Bokelskere.no

David Tennant er også en av mine favoritter :)

Dette er fjerde boka i The Keys to the kingdom-serien, og Arthur må igjen stå til tjeneste.
Men denne gangen er det annerledes. Arthur kommer seg ikke tilbake til sin egen verden fordi det er noen som har tatt hans plass. Noen som ser akkurat ut som ham. Arthur ber venninnen Leaf om å ordne opp sakene som skjer hjemme i London, mens Arthur har noe helt annet han må gjøre. Han har nemlig blitt tilkalt til militæret, og alle i The House må bruke 100 år i militæret. Og militæret blir styrt av ingen andre enn Sir Thursday.

The Keys to the Kingdom har fått en ny driv over seg, og denne boka var egentlig forbausende bra. Etter Grim Tuesday, fikk jeg små forhåpninger for Drowned Wednesday, men den viste seg å være ganske god. Men jeg var fortsatt litt skeptisk til Sir Thursday. La meg bare si at Sir Thursday er en av de beste bøkene til nå.

Jeg begynner å bli litt knyttet til alle karakterene i denne bokserien nå, og da er det veldig gøy å lese om dem. Alle eventyrene de har vært på, har jeg også på en måte vært med på.
I denne boka har de også forskjellige fortellere, i tredje person. Leaf forteller om hvordan det går, når hun må sette en stopper for The Skinless Boy, som har tatt over livet til Arthur. Og Susy forteller også litt, men ikke like mye som Leaf.
Jeg synes det var veldig morsomt å lese om Leaf. Det er ikke så mange kvinnelige personer i bøkene, så det var morsomt å lese om henne.

I denne boka er det ikke bare å få tak i The Fourth Key som er hovedproblemet. Det er også fullt kaos i The Great Maze, Sir Thursday's rike, og Arthur blir selvfølgelig en viktig person i dette problemet. Det var fint at det kom noen nye problemer også, i tillegg til alle som allerede eksisterer, fordi da leser man på en måte ikke om det samme som i de forrige bøkene.

Jeg ble positivt overrasket over denne boka, men jeg skal ikke starte med Lady Friday med en gang.

Se også her!

Denne boka kjøpte jeg i Oslo, da jeg var med klassen på tur til Eidsvoll og Stortinget. Jeg har ikke hatt boka så lenge, men jeg føler at den har stått i hylla altfor lenge. Det er en fantastisk bok. Hvorfor har jeg ikke oppdaget boka tidligere? Jeg fant ut om boka på grunn av filmtraileren som går nå. . . Filmen ser så spennende ut, så jeg måtte bare lese boka først. Da var det jo bra at jeg hadde den stående i hylla.

Boka handler om Beatrice Prior, eller Tris som hun heter i mesteparten av boka. Samfunnet som Tris lever i, er delt i fem grupper, eller factions som det heter i boka. Alle gruppene har en type mennesker. Samfunnet lagde gruppene, for de sa at det er ikke om du er svart, hvit eller asiater, som får folk til å gå i krig. Det er de forskjellige "personlighetene".

Abnegation: De uselviske. De skylder på egoisme, og alle som tilhører Abnegation må alltid tenke på andre framfor seg selv. De får heller ikke lov til å se seg i speilet så ofte heller. Man må ikke tenke på seg selv, når man tilhører Abnegation.

Candor: De ærlige. De skylder på falskhet og bedrag, og alle som tilhøre Candor må alltid si sannheten. Alle fra Candor må være åpne, og de mener at hvis du sier alt om deg selv til andre, har du ingenting å lyve om.

Erudite: De kunnskapsrike. De skylder på uvitenhet og alle som tilhører Erudite må vite mest mulig. Jo mer kunnskap man har, desto bedre. Alle fra Erudite elsker å lese, og de bruker mye av tiden på bøker.

Dauntless: De modige. De skylder på frykt og feighet, og alle som tilhører Dauntless blir trent opp til å takle sin frykt, og bli gode til å holde seg rolige under skremmende omstendigheter. Dauntless er egentlig hæren til det som en gang var Chicago.

