtidig har jeg senere lånt A Game of Thrones, og jeg må prøve å få lest begge bøkene før jeg må levere dem tilbake. Så derfor bestemte jeg meg for å lese I'll Give You the Sun så fort som mulig, og jeg er utrolig glad for det.

Først må jeg nevne at jeg liker veldig godt å lese Contemporary-bøker. Spesielt mellom andre bøker. F. eks. hvis jeg har lest ganske mye fantasy i en periode, liker jeg å lese en Contemporary, fordi de er så enkle og morsomme å lese. Jeg føler at jeg liker hver eneste bok jeg har lest innenfor den sjangeren, og det er veldig gøy å lese slike bøker en gang i blant. Og I'll Give You the Sun er ikke noe unntak.

Denne boka er såpass god at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. Men jeg skal prøve.
Jeg elsker alle karakterene! De virker så ekte og levende. Alle har sine egne personligheter som gjør hver enkeltperson unik, og det er så utrolig bra. Jeg kjenner meg igjen i karakterene, og alle virkert interessante. Jeg elsket det med boka! Dessuten passer dialogene veldig bra, og jeg synes de er utrolig godt skrevet.
I tillegg liker jeg veldig godt hvordan alt hang sammen. Det var på en måte et mysteriet i boka, og sakte men sikkert finner man ut av hva som har skjedd. Det gikk utrolig fort å lese boka, fordi jeg ville vite hva som kom til å skje videre. Og på slutten av boka passet alt så godt sammen, og det er så sinnssykt kult hvordan Jandy Nelson klarte det. Godt jobba!

Samtidig forteller boka om veldig viktige temaer; det at man må kunne være seg selv, og bli akseptert for den man er. Ikke skjul hvem du er bak en løgn. Dessuten har jeg et sitat som jeg vil vise dere. Jeg liker den utrolig godt, fordi den forteller at, ved å være den du er så kan du forandre verden.

"Remake the world."

Jeg synes det var litt vanskelig å komme inn i boka på begynnelse, men det er bare fordi jeg synes at skrivemåten var litt forvirrende på starten, og det var noen ting som forvirret meg. F.eks. det med blått spy og slike saker. Men jeg kom raskt inn i det, så det var ikke et stort problem, fordi ellers er dette en kjempegod bok! Definitivt en av de beste bøkene jeg har lest i år! Jeg elsker virkelig denne boka, hvis ikke du har fått det med deg enda!

Nå som jeg har lest boka, har jeg egentlig litt lyst å eie en kopi av den. Jeg lånte jo denne på biblioteket, men jeg likte den så godt at jeg har lyst å ha den i hyllen min. Såpass god var den! I tillegg har Jandy Nelson skrevet en annen bok som heter The Sky Is Everywhere. Jeg håper jeg får sjansen lest den boka også.

For å oppsummere, er I'll Give You the Sun en utrolig god bok! Den er på rundt 400 sider, men den er en veldig lettlest bok. Hvis det ikke hadde vært for mattetentamen og slike ting, så hadde jeg lest ferdig boka mye raskere. Anbefales på det sterkeste! Fantastisk bok.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Nå gleder jeg meg veldig til å lese boka!
Tusen takk:) Enig med deg, at bøker blir med deg resten av livet.

Jeg leste nettopp ferdig(på fredag, tror jeg) Og Fjellene Ga Gjenlyd av Khaled Hosseini; kjempegod bok. Og nå er jeg snart ferdig med I'll Give You the Sun av Jandy Nelson.

Jeg har tidligere lest Drageløperen, av samme forfatter. Men det er utrolig lenge siden, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å endelig lese Og Fjellene Ga Gjenlyd, som har vært stående på hylla mi siden Mammutsalget. Så da er det bra at jeg endelig tok meg tiden til å lese den, og jeg er kjempeglad for det.

Som alle andre av Hosseinis bøker, tar denne boka sted i Afghanistan. Og Fjellene Ga Gjenlyd handler om hvordan livene til personer kan knyttes sammen uansett hvor du ender opp, og jeg synes rett og slett at denne boka er utrolig vakker og emosjonell. Hosseini tar opp mange viktige og virkelige temaer som kan være aktuelle for mange, og jeg synes det er en fryd og lese bøkene hans. Samtidig er det ganske interessant å lese om hvordan andre folk lever, for eksempel i Kabul, Afghanistan.

