Jeg bestemte meg for å lese Season of Mists mellom bok én og to av A Song of Ice and Fire. Jeg har gledet meg til det fjerde volumet av Neil Gaimans Sandman-serie, og det imponerte stort. Dette er mitt favorittvolum til nå.
I dette volumet blir man bedre kjent med Morpheus' (Dreams) familie, the Endless. Jeg synes det var utrolig interessant, siden så få av dem har dukket opp i serien før. Det er vel egentlig bare Death og Desire. Her blir vi kjent med alle unntatt én. Det er Destiny, Dream (Morpheus, Sandman, hva nå du enn vil kalle ham), Death, Desire, Delirium og Despair. Jeg lurer fortsatt på hvem den siste broren er. Håper jeg får vite det senere i serien. Han heter sikkert noe på D...
Lucifer Morningstar, Lord av Helvete, er en utrolig interessant karakter, og jeg likte kjempegodt å få vite mer om ham. Han overrasket meg flere ganger i løpet av historien, og jeg blir ikke klok på ham. Hva er det han egentlig vil? Jeg aner ikke, men jeg håper at jeg får se mer av ham videre i serien. Hvis ikke, så er det en spin off serie som heter Lucifer tror jeg. Skal sjekke den ut.
Historien er denne gangen litt lysere enn den pleier. Vanligvis er det ganske mange litt forstyrrende scener, men det var det ikke i Season of Mists. Historien går ut på at Morpheus blir overtalt til å dra til Helvete for å redde en kvinne han for ti tusen år siden dømte til evig pine der. Begrunnelsen hans for å gjøre det var for dum, og han må rette opp feilene sine. Men Lucifer har lovet at han vil ødelegge Mopheus hvis han noen gang ser ham igjen...
Historien var mer sammenhengende enn vanlig, og jeg likte godt forskjellene fra tidligere. Jeg kan se hvordan Neil Gaiman har utviklet fortellerevnen sin, og det blir bare bedre og bedre. Dette er et fantastisk volum.
Verdenen handlingen er satt i er veldig spesiell. Her kan hvem som helst dukke opp. Tor med hammeren, Anubis, Lucifer, Kaos og Kontroll og mange flere. Det hele er helt surrealistisk, og det gjør det realistisk. Det er så sprøtt at jeg tror på det. Gir det mening? I hvert fall elsket jeg å lære mer om verdenen og de som oppholder seg der. Her er det mer å utforske. Det er helt klart.
Tegningene er som vanlig utrolige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, og jeg kommer til å fortsette med det. Tegningene har så mye å si i tegneserier, og de i Sandman er fantastiske.
Jeg likte Season of Mists supergodt, og kommer til å kjøpe det neste volumet så fort jeg får muligheten. Nå skal jeg lese A Clash of Kings av George R. R. Martin. Gleder meg!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Anna om A Game of Thrones (A Song of Ice and Fire, Book 1) av George R.R. Martin:
22:18, 16. mars 2015
Jeg vet jeg er sen, men nå har også jeg lest A Game of Thrones. Det har vært utrolig mye hype rundt A Game of Thrones og serien generelt, og jeg kan lett si at boka lever opp til all hypen. Jeg hadde skyhøye forventninger siden jeg kun har hørt bra ting om serien, og Synne elsker den. A Game of Thrones levde opp til forventningene mine og overgikk dem. Dette er helt klart den beste boka jeg har lest i år!
La meg oppklare en ting. Det er mange som tror at serien heter Game of Thrones. Det gjør den ikke. Den første boka heter A Game of Thrones. Serien heter A Song of Ice and Fire. TV-serien, derimot, heter Game of Thrones
Det jeg likte aller best med A Game of Thrones var karakterene. George R. R. Martin har skapt et bredt, levende persongalleri. Dette er fantastisk skrevne karakterer med mye liv og dybde. Man blir mest kjent med noen av karakterene. Det er deres synspunkt på historien vi får, og dette er Eddard "Ned" Stark, Lord i Winterfell, Catelyn Stark, Neds kone, Bran Stark, deres sønn, Arya og Sansa Stark, familiens døtre, Jon Snow, Neds bastard, Tyrion Lannister, dvergen, sønn av Tywin Lannister, og Daenerys Targaryen, datter av den gale Dragekongen. Jeg ble fort veldig glad i Arya, Bran og Tyrion, selv om han er en Lannister. De andre likte jeg også veldig godt.
I A Game of Thrones er det ingen perfekte karakterer. Det er så deilig! Alle har sine skavanker, og George R. R. Martin legger ikke skjul på dem. Dette synes jeg er fantastisk! Det er sjeldent ting er så grått som i A Game of Thrones. Vanligvis er bøker mer svart og hvitt, men A Game of Thrones er helt grå. Wow! Jeg er så imponert.
"Winter is coming."
Gjennom store deler av boka ble Daenerys kalt Dany. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det var morsomt, men det virket så surrealistisk for meg. Gamle George R. R. Martin gir karakterene sine kallenavn... Det samme er det med Lord Eddard Stark som kalles Ned.
