Bokelskere.no

Vel... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Denne boka er bare helt FANTASTISK! Det er en av de beste bøkene jeg noen sinne har lest.

Måten John Green skriver på er helt fantastisk. Det er noe helt annerledes med den enn andre bøker jeg har lest. Dette er en bok som kan få deg til å le i det ene øyeblikket og til å gråte i det neste.

Jeg elsker karakterene!!! Augustus Waters er fantastisk. Tenk å ha ham som venn! Karakteren er utrolig godt skrevet, og jeg elsker måten han er på, snakker på og tenker på! Alle metaforene og de utrolig velvalgte setningene. Hazel Grace er også en utrolig sterk karakter. Selv om hun sliter med kreft, gir hun ikke opp. Hun kjemper videre. Hver dag, hver time. Det er hun som forteller boka, og hun forteller på en fantastisk måte.

Selv om dette er en bok om ei kreftsyk jente, er dette ikke ei "kreftbok". Boka handler om vennskap og kjærlighet, om det å leve og om det å kjempe for det man virkelig vil. Den tar også opp temaer som sorg. Til tider er boka utrolig morsom, andre ganger satt jeg og gråt.

Tittelen på boka er hentet fra et sitat fra Shakespeares Julius Cæsar;

"The fault, dear Brutus, is not in our stars, but in ourselves, that
we are underlings."

Boka finnes også på norsk. Da heter den Faen ta skjebenen. (Personlig synes jeg den engelske tittelen passer mye bedre! Som vanlig. Det er dessverre ikke første gang det skjer!) Den norske tittelen synes jeg blir alt for aggressiv i forhold til innholdet i boka. Det blir bare helt feil! I tillegg er den engelske tittelen mye mer poetisk enn den norske:/

Anbefales! Anbefales! Anbefales!

Dette er en flott fortsettelse på The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making. Jeg likte den veldig godt!

Som i den første boka, var det lett å bli glad i September i denne boka også. Nå har hun blitt tretten år, men er fortsatt like morsom, omtenksom og smart som før. Jeg liker veldig godt måten hun er på og hvordan hun takler prøvelsene som møter henne.

Jeg elsker måten Catherynne forklarer skygger. Det er interessant og morsomt å lese. Hun har kommet opp med en original idé som jeg liker veldig godt.

Som den første boka er også denne full av morsomme og fantastiske karakterer. For eksempel Belinda Cabbage, som er en fe-oppfinner. Hun lager det aller meste, men det er ikke før hun har lagd tingen at hun kan finne ut hva den er til. Litt snålt... Andre rare vesner som er med er en kvinnelig minotaur og en drømme-spisende tapir. Ganske geniale karakterer hvis du spør meg.

Historien er spennende og morsom, og jeg elsker skrivestilen hennes. Måten hun henvender seg til leseren på er fantastisk.

Denne boka kan virkelig anbefales! (Spesielt til fans av Alice i Eventyrland.)

Jeg er egentlig litt usikker på hva jeg synes om denne boka. Den er kjempebra skrevet, historien er spennende og alt sånn, men likevel er jeg litt usikker. Jeg brukte litt tid på å komme meg inn i boka. Jeg tror at det kan ha noe med det at det er utrolig lenge siden jeg leste første boka, og at jeg brukte lang tid på å huske hvem som var hvem og slikt. Jeg tror også at dette kan ha noe med at jeg er litt usikker på boka.

Teknisk er boka fantastisk. Den er veldig godt skrevet og utrolig spennende. Til tider er den nesten umulig å legge vekk. Hvis du liker Ringenes Herre, er dette virkelig boka for deg.