Dessuten skriver Hosseini fantastisk. Jeg elsker skrivemåten hans, og alle metaforene og de gode sitatene. Det er så mange jeg har lyst til å dele med dere, men jeg kan ikke dele alle, så derfor forholder jeg meg til en. Som sagt, en fryd å lese.

"Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det
først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og
sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg."

Men dessverre, så er det noen ting som jeg ikke likte så godt. Jeg elsker denne boka, men jeg synes at jeg ikke knyttet meg til karakterene. Eller, jeg gjorde jo det, men ikke emosjonelt, siden etter nesten hvert kapittel byttet man POV. Det førte til at jeg ikke ble fullt så godt kjent med karakterene, og derfor var ikke slutten av boka like bra som jeg hadde forventet.
Og slik kommer jeg til det andre jeg også synes kunne vært bitte litt bedre: slutten. Men nå kommer vi tilbake til at jeg ikke knyttet meg til karakterene, og derfor hadde ikke avslutningen et sterkt inntrykk på meg, slik Drageløperen hadde. Ikke misforstå, dette er en utrolig god bok, men det var bare disse to tingene som irriterte meg litt.

Og Fjellene Ga Gjenlyd har blitt en av mine favorittbøker av en grunn. Jeg likte boka kjempegodt, og noe som overrasket meg var egentlig hvor fort det gikk å lese den. Khaled Hosseini har skrevet tre bøker, og nå har jeg lest to av dem. Jeg håper jeg kan få tak i Tusen Strålende Soler, og få lest den, fordi jeg vet at jeg kommer til å like den. Både Og Fjellene Ga Gjenlyd og Drageløperen anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Bone Season, og jeg leste faktisk boka sammen med Anna fra Bokhylla Mi. Og det var veldig gøy, så jeg håper vi kan gjøre det igjen en gang i fremtiden.
Som jeg skrev, så har jeg lenge hatt lyst til å lese denne boka, så da jeg fant den på Book Depository for bare 113kr, innbundet, da måtte jeg bare ha den! Jeg burde egentlig slutte med slike impulskjøp. . .

Egentlig har jeg veldig lyst til å fortelle dere hva boka handler om, men jeg synes det er litt vanskelig å forklare, så jeg skal holde det enkelt. Boka foregår i en verden der Clairvoyants(synske, orakler etc) og vanlige mennesker lever om hverandre. Men ikke fredelig. Det er nemlig ulovlig å ha noe som helst med clairvoyance å gjøre.Og hovedpersonen av The Bone Season viser seg å være en av de mest sjeldne Clairvoyant-typene: Dreamwalker.
Hvis ikke dette høres interessant, da vet ikke jeg. The Bone Season er nemlig en blanding av dystopi og paranormal, og selve ideen bak boka er veldig original og kompleks. Og veldig bra utført!

The Bone Season er første bok i en serie som foreløpig skal få sju bøker (det er mange bøker!) Jeg likte boka kjempegodt, men jeg synes det var litt vanskelig å komme inn i boka. Det var på grunn av all informasjonen om denne nye dystopiverdenen, og det tok litt tid å få hodet mitt rundt alt sammen. Men etter hvert begynte jeg å forstå litt og litt mer hvordan alt fungerte og slike ting, og da synes jeg boka var kjempegod. Samtidig synes jeg at denne vanskelige begynnelsen av boka, måtte til for at verdenen Samantha Shannon har skapt skulle virke troverdig og gjennomtenkt. Så jeg har en litt tvetydig mening angående denne saken.
Derfor måtte jeg bare nevne dette; ikke gi opp selv om du ikke forstår alt sammen på begynnelsen, fordi du kommer til å skjønne ting etter hvert. Slik var det ihvertfall med meg.

Dessuten liker jeg veldig godt karakterene. Spesielt hovedpersonen, Paige. I YA, som jeg leser mye nå for tiden, så pleier det å være ganske mange irriterende karakterer (America Singer, Jacinda etc.) Og dette irriterer meg veldig. Derfor ble jeg veldig glad for å finne sterke og likebare karakterer i The Bone Season.