En ting jeg har lurt på, og dette gjelder fantasy generelt. Så godt som alltid, når forfattere skaper nye verdener, er de ville/onde landene i øst og de siviliserte/gode landene i vest. Hvorfor? Dette skjer ofte, og jeg synes dette er rart. Har det noe med vår egen verden å gjøre? At vi som bor i Vesten mener at det er her det er best? Eller er det bare tilfeldig? Jeg lurer på hvordan det er i fantasybøker skrevet av for eksempel kinesere...
Det er enkelte scener i A Game of Thrones som er litt forstyrrende. Enkelte ting som skjer hadde jeg ikke trengt å lese om, men det er med på å gi et inntrykk av denne verdenen. Jeg tror ikke at jeg har lyst til å leve i Westeros, som verdenen heter, men jeg kommer garantert til å lese flere bøker fra derfra.
Siden A Game of Thrones er så populær, visste jeg om enkelte av tingene som skjedde, men å lese boka ga meg innsikt i hvorfor det skjedde. Plutselig virket ikke ting så rart lenger, eller det ga mer mening enn uten konteksten. Det gjorde at det ikke var ille med spoilere.
Jeg likte A Game of Thrones supergodt og kommer til å lese bok to så snart som mulig. Anbefales på det sterkeste!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg kom over All the Bight Places for en liten stund siden i min lokale Norli-butikk, men der var den bare på norsk (Dager med blå himmel). Jeg hadde ikke så veldig lyst til å lese den på norsk, jeg liker mye bedre å lese bøker på engelsk. Det er hvis de er originalt på engelsk. Så da jeg kom over den engelske utgaven i Oslo, kjøpte jeg den.
Jeg tenkte jeg trengte noe litt lett og hyggelig etter å ha lest The Returned av Seth Patrick, som var veldig creepy. Jeg tenkte at All the Bight Places var den rette boka, men jeg tok feil på akkurat det. Jeg tenkte den kom til å være lett og morsom, og i begynnelsen var den det, men etterhvert ble det hele utrolig trist og alvorlig. Ikke misforstå meg, jeg likte boka supergodt, den var bare ikke slik jeg trodde den kom til å være.
Jeg likte veldig godt karakterene, og spesielt Finch. Han var annerledes fra de fleste andre karakterer i bøker. Fra Violets synsvinkel virket han selvsikker, men du fikk se en helt annen side når han selv fortalte. (Han og Violet byttet på å fortelle). Det var utrolig interessant å se så mange sider av et menneske, og Finch var ikke helt vanlig. På skolen kalte de ham Theodore Freak, og det var kanskje ikke helt uten grunn; han gjorde mye rart. Likevel var han lett å bli glad i, og det var utrolig trist å se hvordan han hadde det med seg selv. Se hvordan livet hans falt i biter.
Det var ganske mye i boka som handlet om død og selvmord. Violets søster døde en stund før historien i boka startet, og Finch er fascinert av døden. Egentlig så var det litt deprimerende, men samtidig var det vakkert slik Jennifer Niven hadde skrevet det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette. Jeg har ikke ord.
Jeg likte veldig godt hvordan boka tar opp mental helse, og da spesielt bipolar lidelse. Jeg ser på en serie nå for tiden, Shameless, hvor min favorittkarakter er bipolar. Bipolar lidelse virker vanskelig og trist å leve med, både for den som er bipolar, og dem rundt. Egentlig var det ganske utrolig at jeg kom over en serie og en bok med en bipolar karakter på en gang; jeg har ikke lest bøker/sett serier hvor de tar opp dette temaet før. Jeg synes det er utrolig viktig at slike temaer snakkes om. Folk sliter med dette, og det er viktig at de får vite at de ikke er alene.
Slutten var utrolig trist. Jeg satt og gråt da jeg leste den. Av en eller annen grunn skjønte jeg at det kom til å skje, men det gjorde det hele bare verre. Til da hadde historien vært så søt (litt trist, men for det meste søt og rørende), men så kom slutten, og det hele ble bare utrolig trist.
Jeg likte All the Bight Places veldig godt, og anbefaler den til alle. Dette er en viktig, vakker bok alle burde lese.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det var egentlig helt tilfeldig at jeg leste denne boka. Jeg har tidligere lest Gath Nix sin The Keys to the Kingdom-serie, og jeg likte den utrolig godt. En venn av meg har hatt de tre første bøkene i The Seventh Tower ganske lenge, men aldri lest dem. Så hun lurte på om jeg hadde lyst til å lese de, og fortelle hva jeg synes. Jeg var ganske spent på å starte serien, så jeg prøvde komme til den så fort jeg ble ferdig med boka jeg holdt på med.