Amity: De fredfulle. De skylder på krig og slåssing, og alle som tilhører Amity får ikke lov til å slåss. De er demokratiske, og snille. De er nøytrale blant alle. De er lojale, og de tilgir.

Alle som fyller 16 må gjennom en test for å finne ut av hvilken gruppe de hører til. Selv om du tar testen, kan du selv velge hvilken gruppe du vil gå til. Testen sier bare hvilken som passer best. For vår heltinne Tris blir dette et vanskeligere valg enn for folk flest, og det kommer til å avgjøre resten av livet hennes.

Jeg elsker denne boka. Samfunnet Veronica har funnet på er så fascinerende.
Dystopi er veldig "inn" nå for tiden, og jeg vet at mange sammenligner denne boka med The Hunger Games. Men det er ikke så mye likt med bøkene. Det eneste som er likt, er at hovedpersonen er en jente. Ellers så er det jo helt forskjellige samfunn. Kanskje ikke de mest behagelige samfunnene å leve i, men de er ikke like.
Men jeg måtte jo sammenligne bøkene for det. Jeg synes at Veronica har planlagt boken sin mye mer enn Suzanne. Alt virker litt mer planlagt, og det er mye mer man får vite om hvordan samfunnet blir styrt. Jeg elsker The Hunger Games også, men samfunnet i Divergent virker litt mer troverdig.
Men jeg synes begge bøkene er like gode, og synes ikke at folk skal klage på at Veronica har stjålet noe fra The Hunger games, for det har hun nemlig ikke. Ikke noe viktig i hvert fall.

Hovedpersonen "Tris" er veldig selvstendig, og hun hater å vise svakhet ,og hun liker ikke at andre personer sier at hun er svak bare fordi hun er liten. Hun vil ikke at folk skal undervurdere henne, men noen ganger kan det være til hennes fordel. Jeg liker veldig godt Tris fordi hun trenger ikke noen for å komme seg fremover i livet. Hun kan være selvstendig.

Jeg bare elsker denne boka, og gleder meg til å se filmen en eller annen gang. Håper bare ikke den skuffer meg. . .

Se også her!

Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.

Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.

Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.

Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...

Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.

En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.

Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!

Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...

Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Har du lest Douglas Adams' Hitchhiker's Guide to the Galaxy-serie? Det er science fiction på sitt aller beste med masse humor og fantastiske beskrivelser :)

Først må jeg bare si at jeg elsker coveret på denne boka. Det har noe eget over seg. Alle bøkene ser så kule ut. Det er så enkelt, men likevel så kult. Lies synes jeg har det kuleste omslaget (jeg elsker blått.)

Man kommer rett inn i boka. Man skjønner alle problemene som foregår med en gang, eller i hvert fall de fleste.
Denne boka handler jo fortsatt om at de må prøve å få et organisert samfunn, men det er ikke alle som er villige til å gjøre sakene som skal til for at alle skal trives så godt som mulig. Noen gjør faktisk det motsatte. Mange begynner å bli "gale". Det har blitt for mye for de fleste. Det er så mye tragisk som skjer i The FAYZ. Hvordan holder de ut?

Dette er en veldig sterk oppfølger på Gone-serien. Det er masse som foregår, og handlingen tar mange uventede vendinger. Det er noen ting som ikke akkurat sjokkerte meg, men jeg tenkte aldri tanken på at det kunne være sant. Du får lese boka hvis du vil forstå hva jeg snakker om;)

Jeg har hatt noen favoritt personer i løpet av denne boka. Den første er Penny. Det sto ikke så mye om personligheten hennes, men litt på slutten av boka fikk vi lite litt mer om henne, og det gjorde at jeg ikke likte henne så godt lenger. Grunnen til at jeg synes hun var kul var på grunn av kreftene hennes. Jeg liker henne fortsatt, da. (Men fortsatt bare på grunn av kreftene. . .)

Akkurat nå, har jeg kommet skikkelig inn i "Gone verdenen". Det er så stilig å lese om. Selv om det kanske er rene tortur å være der, dukker alltid tanken om at jeg har lyst til å være der opp i hodet. Jeg synes det hadde vært kult om jeg kunne hatt kreftene til Penny, og vært i The FAYZ. Selvfølgelig på den gode siden da. Men kanskje jeg skifter mening om å dra til The FAYZ når jeg først har vært der.

