Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.
Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!
Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.
Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.
Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.
Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!
Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...
Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Boka kjøpte jeg i Nederland, da jeg var der i sommer, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det! Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at den er en av de beste bøkene jeg har lest i år! Historien er bare så bra skrevet at jeg måtte lese videre nesten hele tiden. Jeg ville vite hva som forgikk i boka, og jeg ville vite hva som kom til å skje og hvordan det kom til å ende. Utrolig!
Boka handler om Cath, som skal starte på college sammen med tvillingsøsteren hennes, Wren. Begge er ekstreme "Simon Snow" fangirls, men Wren vokser fra både Cath og "Simon Snow". Hun vil ikke dele rom med Cath på college fordi hun føler at de bruker for mye tid sammen.
Cath vet ikke hvordan hun skal takle livet uten Wren. I boka leser man om hennes nye liv på skolen, bare akkompagnert av "Simon Snow".
Det er veldig morsomt å lese hvordan Cath takler hverdagene sine uten Wren. Hun er jo en ekstrem fangirl, og liker best å være innestengt på rommet sitt dagen lang å skrive fanfiction. Hun liker ikke å gå på fester eller andre typiske sosiale aktiviteter.
Og så er det romkameraten hennes, Reagan. De snakker ikke så mye til hverandre. Reagan pleier heller ikke å være på rommet deres så mye, men hun legger merke til ting. For eksempel at Cath er inne på rommet sitt 24/7. Etter hvert begynner de å snakke sammen, og Reagan tvinger Cath ut av rommet sitt.
Jeg liker veldig godt at alle karakterene i boka er forskjellige. Det gjør hele historien mye mer troverdig, og mye mer spennende og interessant. Alle har forskjellige meninger og alle snakker på forskjellige måter, akkurat som i den virkelige verden. Så det er veldig lett å leve seg inn i boka, fordi det kunne godt ha hendt i vår verden.
Jeg elsker skrivemåten til Rainbow Rowell! Hun er definitivt en av mine favoritt forfattere. Eleanor & Park er fantastisk bra skrevet, og det er Fangirl også! Man kan virkelig kjenne igjen skrivestilen til Rainbow Rowell. Hun skrev på samme måte som i Eleanor & Park, men historien er fortsatt noe for seg selv! Rainbow klarer å skrive bøker som er originale og jeg aner ikke hvordan hun klarer å finne på alt sammen!
Boka har egentlig ikke en ordentlig avslutning. Man føler at boka er ferdig, men historien deres er ikke det. Så derfor føler jeg at det ikke er en ordentlig avslutning.
Jeg anbefaler alle å lese denne boka! Den er fantastisk. Jeg gleder meg til å lese resten av Rainbow Rowells bøker!
Se også her!
Jeg har fått anbefalt Good Omens ganske mange ganger, spesielt av pappa. For noen helger siden var jeg i Stavanger, og jeg fikk da vite at jeg MÅTTE lese Good Omens snart, og sener, uka etter, fikk jeg høre det samme fra en i klassen. Jeg tok dette som et tegn og begynte å lese boka, og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke begynte på den før. Den er fantastisk morsom og rar.
Både Neil Gaiman og Terry Pratchett er forfattere jeg har lest en del av, og jeg er kjempeimponert over det de får til. Dem sammen er helt utrolig! Jeg kunne se hint av Terry Pratchetts spesielle humor, og andre steder kunne jeg kjenne igjen Neil Gaimans poetiske, men til tider litt groteske stil. Det er en fantastisk bok de har skrevet sammen. De er to av fantasysjangerens mest profilerte forfattere, og jeg har ikke ord for det de har fått til sammen.
Det er så utrolig mye merkelig i Good Omens. For eksempel satanistnonner. Hva søren?! I tillegg har de forskjellige karakterene fantastiske navn og beskrivelser. I begynnelsen av er det en liste over de viktigste karakterene i boka. Der står det for eksempel: Crowley (An Angel who did not so much Fall as Saunter Vaguely Downwards), Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulisifer (A Witchfinder), Dog (Satanic hellhound and cat-worrier) og mye mer. Bare det at en karakter heter Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulsifer... Jeg vet ikke hva jeg si. Det hele er så fantastisk merkelig.