Dessverre mener jeg at noen deler av boka var litt forutsigbar, men jeg skal ikke nevne dem på grunn av spoilers. Det var ikke ille akkurat, men jeg synes at det tok vekk spenningen en liten smule. Det er jo ikke bra, så derfor ble jeg litt skuffet på denne fronten.

Noe av det siste jeg må nevne, er at forfatteren av boka bare er tjuefire år. Tjuefire! Og hun har allerede publisert en bok! Det er imponerende, spesielt siden boka er såpass god. Jeg håper virkelig at Samantha Shannon får mer suksess i karrièren sin, og at bøkene hennes bare blir bedre og bedre. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien, men jeg må bare få tak i den først.

For å oppsummere, så tror jeg The Bone Season er en solid start på noe som jeg tror kommer til å bli en episk serie. Jeg håper og tror serien blir en av mine favoritter, og jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Hvor lenge jeg har hatt Pawn of Prophecy stående på hylla, det vet jeg ikke, men utrolig lenge ihvertfall! Så nå er jeg veldig glad for at jeg endelig har lest boka. Grunnen var at, i et av mine tidligere innlegg, spurte jeg dere hvilken bok dere synes jeg burde lese. Da kom Anna fra Bokhylla Mi og kommenterte at jeg burde lese Pawn of Prophecy, som er den første boka i en serie på fem bøker, da bestemte jeg meg for å lese den. Endelig kan jeg si at jeg har lest den!

Boka handler om Garion, som bor på en gård ut på landet i Sendaria. Han bor sammen med Tante Pol, og sammen har de et typisk, vanlig liv. Men etter hvert når Garion er rundt fjorten år, må han og Tante Pol reise fra gården og alt han har kjært. Men hvorfor?
Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor, men det hadde vært altfor forvirrende hvis jeg hadde beskrevet det.

Jeg var ganske redd for at Pawn of Prophecy skulle være en avansert bok som kom til å ta lang tid å komme gjennom. Men det var den ikke; tvert imot! Det gikk fort å lese boka, så det var jo et pluss. Samtidig likte jeg veldig godt skrivemåten til David Eddings, fordi jeg fikk lyst til å lese videre. Og det er jo bra.
Men dessverre var det en av de eneste grunnene til at jeg fortsatte å lese. Det, og at jeg ville som om det kom til å skje noe etter hvert. Men det gjorde det ikke. Ikke stort ihvertfall. Det synes jeg var utrolig trist. Det skjer ikke så mye spennende i denne boka, utenom noen deler på slutten, og da kunne jeg ikke slutte å lese. Men ellers følte jeg at Pawn of Prophecy bare er en innledende bok til en mer actionfylt serie. Og det er jo bra, fordi noen ganger må man ha en bok som introduserer deg til verden og slike ting. Men jeg savnet en del spenning, og det er derfor boka fikk en terningkast fire istedenfor en eventuell femmer.

Som jeg nevnte, synes jeg at det er en bra bok til å være begynnelsen av en serie. David Eddings har skapt en fascinerende fantasyverden, og jeg vet at det er vanskelig å introdusere denne nye verden, og samtidig få fram alt informasjonen man vil få fram, til leseren. Så derfor synes jeg at David Eddings har gjort en god jobb. Dessuten virker plottet til serien veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg i de kommende bøkene.

Ellers er boka veldig god, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg håper virkelig den blir bedre, og bøkene videre i serien inneholder med spenning. Fordi det var noe jeg synes manglet her.Jeg kommer kanskje til å lese bok to i sommerferien en gang, og jeg gleder meg allerede!
Hvis du har lest The Belgariad, så hadde det vært hyggelig hvis du hadde kommentert hva du synes om serien, og om du synes bøkene bli bedre:)
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har likt Patrick Ness' bøker kjempegodt siden jeg leste hans Chaos Walking-serie, og jeg har siden lest More Than This, som også er fantastisk. Derfor hadde jeg ganske store forventninger til A Monster Calls, og den innfridde. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lest denne boka tidligere.