Hovedpersonen er Garion. Til tider er det litt vanskelig å forstå hva slags person han er. Han virker som en helt gjennomsnittlig person, bortsett fra at han kan bruke magi. Det hendte av og til (sjeldent) at jeg ikke skjønte helt hvorfor han reagerte slik han gjorde. Han har et veldig nært forhold til Polgara, eller Aunt Pol som han kaller henne. Hun er det nærmeste han kommer en mor, siden begge foreldrene hans døde da han var liten. Jeg liker godt hans vennskap til Ce'Nedra. Hun er en snodig karakter. I det ene øyeblikket ser hun nesten opp til Garion, og i det neste rakker hun ned på ham. Store deler av tiden krangler de, men de er likevel gode venner.

Hvis du har lest Arven-syklusen til Christopher Paolini, vil du se tydelige likhetstrekk med denne serien. Dessverre. Paolini har vært litt for inspirert av The Belgariad og Ringenes Herre da han skrev om Eragon. Men hva annet kan man forvente seg. Han var jo bare femten da han skrev den første boka.

Jeg vil anbefale denne boka, men du må lese første boka, Pawn of Prophecy, først. Ellers vil du ikke forstå noen ting!

OK... Hvor skal jeg starte? Denne boka fantastisk! Den er kjempespennende og nesten umulig å legge fra seg. Historien grep tak i meg fra begynnelsen og holdt meg fast til lenge etter at jeg var ferdig med boka. Jeg bare MÅTTE begynne på bok fire med en gang!!!

Måten David Eddings skriver på er bra. Han skriver litt komplisert, men ikke for vanskelig for min del. Han bruker noen ord for ting som kanskje ikke jeg ville brukt, men jeg liker det! Det gjør at jeg får et mye større ordforråd. Det er veldig bra for meg som satser på litt bedre karakter i engelsk skriftlig!

Det er mange gode karakterer, men jeg liker Silk best. Egentlig heter han Kheldar og er prins i landet Drasnia, men er ikke så veldig glad i å bli kalt prins. Han er spion for kongen av Drasnia, og han elsker å kle seg ut og spille forskjellige personligheter. Det jeg liker aller best med Silk, er hans ustanselige trang til å komme med en sarkastisk kommentar. Han har alltid en slengbemerkning på lur, og han ser ofte på situasjoner på en morsom måte. Silk er en liten mann med et røyskatt-aktig utseende.

Jeg liker godt hvordan forfatteren har diktet opp en ny verden hvor det finnes helt typiske trekk for folkene i de forskjellige landene. For eksempel er folk fra Cherek store hårete og brutale, mens folk fra Arendia er modige og snille men kanskje ikke de skarpeste knivene i skuffen.

Jeg synes verdenen som Eddings beskriver er grundig og godt laget. Jeg liker godt at han begynner hver bok med en prolog som forteller om viktige historiske hendelser. Men jeg synes at han kunne ha gitt verdenen et navn , som Tolkiens verden heter Midgard. Ellers så liker jeg godt at jeg stadig vekk fikk vite mer og mer om denne verdenen handlingen foregår i.

Jeg anbefaler virkelig, men første og andre bok, Pawn of the Prophecy og Queen of Socery, må leses først!

Først vil jeg si at jeg elsker coveret på denne boka. Det er nydelig! Jeg liker godt fargene, og treet er bare fantastisk.

Historien er spennende, men dessverre ikke fullt så god som i Magician's Gambit. Dessverre! Da jeg var kommet omtrent halvveis i boka, følte jeg at alt var løst. Så jeg leste og lurte på hva forfatteren skulle fylle siste halvdel av boka og den femte boka med. Heldigvis dukket det opp noe som gjorde at jeg skjønte at serien var langt ifra ferdig. Etter det tok alt seg veldig opp og ble kjempebra!

Jeg liker David Eddings skrivestil, og jeg elsker karakterene hans. Han har så mange forskjellige og sterke karakterer. Jeg er virkelig imponert!

Det var noen små ting jeg skjønte at kom til å skje før det skjedde, men det gjorde ikke meg noe. Boka var uansett veldig god.

Er du glad i fantasy i en middelalderverden, ala Game of Thrones og Ringenes Herre, er The Belgariad serien for deg! Jeg anbefaler!