Historien er veldig spesiell. Det er veldig mye som skjer, og det innebærer Apokalypsens frie ryttere, en Hell's Angels-gjeng, Antikristen - en gutt kalt Adam, en demon som kjører en Bentley og en engel som samler antikke bøker, og det er bare noe av det. Vel, jeg hadde ikke sett for meg at det var slik Apokalypsen skulle utarte seg og i hvert fall ikke at det kom til å bli så morsomt. Det hente flere ganger at jeg lo høyt. Det hele er så teit og merkelig... Vidunderlig nonsens!
Alle karakterene var veldig forskjellige, og det var ingen jeg ikke likte. Jeg likte Anathema og Newt veldig godt; de var veldig søte. Crowley og Aziraphale likte jeg også veldig godt. De minnet meg litt om Castiel og Crowley (Jepp, det samme navnet. Tilfeldig? Neppe) fra Supernatural. Bortsett fra at Aziraphale hadde mer humor en det Cas har.
Det er nesten ikke noe å klage på ved denne boka, men hvis jeg skal finne noe, må det være at det av og til var litt vanskelig å forstå Shadwell. Han pratet dialekt, og det var ikke alltid like lett å forstå, Men... Dette er kun småpirk, så jeg er superfornøyd :)
Good Omens er en av de mest fantastiske og merkeligste bøkene jeg har lest i år, og jeg vil anbefale ALLE å lese den. Og så burde dere lese noe annet av Neil Gaiman og Terry Pratchett.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det er en stund siden jeg leste denne boka. . . En måned? Jeg husker ikke helt, men jeg skal prøve å skrive en anmeldelse allikevel.
Det er den siste boka i serien, og man vet ikke helt hvilken retning serien skal ta. Men det kommer allikevel ikke så mange overraskelser i løpet av boka.
June og Day har alliert seg med the Republic, og det ser ut til at våpenhvilen med the Colonies kan vare.
Men et dødelig virus herjer hos the Colonies, og de skylder på the Republic. For å opprettholde freden, må Day og June gjøre ofre som de kanskje ikke er villige til å ta. . .
Det er noen deler av denne boka som jeg likte skikkelig godt, og andre deler som ikke var like gode. Men først skal jeg fokusere på det positive.
I denne boka leser man også litt om verden utenfor the Republic, og the Colonies. Man blir med June på reisen til Antarctica, og der får man oppleve en helt annen kultur enn i the Republic. Det var utrolig kult å få lese om hvordan de lever der, og at det er så veldig mye forskjellig i forhold til the Republic.
Jeg irriterer meg fortsatt litt over hvor dårlig romansen mellom Day og June er, men jeg skal ikke skrive så mye om det nå. Men jeg skulle ønske at hovedfokuset i denne serien ikke hele tiden skulle vært på romansen. I så fall burde romansen vært bedre.
Avslutningen på serien følte jeg at gikk litt for fort, men det var ganske trist. Selv om romansen ikke er den beste, så har de gått igjennom mye sammen, og jeg synes synd på dem begge. Det er en ganske bra slutt på serien, og det ender med et trist kapittel om starten på deres historie.
Se også her!
Dette er jo den andre boka i Legend-serien, og jeg startet med den med en gang etter jeg hadde lest Legend. Jeg må si at jeg liker denne serien veldig godt, selv om det er noen få ting som irriterer meg.
Nå er både June og Day kriminelle, og de må holde seg skjult.
Sammen prøver de å påkalle the Patriots, fordi de trenger hjelp til å redde Eden, broren til Day. Men alt blir fort snudd på hodet.
Jeg liker veldig godt denne boka, og jeg synes at den er bedre enn Legend. Historien er mye mer spennende, og jeg liker hvilken retning handlingen tar underveis i boka. Selv om ikke alt var så overraskende var det fortsatt ganske spennende å lese. Det var noen steder der jeg gjettet hva som kom til å skje, og jeg synes det var litt innlysende. . .
Romansen mellom Day og June irriterer meg fortsatt. Det er ikke fordi jeg ikke liker dem sammen, det er bare fordi romansen føles ikke ekte. Jeg kjøper den ikke. Kjærlighetshistorien deres kunne vært mye bedre, syns nå jeg!
Skrivestilen, til Marie Lu er veldig lett å forstå. Hun skriver på en ganske enkel måte, med mange interessante ord. Hun bruker på en måte ikke de samme ordene om og om igjen. Og da blir det ikke kjedelig og gjentakende, men det blir interessant å lese om.