Jeg gleder meg til neste bok, Plague, men jeg skal ikke starte på den nå. En annen bok først;)

Se også her!

Noen bøker som jeg ELSKET da jeg var yngre var Deltoras Belte og Deltoras Rike- serien:)
Bøkene er skrevet av Emily Rodda.

Temeraire- det er en serie som handler om europeisk krigshistorie blandet med drager:) Det kan være en ny vri;)

The Maze Runner- handler om gutter som blir fraktet til midten av en labyrint. Ingen husker mer enn navnet sitt. Sammen må de prøve å finne en vei ut av labyrinten. Dystopi serie:)

Heroes of Olympus- det er en fortsettelse på Percy Jackson bøkene, så man burde lese de først. Handler både om gresk og romersk mytologi:)

Jeg har nettopp bestilt disse bøkene fra Cdon.no, og synes det var forbausende billig.

Nightrise av Michael Grant
Raven's Gate av Michael Grant
Evil Star av Michael Grant
Oblivion av Michael Grant
Necropolis av Michael Grant

Red at night hanler om Stella og Jonah. Stella er jenta fra feil side av byne, fattig og et mobbeoffer. Jonah er en av de populære, og bestekameraten med gutten som mobbet Stella. Helt til en bilulykke forandret livet hans og han begynner å oppholde seg på byens gravplass, Stellas faste tilfluktssted.

"Stella knows she should keep her distance—after all, she spent her girlhood being bullied by Jonah's friends. Once he's sorted out his tangled emotions, Jonah won't have time for her anymore. Too bad she's already fallen for him."

Dette er en søt novelle om forandring og håp. Katie McGarry er veldig flink til å skrive realistiske scener mellom ungdommer. Hun gir også hver av karakterene sine en bakgrunnshistorie og vi lærer mye om hver av dem i denne novellen. Det er interessant og gøy og lese om disse to og jeg likte historien veldig godt.

Det som trekker terningkastet mitt så langt ned er hvor langt tidsrom denne novellen prøver å dekke. Noveller burde holde seg til kortere tidsrom eller bestemte perioder. McGarry hopper derimot fra en hjertefølt scene til den neste, med dårlige og forhastede overganger.

Så om du er interessert i en contemporary novelle medsjarmerende scener og et godt budskap anbefaler jeg dennee. Novellen er skrevet for å promotoere "The Goodie Two Shoe Foundation" (les mer her: http://www.goodietwoshoes.org/) og er en del av serien "More Than Words" der forlaget Harlquin oppfoprdrer forfattere til å skrive om og støtte en veldedig organisasjon. Den passer også for deg som elsker alt Katie McGarry skriver, og som er klar for hennes neste bok i "Pushing the Limits" serien-

Jeg leste ferdig boka i går, men jeg fikk ikke tid til å lage bokomtalen med en gang.
Denne boka handler igjen om Temeraire og Laurence. De blir tvunget med på reisen til Kina, og kineserne vil at Temeraire skal få en annen flyger/følgesvenn. Kineserne prøver og skille Temeraire og Laurence fra hverandre på reisen til Kina.

Dette er ikke akkurat min favoritt bok, men den var nokså spennende. Det var en litt treg start. ,men nå er det jo tre måneder siden jeg leste første bok, så. . .
Men etterhvert som man kommer seg litt inn i miljøet og situasjonen de er i, synes jeg det var veldig spennende. Noen ganger synes jeg også at det var litt trist. Forholdet til Temeraire og Laurence er så bedårende og søtt, og jeg vil aldri at de skal skilles.

Jeg elsker fortsatt ideen med å ha din egen drage. Det hadde vært spennende.
Ellers synes jeg Naomi har tenkt seg grundig om da hun skrev denne boka. Ihvertfall da hun skrev om hvordan kineserne oppfostret sine drager. Det var veldig spennende å lese om.
Men det var forferdelig mange navn å holde styr på! I hvert fall når Naomi bruker etternavn i handlings referat, og fornavn i dialoger. Det blir litt komplisert.