En verdig slutt på en fantastisk serie.

Av og til er det trist når en serie er slutt. Dette er et av de tilfellene. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene (spesielt Silk!). Selv om jeg virkelig gledet meg til å starte på boka som lå klar på nattbordet mitt, The Book Thief, av Markus Zusak, var det litt leit å vite at det ikke er flere bøker i The Belgariad-serien. Heldigvis for meg finnes det en fortsettelsesserien, The Malloreon, som jeg har planer om å lese. Jeg håper virkelig at jeg får møte mange av de samme karakterene, som Barak, Polgara, Silk(!), Durnik, Belgarath og Garion så klart.

Historien i Enchanter's End Game er veldig spennende, og den drev meg framover. Det var steder i boka hvor jeg lo høy, mens jeg gråt andre steder. Jeg elsket slutten og synes den passet kjempegodt til serien!

Språket til Eddings er flott, og jeg lærte nye ord for forskjellige ting. Jeg kommer til å savne skrivestilen hans.

The Belgariad anbefales på det sterkeste!

Boka er fantastisk. Jeg elsker skrivemåten til Markus Zusak. Han har mange gode og uventede beskrivelser og sammenligninger. Han skriver annerledes enn mange andre forfattere. Bare se på dette:

[...] Now for a change of scenery. We've both had it too easy till
now, my friend, dont you think? How about we forget Molching for a
minute or two? It will do us some good. Also, it's important to the
story. We will travel a little, to a secret storage room, and we will
see what we see.
* A GUIDED TOUR OF SUFFERING *
To your left, perhaps your right, perhaps even straight ahead, you find a small black room. In it sits a
Jew. He is scum. He is starving. He is afraid. Please - try not to
look away. [...]

Jeg liker veldig godt disse delene med fet skrift. De forklarer ting på en helt ny måte. Det er gøy!

Det er Døden, eller Death som han kalles, som forteller historien. Jeg synes dette er et godt virkemiddel som forfatteren bruker, og det funker kjempebra! Jeg liker hans litt sarkastiske, men også alvorlige måte å fortelle på.

Jeg kunne ikke noe annet enn å bli glad i karakterene. Alle sammen! Liesel Meminger, Rudy Steiner, Hans og Rosa Hubermann og Max Vandenburg. Alle sammen er fantastiske og veldig lett å bli glad i.

Historien er egentlig ganske trist, men den virker ikke sånn. Den er full av koselige scener og veldig søte dialoger. Av og til er boka veldig trist, men det går over.

Det er en ny og interessant måte å lese om andre verdenskrig. Her får man historien fra en ni år gammel jentes synsvinkel. Det gir historien perspektiv. Ikke alle var nazister.

Anbefales på det sterkeste! The Book Thief er en av mine favoritter!

The Language of Flowers er en utrolig vakker historie. Jeg elsket den! Victoria er en fantastisk god karakter, og hun kunne godt ha levd. Det er lett å leve seg inn i situasjonen hennes. Jeg skjønte godt hvorfor hun reagerte slik hun gjorde. Å følge henne gjennom boka har vært en utrolig reise.

Boka er skrevet veldig godt. Det er Victoria som forteller. Noen av kapitlene er fra nåtiden, mens andre forteller om en spesiell hendelse i fortiden hennes. Jeg synes det passer godt til historien og gir den en større dybde, og jeg som leser for en større forståelse for hvem Victoria er.

Jeg elsker det at den tar opp det viktorianske blomsterspråket. Dessverre var det noen ord som var litt vanskelige, men det gjorde ikke noe. Jeg likte måten Victoria og Grant sendte beskjeder til hverandre med blomster.

Dette er en fantastisk bok, som jeg virkelig anbefaler!!! Kom igjen og les!