Jeg leste en annen anmeldelse av denne serien, og der sto det at han/hun synes at Day og June er altfor like.
Det kan jeg være litt enig med. De tenker på samme måte, de snakker på samme måte. Hvis de bare hadde noen egenskaper som gjør dem litt mer ekte. Karakterene er litt endimensjonale, og ikke alltid så troverdige. Så det kan kanskje Marie Lu jobbe litt med.
Men ellers synes jeg at boka var kjempespennende, og jeg liker definitivt denne serien!
Serien passer best til ungdom mellom 10-15 år synes nå jeg, men jeg tror at alle kan ha glede av å lese serien:)
Se også her!
Jeg fant noen Agatha Christie-bøker blant pappas og mammas gamle bøker, i tillegg til at jeg kjøpte noen på et loppemarked, for ganske lenge siden. Til nå har jeg lest tre av seks. Jeg har lest Giftige krystaller, Ti små negerunger og denne, Det tause vitnet. Til nå liker jeg Ti små negerunger best.
Det tause vitnet er ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det tar lang tid før det kommer fram at det er et mysterium i det hele tatt. Jeg synes det ble litt langtekkelig, og jeg lurte på hvorfor Poirot og Hastings vandret rundt i en liten by på landsbygda i England. De hadde jo ikke noe å gjøre der, trodde jeg, men når det er en krimbok, må det være et mord. Så de måtte ha en grunn, fant jeg ut til slutt.
Dette er min første bok om Poirot. I følge Goodreads er det nummer 16 om Poirot, men de trenger ikke å leses i riktig rekkefølge. Det jeg har sett av Poirot til nå minner meg om Sherlock Holmes. Begge bokseriene har en detektiv som er litt for smart for sitt eget beste, Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Begge har en side kick som forteller historien, og ikke alltid er like skarp som detektiven, kaptein Hastings og doktor Watson. (Watson er smartere enn Hastings, da.) I tillegg hjelper begge detektivene en førstebetjent ved Scotland Yard, Poirot hjelper Japp og Holmes hjelper Lestrade. Dette er min mening etter å ha lest Det tause vitnet om Poirot og Hunden fra Baskerville om Holmes, så ikke skyt meg hvis du mener noe annet. Vær så snill!
Jeg synes både Poirot og Hastings har et litt gammeldags kvinnesyn. Jeg vet at boka er skrevet på 1930-tallet, så det er ikke så rart, men likevel irriterte det meg litt. Jeg synes at noen av utsagnene deres var dumme og diskriminerende. For eksempel snakket de om at tåpelige kvinner er tåpelige uansett hva de snakket om, og jeg synes ikke det var en særlig flatterende beskrivelse, hverken av en mann eller kvinne. Poirot og Hastings virket litt patroniserende ovenfor kvinner.
Språket var litt gammeldags. Jeg likte det! Jeg synes det er fascinerende å se hvor mye stivere folk var da de kommuniserte før enn nå. I Det tause vitnet brukes både De og Dem, og av og til dukket det opp noen engelske ord, som Weekend; det var veldig rart. Jeg vet ikke hvorfor oversetteren har valgt å gjøre det slik.
Det hendte at det dukket opp noen ordspråk i boka, og noen var bedre oversatt enn andre. Et av ordspråkene var oversatt helt ordrett fra engelsk, og da ga det ikke mening på norsk. Da jeg leste det, var det første jeg tenkte: "HVA SØREN?!" Så lo jeg høyt. Det var litt flaut fordi jeg satt på flyet hjem fra Stavanger... Det var Poirot som sa det, og han sa: "Dere har et uttrykk, ikke sant, når det stikker noe under: 'Det er en neger i vedstabelen'." Jeg hadde aldri hørt det før, og på norsk gir det ikke noe mening... Og det ble ikke bedre. Han fortsatte med å si: "Eh bien, sånn er det her også. Det er - ikke en neger, men en morder - i vår vedstabel." "Det er en neger i vedstabelen" er visst et amerikansk uttrykk, "There's a nigger in the wood pile", men når du oversetter det til norsk gir det ikke mening... (Dette er en ganske gammel bok. Det forklarer de litt upassende ordene, og for det vil jeg unnskylde hvis noen føler seg støtt. Det er absolutt ikke meningen.)