Boka handler om Conor O'Malley. Moren hans er syk, og utfra slik det beskrives virker det som om hun har kreft. Conor har forferdelige mareritt om natten, og når monsteret dukker opp, tror Conor først det er monsteret fra marerittet. Heldigvis for Conor er dette et annet monster, et eldgammelt monster, og det er Conor som har fått det til å gå igjen.

Jeg har valgt å kategorisere A Monster Calls som fantasy, men boka er ikke veldig fantasyaktig. Det eneste er monsteret, og det er ikke helt klart om det bare finnes i hodet til Conor eller om det virkelig finnes. For Conor er det helt ekte, og han finner tegn på at det finnes, men ingen andre enn han kan se det.

Boka er skrevet utrolig vakkert. Patrick Ness har en gave når det kommer til ord, og han er en utrolig dyktig forfatter. Jeg blir like imponert hver gang, og det er en både vakker og trist bok.

I tillegg er boka full av tegninger tegnet av Jim Kay. De er med på å skape stemning, og de er utrolig fine. De passer så godt til historien, og jeg er sikker på at boka ville ha vært helt annerledes uten tegningene. Det finnes en utgave uten, men jeg tviler på at den er like fantastisk.

Ideen til A Monster Calls fikk Patrick Ness fra Shioban Dowd, som dessverre døde før hun rakk å skrive boka. Patrick Ness tok over ideen hennes, og gjorde den til sin egen. Resirkulering av ideer.

A Monster Calls er en utrolig viktig bok som handler om sykdom, det å miste en kjær og hvordan takle dette. Conor har det ikke lett, og jeg synes det er viktig å se hvordan barn reagerer på at foreldrene blir dødssyke. Jeg kjente igjen handlingsmønsteret til dem rundt Conor; alle går så varsomt rundt ham at han ikke føler seg sett lenger, og dessverre er dette veldig vanlig. Vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss, men det viktigste er, tror jeg, å passe på at barnet har det bra. Se barna også!

Alle Patrick Ness' bøker har fått meg til å gråte. Han skriver så utrolig vakkert og trist, og jeg greier ikke å la være. A Monster Calls var intet unntak. Mot slutten av boka, strømmet tårene ned kinnene mine, og det var så utrolig trist.

Jeg anbefaler virkelig A Monster Calls! Dette er en viktig bok. Boka er oversatt til norsk med tittelen Monsteret kommer.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da var den fjerde boka i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire-serie lest. Kun én igjen som har kommet ut. Hjelp! Det er snart ikke mer. Hva skal jeg gjøre mens jeg venter på bok seks og syv? Vel, jeg finner sikkert andre bøker å lese...

A Feast of Crows handler kun om noen av karakterene i serien. Bok fire og fem skjer parallelt, og derfor er bare halvparten av karakterene med i A Feast of Crows. I tillegg er det mange nye karakterer som har fått sine kapitler. For eksempel er Brienne of Tarth, Arienne Martell, Cersei Lannister, Victarion Greyjoy og Aeron Greyjoy karakterer som har fått sine egne kapitler i A Feast of Crows. Det er også noen som har hatt kapitler tidligere som har kapitler nå. Arya Stark, Samwell Tarly og Jaime Lannister for eksempel.

Det er mange som mener at A Feast of Crows er den svakeste boka i A Song of Ice and Fire-serien, og jeg må si meg enig i det. Dette har mye med at det er så mange nye karakterer som blir introdusert, og for få av de store favorittene er med. Det er kun Arya Stark som har kapitler i boka. Jon Snow, Daenerys Targaryen og Tyrion Lannister er ikke med i boka, og de og Arya er de store favorittene. Men du må ikke misforstå, A Feast of Crows er en kjempegod bok, det er de andre som er helt utrolige.

Jeg likte godt å lese om de nye karakterene, men jeg må innrømme at jeg ikke likte alle like godt. De er ikke helt nye i serien, men det er først i denne boka at de får sine egne kapitler. Cersei var en av dem. Mange av karakterene jeg ikke likte, likte jeg bedre da de fikk sine egne kapitler. Et godt eksempel på det er Jaime Lannister, som jeg først hatet, men nå liker veldig godt. For Cersei, derimot, var det helt motsatt. Jeg hater henne mer enn jeg originalt gjorde. Det er ganske godt gjort... Hun er bare så utrolig selvopptatt og paranoid.