Ok, her er greia. Jeg leste denne boka bare på grunn av at jeg fikk den til jul. Jeg likte første boka i serien (Marked) veldig godt, andre boka (Betrayed) var helt grei og tredje boka (Chosen) var bare klein. Så jeg hadde tenkt til å lese Untamed og så legge denne serien på hylla. Typisk var da denne boka veldig bra igjen.

Zoeys handlinger var det lettere å forstå i denne boka. Det gjorde at jeg ikke ble like fort irritert på henne som jeg ble i Chosen. Heldigvis! Og den greia med tre kjærester, så glad det var slutt! Det var bare kleint og sært. Men hun tenker fortsatt altfor mye på gutter.

Handlingen var spennende. Det er forklaringen på at jeg leste ut boka i løpet av to dager. Jeg fikk lyst til å lese mer, men etter en nøye gjennomtenkning, (og jeg spurte Ane), har jeg bestemt meg for å ikke forsette på serien. Jeg har altfor mye annet å lese!

!!!SPOILER!!!
Gjennom store deler av boka satt jeg og håpet at Erik ville tilgi Zoey, men da det skjedde tenkte jeg; Hvorfor tilgav han henne så lett? Er det mulig? Og så ble jeg litt skuffet. Noen andre som fikk den følelsen?
!!!SPOILER OVER!!!

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale denne serien. Jeg har hørt at den ikke blir bedre, og det er ikke et bra tegn.

Det var gøy å lese mer om Alex Rider. Nå er det en stund siden jeg hørte første boka, Stormbreaker, på lydbok, men det gjorde ikke noe. Boka er lett å komme inn i, og det tar ikke lang tid før det skjer noe. Historien er veldig spennende, og den er lettlest og tar ikke lang tid å lese.

Alex har en personlighet det er lett å like. Selv om det kan være litt vanskelig å sette seg inn i hans situasjon, (det er svært få fjorten-åringer som er spioner;) ), er det likevel gøy å følge ham. Jeg følte også at jeg måtte heie på Alex gjennom hele boka. Han er veldig likanes!

Historien var på ingen måte lett å gjette seg til, og det er veldig gøy! Det skjedde stadig noe uventet. Av og til trodde jeg at jeg visste hva som kom til å skje, men jeg fant fort ut at jeg tok feil.

Av og til syntes jeg at skrivestilen ble litt for lettlest, men det kan ha noe med at jeg har lest en del bøker i det siste hvor det har vært stort fokus på hvordan setningene har vært skrevet. At de har vært poetiske, og det å få frem noen "gullkorn".

Point Blanc anbefales av meg, men du bør lese Stormbreaker først!

Jeg liker denne serien. Jeg liker ideen med Huset. I The Lower House styrer Mister Monday, i The Far Reaches styrer Grim Tuesday, i The Boarder Sea styrer Drowned Wednesday, The Great Maze styrer Sir Thursday, The Middle House styrer Lady Friday, The Upper House styrer Superior Saturday og The Incomparable Gardens styrer Lord Sunday. Arthur må bekjempe alle disse og finne alle delene av the Architect's Will (testamente). Testamentet er delt i syv deler, og hver av Morgendagene (Monday, Tuesday, osv...) skulle passe på en hver, men de gjør ikke lenger som de har fått beskjed om. I denne boka har Arthur funnet fem deler av testamentet, og han har tatt fem av nøklene fra morgendagene.

Jeg synes hele ideen er utrolig oppfinnsom, og lurer på hva som har fått Garth Nix på denne ideen. Jeg har ikke lest noe lignende og er veldig fascinert av verdenen, karakterene og vesenene som bor der.

Arthur er 12 år gammel, men han er veldig moden for alderen. Egentlig skulle han dø, men han ble "reddet" av Mister Monday. Prisen var at han måtte bekjempe Morgendagene og redde Huset.

Historien er spennende, og boka er veldig lettlest. Den har bare litt over 300 sider og tok meg to dager å lese. Jeg gleder meg til Lord Sunday, siste boka i serien, som ligger på nattbordet mitt og venter!