Som de fleste krimhistorier, greide jeg ikke å gjette hva som var løsningen på gåten. Jeg er elendig på det, og tenker ofte at det kan det ikke være, og så er det det... Haha... Vel, er det ikke alltid sånn? Jeg føler i hvert fall det. Det er ikke ofte jeg skjønner hva det er som har skjedd før løsningen blir fortalt.
Det tause vitnet er en underholdende bok, men den var ikke mer en helt grei. Jeg kommer likevel til å lese mer av Agatha Christie. Liker du klassisk krim er Agatha Christies bøker for deg.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jesper Sandvik som svar til Rade Almudaffar :
19:42, 13. september 2014 Diskusjon: Jesper Sandvik om Legend av Marie Lu av Marie Lu
Helt enig;)
Det er en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg kjøpte boka på starten av sommerferien, og leste den på slutten. Og jeg må bare si at jeg elsker denne boka! Alt fra skrivemåten til karakterene. Historien om Eleanor & Park er bare så søt og bedårende. Jeg liker ikke vanligvis romantiske bøker, men når man elsker karakterene, skrivemåten og historien, er det litt vanskelig å ikke elske boka!
Jeg elsker skrivemåten til Rainbow Rowell (ja, hun heter Rainbow). Alle setningene hun har skrevet er perfekte, og hun skriver på en måte som får deg til å føle alle følelsene som karakterene føler. Karakterene utvikler seg også videre i boka, og da blir vi som leser mye bedre kjent med karakterene. Rainbow Rowell skriver med humor, og jeg liker veldig godt språket som hun bruker. Det er ikke så vanskelig, men det er interessant.
Jeg synes også at det var veldig morsomt at hun har forskjellige avsnitt til Eleanor og Park. Da blir det mye mer interessant, fordi da kan man lese historien fra to forskjellige synspunkter.
Historien handler jo om hvordan Eleanor og Park forelsker seg i hverandre. Ja, det kan høres litt klisjé ut, men da må du bare lese boka! Rainbow Rowell har skrevet denne kjærlighetshistorien på en så spesiell og morsom måte, som jeg aldri har vært borte i før.
Det er sikkert mange kjærlighetshistorier som starter med at hovedpersonene liker hverandre med en gang de ser hverandre. Men ikke i denne boka! Eleanor og Park liker hverandre ikke første gang de møtes. Så vennskapet og kjærligheten deres utvikles litt etter litt utover boka. Det er noe av det om gjør denne boka så spesiell.
Det er også ganske morsomt å lese at to som har så forskjellige familier har så mye til felles.
Park kommer vel egentlig fra en ganske rik familie i forhold til Eleanor. Park er også halvt koreansk og går på taekwondo.
Eleanor kommer fra en ganske fattig familie. Hun har ikke så mange klær hun kan bruke, så hun er kreativ og lager masse rart ut av de få klærne hun har. I tillegg har hun en stefar som ikke er så spesielt snill. . . Han gjør alt så vanskelig for Eleanor og Park.
Men ellers er de ikke så annerledes. De liker den samme musikken, og begge elsker å lese tegneserier.
Slutten av boka var ganske trist, men den passet bra. Da jeg leste de siste ordene, kunne jeg ikke tro at det var over. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt, og for min del kunne boka vært lengre. Det hadde vært så hyggelig å lese mer om Eleanor og Park. Hva skjer videre liksom? Det vet ingen. Og jeg vil så gjerne vite det!
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest, og jeg gleder meg til å lese Attachments av Ranbow Rowell. Jeg har allerede lest Fangirl, og anmeldelsen kommer senere.
Se også her!
Jeg kjøpte denne boka da jeg var i England for noen måneder siden. Boka så veldig kul og mystisk ut, så jeg måtte bare kjøpe den. Bak boka sto det også noe som virket veldig spennende; et eventuelt liv etter døden, eller hva som skjer etter døden. Det er jo noen veldig interessante spørsmål. Men jeg må bare si at boka tok en helt annen retning enn det jeg hadde forventet.
Boka starter med at en gutt, Seth, drukner. Ja! Han drukner i første setning! Det er litt rart, men det funket veldig bra. Man får ikke vite så mye mer enn det. Det gjør alt veldig mystisk, og da fikk jeg lyst til å lese videre.