Jeg synes dessverre at denne oversettelsen var ganske dårlig. Jeg fant ganske mange skrivefeil, og det ødelegger ofte leseopplevelsen. . .

Temeraire-serien er ikke den mest spennende serien jeg har lest, og det ser ikke ut til at bøkene blir noe særlig bedre. Men jeg skal prøve å fortsette serien, og håper at bok nr. 3 er bedre!

Se også her!

Jeg har hatt Katakombens hemmelighet stående i hylla en god stund nå. Den virket spennende, men jeg hadde ikke fått begynt på den. (Det er så mange andre bøker jeg leste i stedet...) I tillegg hadde jeg hørt en del om Tom Egeland, forfatteren, og han er visst veldig flink til å skrive voksenbøker. Jeg har ikke lest noen av dem, men etter at jeg leste Katakombens hemmelighet fikk jeg lyst til det.

Boka har en spennende idé. Jeg synes det er spennende å lese om gamle, mystiske deler av historien vår. Spesielle munkeordener, gamle symboler eller gamle myter. Sånn sett passer denne boka godt. Det er tydelig at Tom Egeland har vært grundig når det gjelder bakgrunnstoffet og hele historien er grundig gjennomarbeidet. Det liker jeg!

En annen fin ting med boka er at den er veldig lettlest, og det tok meg ikke lang tid å lese den. Jeg begynte så vidt på den på lørdag, (fikk lest to kapitler), og fullførte den på søndag. De 246 sidene hadde grei størrelse på skriften. Derfor gikk det fort å lese. I tillegg var det bilder av symboler og Roberts fakta om... (forskjellige små faktabokser, som forklarte ting det var lurt å vite). Dette gjør at boka passer fint for folk som ikke leser så mye.

Det eneste jeg synes var litt dumt, var at boka manglet den "åndeløse" spenningen. Den fanget meg ikke på samme måte som andre bøker har gjort. Jeg har lurt på om jeg egentlig er litt for gammel... Den passer nok best for 5. - 8. klassinger, men jeg har fått smaken på Tom Egelands bøker og kommer garantert til å lese flere av dem.

Jeg anbefaler boka til barn og ungdom fra 5. - 8. klasse. Selv om boka ikke var superspennende, var det en god bok, som passet veldig godt å lese etter More Than This av Patrick Ness. Jeg er godt fornøyd :)

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er andre boka i serien Gone- av Michael Grant, og jeg synes denne, generelt sett, er bedre enn den første boka. Man kommer mye lettere inn i miljøet i The FAYZ. Jeg har jo lest første boka i serien, og startet med Hunger med en gang, og da er det mye lettere og leve seg inn i boka. Jeg er på en måte vant med verden jeg leser om.

Da jeg startet på denne boka, hadde jeg ingen anelse om hva boka kom til å handle om. Etter å ha lest boka, aner jeg ikke hva neste bok, Lies, kommer til å handle om. Jeg skjønner ikke hvordan Grant kan klare å skrive 4 bøker til om dette! Jeg skjønner jo at barna må få et organisert samfunn, men i min menig, tror jeg aldri de kommer å få det til. Det er altfor mange forskjellige personligheter. Folk oppfører seg annerledes i vanskelige situasjoner. Det hjelper ikke at mange flere begynner å få diverse krefter.

De dukker opp problemer allerede på de første sidene. Selvfølgelig er sult et veldig stort problem, boka heter jo Hunger, men mutant ormer har tatt over kål markene. Ingenting er lett for ungene i The FAYZ. . .
Alle sulter, barn begynner å drepe husdyrene til hverandre. Noen begynner til å med å tenke på kannibalisme. . .
Man leser om at barn sulter og at noen prøver å drepe hverandre med verdens styggeste metoder. Måten Grant beskriver hvordan barna sulter er helt forferdelig! Jeg skjønner ikke hvordan de kan takle det. . .