Bøkene finnes også på norsk. Da heter de Mester Mandag, Grim Tirdsdag, Forlist Onsdag, General Torsdag og Lady Fredag. Det er bare de som har kommet ut på norsk.

Hvis du vil lese noe annet av Garth Nix, anbefaler jeg virkelig hans The Old Kingdom serie, Sabriel, Lirael og Abhorsen. De finnes bare på engelsk. Jeg anbefaler dem virkelig!

Garth Nix skuffer ikke! Lord Sunday er spennende og godt skrevet. Boka er ikke den beste av bøkene hans, men den er ikke dårlig.

Endelig er Leaf tilbake. Jeg liker godt å lese om henne, og hun er en av de mest interessante personene i serien. Hun er vel den jeg kan relatere mest til, og hun er en av de mest normale personene i serien. Hvis man kan kalle noen av dem normale!

Suzy har en framtredene posisjon i Lord Sunday, noe jeg liker godt fordi hun er morsom og kul. Jeg liker komentarene hennes, og måten hun snakker på.

[...] "Arthur's not here," replied Suzy. She advanced closer, keeping
a wary eye one the beastwort. "Wot's that thing? And 'ow did you end
up beconing the new Lieutenant Keeper?" "That's Daisy," said Leaf.
[...]

Daisy, ja. Hun var litt av et problem i starten. Litt av et monster! Haha! Men hun er så søt når hun hjelper Leaf, at det gjør opp for alt det dumme! :)

Til slutt vil jeg bare si at jeg ble veldig overrasket over slutten. For min del ble den litt rar, men jaja, slik går det!

The Keys to the Kingdom kan anbefales!

Det er sjeldent jeg opplever så mange forskjellige følelser av å lese en bok. I løpet av boka har jeg vært på nippet til å begynne å gråte, både fordi det var trist, men også fordi det var rørende. Det har også vært like før jeg la fra meg boka fordi det rett og slett ble for kleint, eller jeg ble altfor irritert på forfatteren eller personene i boka. Mens jeg leste enkelte scener satt jeg og smilte veldig bredt mens jeg tenkte: "Awww, så søtt!". Pluss at jeg har blitt glad på grunn av ting som skjedde, men også sur på grunn av ting som skjedde. Så som du sikkert skjønner, har jeg litt blandede følelser når det gjelder denne boka. Men alt i alt er den veldig, veldig god! Det er ufattelig godt gjort å få meg til å føle så mye forskjellig i løpet av en bok!!!

Bare så det er sagt så liker jeg ikke designet på coveret noe særlig. Jeg synes det gir litt feil inntrykk av boka. Selv får jeg en følelse at den er for mindre barn som liker et litt glorete cover. Pluss at jeg ikke er så veldig fan av tegningene av personene som er avbildet helt til slutt i boka. Jeg så dem for meg helt annerledes!

Ideen til Justin Somper er genial(!), synes i hvert fall jeg. Se for deg en pirat. De plyndrer, dreper og drikker (som oftest(: ). Og så ser du for deg en vampyr. En skikkelig vampyr fra de gamle mytene som ikke tåler sollys, og ikke en Twilight-vampyr som glitrer i sollys. Og så slår du sammen disse to, piraten og vampyren, og da får du vampiratene som Somper har skapt. En av de få forskjellene fra tradisjonelle vampyrer, er at de ikke blir vampyrer ved at de blir bitt av en annen vampyr. De må dø først og så vekkes til livet igjen.

Historien er spennende og drev meg framover. Personene er interessante, og jeg likte mange av dem veldig godt (da snakker jeg ikke om Sidorio og Lola. De var til tider utålelige!). Språket er veldig godt, og jeg oppdaget mye meninger av forskjellige ord. Men noe av det aller beste var at det var umulig å gjette seg til hva som kom til å skje. Fantastisk! Da er det mye gøyere.

Vampirates-serien anbefales selv om jeg selv ikke likte bok fire, Black Heart, noe særlig!