Seth dør. Men så våkner han. Han er helt alene, ingen andre er i nærheten.
Alt blir så spennende når du ikke vet noen ting. Da vil man vite hva som skjer, og man får bare vite det med å lese boka.
Jeg liker også veldig godt at det kommer forskjellige teorier fra Seth om hvor han er, og hva som har skjedd. Noen ganger trodde jeg endelig at Seth hadde funnet ut av noe, men så blir den teorien ødelagt. I tillegg blir jeg så spent når han finner ut av noe. Man føler virkelig spenningen i Patrick Ness sin skrivemåte.
Seth har også "på en måte" mistet hukommelsen. Måten Patrick Ness deler informasjonen om Seth sin fortid er utrolig kul og smart. Seth får "flashbacks". Da får man vite veldig mye viktig informasjon om Seth sitt liv, og jeg synes det var en superbra idé. I tillegg gjorde det historien mer levende og mer interessant.
Tittelen er også veldig interessant. Når man leser tittelen, tenker jeg ihvertfall med en gang på livet etter døden, eller om det er noe mer etter døden. Men boka inneholder noe helt annet enn det jeg hadde forestilt meg. Boka er både rørende, spennende og noen ganger litt skremmende. Man kan også lære mange viktige ting om livet i denne boka. Jeg har ihvertfall lært mye.
Jeg synes at det er så trist at det bare er en enkeltbok og ikke en serie. Patrick Ness kunne sikkert ha skrevet en serie om den verden han har skapt. Det hadde vært sinnsykt kult!
Men Patrick Ness har mange andre bøker som jeg definitivt skal lese. Han har nå offisielt blitt en av mine favorittforfattere. Etter bare en bok!
Anbefales til alle som har gode nok leseferdigheter!
Se også her!
Jesper Sandvik siterer Fangirl av Rainbow Rowell
21:32, 6. september 2014 Ingen har det som favoritt.
Underneath this veneer of slightly crazy and mildly socially retarded, I'm a complete disaster.
Jesper Sandvik siterer Fangirl av Rainbow Rowell
21:32, 6. september 2014 Ingen har det som favoritt.
I don’t trust anybody. Not anybody. And the more that I care about someone, the more sure I am they’re going to get tired of me and take off.
In new situations, all the trickiest rules are the ones nobody bothers to explain to you. (And the ones you can't Google.)
Jesper Sandvik siterer Eleanor & Park av Rainbow Rowell
21:28, 6. september 2014 Ingen har det som favoritt.
Holding Eleanor's hand was like holding a butterfly. Or a heartbeat. Like holding something complete, and completely alive.
Jesper Sandvik siterer More Than This av Patrick Ness
21:26, 6. september 2014 Ingen har det som favoritt.
Know yourself and go in swinging.
Jesper Sandvik siterer More Than This av Patrick Ness
21:25, 6. september 2014 Ingen har det som favoritt.
A book… it’s a world all on its own too. A world made of words, where you live for a while.
Det er egentlig ganske lenge siden jeg kjøpte denne serien. Jeg husker ikke helt hvor lenge siden, men det er en stund nå. Jeg husker at jeg kjøpte hele serien samtidig fordi jeg synes bøkene var så kule, og jeg hadde hørt litt om serien. Det er bra at jeg kjøpte serien:)
Necropolis endte med at Lohan, Matt, Scarlett, Jamie, Scott, Pedro og Richard gikk gjennom en av de 25 dørene rundt i verden som kan føre deg til en annen av de dørene. Men man må tenke på destinasjonen. Alt var kaos, og ingen fikk tid til å tenke på hvor de ville dra. Så da endte det med at nesten alle ble sendt til forskjellige steder. Men på en måte har de også reist 10 år fram i tid, og verden er så godt som ødelagt. Og i tillegg må de finne hverandre igjen!
Lohan og Matt ender opp på samme sted, Scarlett og Richard ender opp på samme sted og Pedro og Scott ender opp på samme sted. Jamie ender opp alene.
Dette er en av de beste bøkene i serien, men det er noen ting som irriterte meg. Men først skal jeg fortelle det positive.
Man blir kjent med en ny person, Holly, som bare er en vanlig person på den ødelagte jorda. Eller så vanlig man kan bli. Hun møter Jamie, og verden hennes blir snudd på hodet, mer enn det den allerede er.