Noe som jeg glemte å skrive i forrige anmeldelse, var at det er så mange navn og mennesker å holde styr på. Dahra, Diana, Dekka, Brianna, Bug, Jack, Drake, Caine. Astrid, Lana, Edilio, Sam, Little Pete, Mary, John, Taylor, Zil, Duck, Hunter, Orc(Charles), Howard, Cookie, Quinn, Albert osv. . .
Det er veldig mange å holde styr på! Selvfølgelig klarer jeg å holde styr på de viktigste, men det er mange ansikter man ikke må blande sammen.

Jeg orker ikke å starte på Lies med en gang. Fått nok av sult og forferdelse i en uke. Det er veldig store bøker også. Jeg har lånt Lies, og den er ikke like stor som de andre. Bøkene er på engelsk, men jeg synes det gikk veldig fint å lese de to første.
Denne boka var bedre enn den første, synes nå jeg.

Se også her!

Det var egentlig litt tilfeldig at More Than This ble med meg hjem fra London. Jeg så den i en butikk, så at det var en Patrick Ness-bok, (jeg elsker bøkene hans!) og i tillegg så jeg at det stod en liten klistrelapp i det ene hjørnet. "Signed copy", stod det. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe den. Den var jo signert av Patrick Ness!!! Og i tillegg var den på salg! Det var ikke et vanskelig valg for meg. Den måtte være med meg hjem, og det er jeg veldig glad for. More Than This er helt utrolig! Den er fantastisk skrevet, rørende, trist og absolutt fantastisk!

Jeg synes ideen til Patrick Ness er veldig interessant. Det er et spørsmål mange lurer på. Er det noe mer etter døden? Hva skjer da? Jeg liker veldig godt hvordan han har skrevet historien, og det var ikke mulig å se for seg hvordan det kom til å ende. Jeg greide i hvert fall ikke å gjette det. Begynnelsen, når man får etablert situasjonen, er utført veldig godt i forhold til historien. Hadde det vært en annen bok, hadde det kanskje ikke passet at hovedpersonen dør i første setning. Helt seriøst, han gjør det. Det står: "Here is the boy, drowning." I andre bøker hadde det ikke funket, men Patrick Ness får det til å fungere helt perfekt. Jeg har ikke peiling på hvordan han gjør det, men jeg beundrer ham for det.

Jeg liker veldig godt Patrick Ness' skrivestil. Han skriver utrolig godt. På en eller annen måte greier han å vekke følelser i meg, og han er veldig god til det! I første del av boka ligger det en følelse av ubehag over måten han skriver på, en følelse av at alt ikke er helt slik det skal. Det er så utrolig godt gjort! Det er sjeldent jeg har levd meg slik inn i en bok. Det er små mange følelser i måten han skriver på, og jeg synes det virker som om han virkelig brenner for å fortelle det han har på hjertet. Det blir veldig rørende og vakkert! Og han greier også å skape spenning. Når det var mest spennende, leste jeg så fort som mulig for å se hva som skjedde. Det er ikke mange forfattere som får meg til å gjøre det. Gratulerer!

Jeg synes tittelen More Than This er veldig god. Det virker som om det er mye den kan referere til i boka. Først så tenkte jeg at det var "mer enn dette livet" den refererte til, men det er mye mer. Det kan også være "mer enn venner", "mer enn jorda", "mer enn bare det som er dumt" og mange andre ting. Jeg synes Patrick Ness har flettet tittelen inn i boka på en veldig god måte. Det liker jeg veldig godt. Det har hendt av og til at jeg har lest bøker hvor tittelen ikke passet. Her passer den helt perfekt.

Det var veldig trist/spennende å lese om det som hadde skjedd med Seth, hovedpersonen, tidligere. Det er skrevet som flashbacks, og jeg synes det passet perfekt. Jeg likte veldig godt det at man fikk vite litt og litt, sakte men sikkert. Det gjorde at jeg ble bedre kjent med Seth. Det var utrolig trist til tider, mens andre ganger var det veldig søte scener som varmet hjertet mitt. Jeg synes dette var en interessant måte å gjøre det på, som passet veldig godt til historien.