Vi fikk i tillegg lese mye fra the Iron Isles, noe vi har fått lite av tidligere. Jeg må innrømme at Victarion Greyjoy var en litt kjip karakter. Jeg har absolutt troen på at slike personer finnes, men jeg likte ham ikke så godt, og derfor var hans deler de jeg likte minst.

En ting jeg likte veldig godt var å høre hva de andre karakterene hadde å si om Renly Baratheon, som har vært min favoritt gjennom hele serien. Jeg ble bare mer og mer glad i ham, og jeg likte spesielt godt å lese det Brienne hadde å si om ham. Jeg ble bare sikrere og sikrere på at han er min favoritt.

Jeg likte A Feast of Crows veldig godt, men det er ikke den beste av bøkene i serien. Kommer absolutt til å lese videre! A Feast of Crows anbefales, men de andre bøkene må leses først.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Den boka skal jeg definitivt sjekke ut! Og jeg liker også at det er en en frittstående bok, fordi der er også noe man ikke ser så ofte i dystopi-sjangeren. En annen dystopi standalone, som jeg synes er fantastisk, er More Than This av Patrick Ness.
Men jeg skal få se å få lest ROOK:)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.

La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter.
Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.
Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.

På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.

Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.

Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.
Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg holder egentlig på med å lese A Feast for Crows av George R. R. Martin, men jeg lovte Jesper på bloggen Bokhylla at vi skulle lese The Bone Season sammen, en buddy read som det kalles. Derfor la jeg A Feast for Crows på hylla noen dager mens jeg leste The Bone Season.

Da jeg begynte å lese The Bone Season, skjønte jeg fort at den var veldig annerledes enn jeg hadde forventet. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men det var i hvert fall ikke dette. Ok, dette gir kanskje ikke mening, men jeg har alltid en slags forestilling om hvordan en bok kommer til å være selv om jeg ikke kan sette fingeren på hva det er. The Bone Season overrasket meg.

Endelig en original dystopi! Jeg har ikke lest mange originale dystopier siden Chaos Walking av Patrick Ness (fortsatt den beste dystopiserien noen sinne, seriøst, les den). The Bone Season var annerledes, og jeg elsket den paranormale delen av boka. Clairvoyance er ofte beskrevet som noe sprøyt, men i The Bone Season var det virkelig, og jeg likte utrolig godt å lese om de forskjellige typene clairvoyance som fantes.

Det var dessverre litt vanskelig å komme seg inn i historien i The Bone Season. Begynnelsen var litt tung, og det var veldig mye informasjon på en gang. En helt ny virkelighet introduseres, og det ble litt mye, men da jeg kom meg gjennom de første kapitlene gikk det mye bedre. Da var det nesten ikke mulig å legge ned boka, og jeg leste ved hver eneste ledige anledning. Boka fanget meg, og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å lese videre.

Verdenen Samantha Shannon har skapt er veldig kompleks, og jeg tror på den. Jeg er så imponert over hva hun har fått til. Spesielt med tanke på at hun bare er 24 år. Hun er to år eldre enn søstera mi og syv år eldre enn meg. Hun er utrolig ung! Jeg likte utrolig mye med verden hun har skapt, og det var spesielt de som har clairvoyance-evnene som fascinerte meg, men det var så mye annet bra også!

En ting jeg synes var litt dumt var at forholdet mellom Paige og Warden var veldig forutsigbart. Jeg har sett det før. Heldigvis var det godt utført. Det føltes ikke presset på noen måte, og jeg likte godt kjemien mellom dem.

Da jeg var ferdig med boka, var jeg litt i sjokk. Jeg har sjeldent opplevd en like sterk slutt, og den tok pusten fra meg. Wow, jeg har rett og slett ikke noe annet å si enn wow. Jeg kommer til å lese bok nummer to, The Mime Order, ganske snart. Anbefales på det sterkeste.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.