Det var morsomt å lese hvordan Holly taklet forandringene i livet hennes, og man kan lese alt Holly opplever i jeg-person.
Det er en annen ting jeg også likte veldig godt med denne boka. Alle har sine kapitler. Det er noen kapitler med Holly og Jamie, og noen med Lohan og Matt. Det er bare Holly som er skrevet i jeg-person, og resten er skrevet i tredje-person.
Noe jeg ikke likte så godt var all repetisjonen! Man startet å lese om Holly og Jamie. Jamie forteller hva som har skjedd, og hvordan han føler ting osv. . . Men det gjør alle andre av the Gatekeepers også! Alle forteller det samme, og det ble ganske irriterende. Jeg synes det var litt unødvendig. . .
Jeg virkelig denne serien. Språket er ganske enkelt, så jeg tror mange kan lese disse bøkene på engelsk. Bøkene passer fra 10 til 14- åringer. Det er sikkert mange voksne som vil ha glede av denne serien, men den er vel mest rettet til ungdom.
Se også her!
For noen helger siden var jeg i Oslo, og da kjøpte jeg veldig mange bøker. En av dem var Sapphique, bok nummer to i Incarceron-serien. Jeg likte første boka, Incarceron, godt, og jeg gledet meg til fortsettelsen, som også er siste boka i serien. Sapphique har mange gode sider, men det var også sider jeg ikke likte så godt.
Historien var spennende. Jeg gledet meg til å få vite hva som skjedde videre med Finn, Claudia, Jared, Keiro og Attia. Selv om det av og til var litt lett å gjette hva som kom til å skje, likte jeg historien godt, og det hente at jeg ble overrasket over hva som skjedde. I tillegg var det gøy å se karakterene utvikle seg.
Jeg likte karakterene i boka, men jeg må innrømme at jeg synes Claudia var litt irriterende. Hun var litt sytete og ble fort sur. Spesielt når det gjaldt Finn. Jeg synes ikke hun brukte så mye krefter på å forstå ham. Finn var en helt ok karakter. Det var ikke så mye spesielt med ham. De jeg likte best var Attia, Keiro og Jared. De var interessante og ga historien perspektiv. Jeg syntes de var bedre skrevet enn Claudia og Finn. Derfor likte jeg best delene av boka som handlet om Keiro og Attia.
I Sapphique dukker det opp nye karakterer. En av dem er Rix, en gammel, gal tryllekunstner. Han minnet meg litt om Gollum... Det var noe med måten han oppførte seg på, og hans tiltrekning mot Sapphiques hanske. Han var litt sprø...
En ting jeg likte veldig godt var hvordan man kunne kjenne seg igjen i karakterene. Man har Finn som prøver å finne ut hvem han er. Det er veldig viktig for oss ungdommer som skal finne ut hvem vi er og hva vi vil med livet vårt.
Keiro er også en karakter man kan kjenne seg igjen i. Han liker ikke hva han er. (Ja, jeg mener hva og ikke hvem. Det gir mer mening hvis du har lest boka, men jeg vil ikke avsløre noe). Denne tanken at man ikke liker seg selv er vanlig blant ungdommer, men også voksne. Det er mange som ønsker å være en annen en den de er, og det er ikke bra. Det er altfor mange som har dårlige tanker om seg selv, og jeg synes at Catherine Fisher tok opp dette temaet på en veldig god måte.
Til slutt har vi Incarceron. Fengslet med en personlighet, som ønsker å se det som er på utsiden av fengselet. Alle skjønner at det ikke er mulig. I vårt samfunn er det veldig press på hva vi skal klare, og det er ikke alltid at det går. Noen ganger må vi bare innse at vi ikke kan gjøre alt. Men vi kan også tolke Incarcerons pågangsmot på en annen måte. Fengselet gir ikke opp, og av og til kan ting virke helt umulig, men vi må ikke gi opp. Pågangsmot er en veldig god egenskap, og det er noe man må trene på.
Gjennom hele boka snakker de om denne Sapphique. Selv på slutten av boka er jeg ikke sikker på hvem han var. Det er så mange teorier underveis, og jeg skjønner det ikke. Fikk jeg svar på det i det hele tatt? Jeg vet ikke. Har noen av dere lest boka? Kan noen forklare meg det?