Tomasz og Regine har også veldig triste historier. Samme som med Seth, så likte jeg godt at man ikke fikk vite alt med en gang. Det at jeg fikk vite litt og litt, gjorde at jeg forstod dem bedre som personer, og jeg skjønte hvorfor de gjorde som de gjorde. Fantastiske karakterer som gir Seth det lille ekstra han trenger for å overleve.

Jeg liker godt hvordan Patrick Ness skaper nye verdener. Han har skapt en interessant verden, som jeg gjerne vil vite mer om. Derfor synes jeg det er litt dumt at More Than This er en frittstående roman, og ikke første boka i en serie. Men, i hvert fall, verdenen er genialt funnet på. Jeg kan ikke si for mye uten å spoile noe, men jeg kan si at det ikke er slik du tror. Det er ikke mulig å gjette seg til hva slags sted det egentlig er Seth har kommet til. I tillegg til å være noe helt nytt, er verdenen også veldig godt og grundig skrevet. Jeg kunne ikke finne noen logiske brister, og det hele virket sannsynlig. Jeg vet fra tidligere at Patrick Ness er veldig god til dette. Jeg har lest hans Chaos Walking-trilogi, som er helt fantastisk! Det er en skam at ikke flere har lest de bøkene.

I begynnelsen irriterte jeg meg litt over at hovedpersonen het Seth. Seth er nemlig en "ond" gud i egyptisk mytologi, og skurken i Rick Riordans The Red Pyramid. Jeg ble heldigvis vant til det etter en stund, og da irriterte jeg meg ikke så mye over det...

More Than This er en av de vakreste, mest rørende bøkene jeg har lest, og jeg anbefaler den for ALLE!!!!

Opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er første boka i en serie som jeg har tenkt på veldig mye. Serien er skrevet av Michael Grant, men grunnen til at jeg ikke har lest boka før er fordi jeg var usikker på om jeg skulle lese engelsk-versjonen eller den norske-versjonen. Det endte med engelsk.

Jeg ble ferdig med boka i går, men jeg leste den ut sent på kvelden, så jeg ventet med å lage en bokomtale.
Denne boka handler om stedet Perdido Beach og at alle 15-åringer og oppover forsvinner. Det har også lagt seg en kuppel over Perdido Beach, og flere av barna begynner og få spesielle evner. Man kan jo allerede forestille seg hva denne boka handler om. Barna må få et organisert "land" som de kaller "The FAYZ"( Fallout Alley Youth Zone.) Selvfølgelig er det mange som har lyst til å gripe sjansen til å få "makt", og de vil lage en form for enevelde(beste ord å beskrive det med.)

"Everything changes"

Man kan ikke forestille seg hva som skjer videre i teksten. Hvordan skulle man det? Man vet jo ikke hvordan forskjellige barn oppfører seg i slike situasjoner.
Sam Temple og Astrid "The Genius" Ellison sitt forhold, minnet meg litt om Percy og Annabeth i serien "Heroes of Olympus"-av Rick Riordan.
Astrid er den smarte, bruker hjernen. Sam har kraften, the power.
Dessverre synes jeg Astrid og Sam brukte vel mye tid på å tenke på hverandre. Eller det var egentlig mest Sam. Astrid hadde også lillebroren sin, Little Pete, og bekymre seg for.

Mine favorittpersoner er definitivt Lana og Edilio. Edilio minnet meg også om en fra serien "Heroes of Olympus", men han het Nico. Edilio minner meg om en gladere Nico, har litt mer humor.
Lana synes jeg utvikler seg veldig mye i løpet av boka. Hun må gå igjennom veldig mye, og på starten synes jeg rett og slett synd på henne.

!Spoiler!
Den eneste gangen jeg ble litt irritert over henne var da hun ba om å bli reddet etter bilkrasjet. Hun nevnte ikke Patrick(hunden) én eneste gang, da hun ba om å bli reddet.
!Spoiler!

Selve slutten var ikke så begeistrende. Jeg så for meg en cliff-hanger, men det ble ikke så mye av. Kanskje Grant prøvde på det, men det funket ikke for meg. Jeg har lyst til å lese videre, jeg har startet på bok nummer to, "Hunger, og den har ikke skuffet meg så langt.
Se også her!