Språket i boka er helt ok. Det ligger litt over greit nok. Det er noen veldig gode formuleringer av og til, men ellers er det helt ordinert. Språket er ikke dårlig, men det er ikke supert heller. Det funker i denne boka, men jeg har en forkjærlighet for vakre formuleringer og levende språk, og det var det ikke her.
Jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hva jeg synes om slutten. Jeg likte den samtidig som jeg ikke gjorde det. Det var noen ting jeg irriterte meg over, som jeg synes boka kunne ha vært foruten. Samtidig var det mange ting jeg likte.
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke likte boka så veldig godt, men det gjorde jeg. Den var veldig underholdende, og jeg kunne sitte veldig lenge av gangen med Sapphique. Det jeg irriterte meg over var småting. I tillegg er coveret helt nydelig!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Anna siterer Percy Jackson's Greek Gods av Rick Riordan
18:38, 1. september 2014 Ingen har det som favoritt.
All these names: Metis and Thetis and Themis and Feta Cheese - I get a headache trying to keep them straight.
Jeg har lenge synes at myter er spennende, og jeg liker de greske best. Historiene om gudene har fascinert meg lenge, og da jeg så at Rick Riordan, forfatteren av Percy Jackson and the Olympians, Heroes of Olympus og The Kane Chronicles, hadde skrevet en bok om de viktigste gudene i den greske mytologien, måtte jeg ha den! Boka er skrevet som om det er Percy Jackson som forteller, og det gjør den bare enda bedre.
Boka er nydelig! Det er sjeldent bøker har så fine omslag, og John Rocco, som har illustrert boka, er helt utrolig flink! I tillegg inneholder boka mange illustrasjoner av John Rocco. Disse illustrasjonene var grunnen til at jeg bestilte den amerikanske versjonen av boka. Den britiske har ikke illustrasjonene. Vanligvis ville jeg ha bestilt boka fra Storbritannia. Det er billigere, og shippingen er kjappere, men ikke denne gangen. De ekstra kronene jeg betalte for å få den illustrerte versjonen var så verdt det. Det er vanskelig å se på et bilde hvor flott denne boka er.
Jeg har virkelig savnet Percys måte å fortelle på. Han er så sassy og morsom, og det er en fryd å lese. Det var veldig gøy å se hva han hadde å si om de forskjellige gudene, og jeg lo ofte. Percy er veldig sarkastisk, og Rick Riordan har klart å få dette frem på en veldig god måte. Percys måte å beskrive ting på er veldig god, og av og til trekker han inn moderne ting, som virker helt merkelig, men likevel funker veldig bra. Han referer også til serier som Doctor Who og Star Trek i tillegg til mye annet. Det er veldig gøy å lese, og jeg innså fort hvor mye jeg har savnet Percys stemme.
"All these names: Metis and Thetis and Themis and Feta Cheese - I get a headache trying to keep them straight."
Det var morsomt å lese om gudene. De virket litt schizofrene... Noen ganger var de snille og glade, og andre ganger var de helt crazy. Den eneste som ikke har hatt et slags anfall og forvandlet mennesker til dyr eller drept noen må være Hestia. Alle de andre har en eller annen gang skullet straffe noen, og jeg synes ofte at de går litt for langt... Noen av mytene er rett og slett grusomme.
Jeg kunne allerede noen av mytene, men det var mye jeg ikke visste. Det var spennende å lese om de forskjellige gudene. Jeg kunne deler av historiene om Athene, Artemis, Apollo, Hermes og mange av de andre gudene, men det var deler av historiene jeg ikke kunne. Jeg visste for eksempel ikke hvordan Demeter fikk Persephone, og jeg kunne så godt som ikke noe om Hestia. Derfor likte jeg denne boka godt. Jeg kunne lære mer om myter jeg kunne, og jeg lærte myter jeg ikke hadde hørt i det hele tatt. Det er virkelig verdt det!
Percy Jackson's Greek Gods er fantastisk! Jeg har lært mye nytt om oldtidens grekere og deres mytologi. Samtidig har jeg blitt underholdt. Er du en fan av Percy Jackson eller bare synes mytologi er interessant, er Percy Jackson's Greek Gods noe for deg. Jeg anbefaler boka på det sterkeste.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