The Fall er en veldig kort og lettlest bok, som var kjempeunderholdende. Det er fantasy det er snakk om, og handlingen i boka tar sted i en helt annen verden enn vår egen. Så derfor kan starten på boka være utrolig forvirrende for de fleste. Man blir jo introdusert til en helt nye verden, som man ikke har noe kjennskap til. Noen bestemmer seg da kanskje for å legge boka fra seg, fordi alt blir for forvirrende. Men jeg synes ikke det var forvirrende i det hele tatt, og etter hvert som jeg kom lengre inn i boka, skjønte jeg mer og mer hvordan verden fungerte.
Jeg liker godt skrivestilen til Garth Nix, spesielt måten han beskriver nye verdener og sånne ting. Mange forfattere dynker lesere med informasjon når de skal beskrive f. eks en fantasy verden, men Garth Nix han klarer å skrive inn informasjon overalt i hele boka slik at man sakte forstår hvordan verden er bygd opp. Ingen liker å starte en bok med å lese en haug informasjon, i hvert fall ikke jeg(men noen ganger kommer det helt an på boka.)
Dette er jo en fantasybok, men noen steder fant jeg faktisk likheter med dystopi-sjangeren, spesielt de som er populære nå for tiden. I The Fall bor alle innbyggerne på slottet, eller det tror de i hvert fall. Folk bor faktisk utenfor slottet også, uten at de visste om det. Likheten er altså at det er mye innbyggerne i samfunnet ikke vet, som egentlig er ganske viktig. Jeg synes dette går igjen i mange dystopibøker og at det er et typisk trekk i dystopi-sjangeren. Og jeg har lest en del dystopi i det siste, så derfor la jeg merke til det.
Ingen deler av boka er kjedelig, men jeg har noen favorittmomenter. F. eks delen med Beastmaker-spillet, der du skal lage ditt eget monster som på slutten av spillet skal kjempe mot motstanderen sitt monster. Den delen likte jeg veldig godt.
Denne boka minne meg egentlig om en annen serie, som jeg elsker, Deltoras Belte/Rike. Det finnes mange likheter, men begge er unike på sine egne måter. Deltoras Belte er i min mening bedre, men det er kanskje fordi jeg leste serien som barn (utrolig mange minner.) Og i tillegg er The Seventh Tower en serie som er ment for barn, så jeg hadde sikkert elsket The Fall hvis jeg hadde lest den som barn.
Noe som plaget meg litt, er at denne boka gir deg ingen ledetråd over hva serien kommer til å handle om. Som jeg nevnte tidligere, dystopi-delen, kan være en stor del av resten av serien. Men The Fall bygger ikke opp mot noe stort. I tillegg sluttet boka ganske brått, noe som ikke hjalp i det hele tatt. Jeg følte ikke noe trang til å starte på neste bok. Ikke bra!
Nå må jeg bare nevne noe som kanskje ikke er så viktig, men jeg synes det var kult. Bøkene glitrer! Du vet hvordan kvikksølv glitrer? Forestill deg det, bare med mange forskjellige farger. Sånn ser boka ut. Utrolig kult! Det er sånne ting man husker. Åja, det var den boka som glitret.
Nå håper og tror jeg at jeg har fått skrevet ned det viktigste. Men for å oppsummere, er dette en utrolig lettlest og underholdende bok. Selv om den er rettet mot yngre leser, synes jeg at alle fantasy-elskere kan prøve seg.
Opprinnelig publisert her!
Jesper Sandvik om The Serpent's Shadow (The Kane Chronicles, Book Three) av Rick Riordan:
21:20, 25. februar 2015*
Jesper Sandvik om The Throne of Fire (The Kane Chronicles, Book Two) av Rick Riordan:
09:41, 25. februar 2015*
Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Red Pyramid, og siden jeg har hatt serien stående i hylla en stund, tenkte jeg det var tid å begynne på serien. Det angrer jeg ikke på i det hele tatt!
Rick Riordan har tidligere også skrevet om gresk mytologi: Percy Jackson-serien. Siden jeg elsker de bøkene, tenkte jeg at jeg kom til å elske disse også. Jeg likte The Red Pyramid veldig godt, men det var noen småting som irriterte meg her og der. Men jeg skal komme tilbake til det senere.
Grunnen til jeg plukket opp denne boka var mest fordi jeg hadde lyst til å le og lese noe enkelt. Jeg elsker skrivestilen til Rick Riordan, fordi han skriver med humor og ofte tar man seg selv i å le høyt. Det var ikke vanskelig å leve seg inn i historien og jeg ville alltid vite hva som kom til å skje videre.
Noe annet som også er utrolig bra med stort sett alle bøkene Rick Riordan har skrevet er måten han fletter sammen mytologi og virkelighet. Han gjør læring interessant, og jeg har funnet ut masse om mytologi bare av å lese bøkene hans.
Men, tilbake til det negativet. Det er ikke stort altså, men det er bare noe som irriterte meg litt i løpet av boka. Karakterene. De minner meg enormt mye om karakterene fra Percy Jackson-serien. F.eks Percy. Både Carter, Sadie og Percy snakker på samme måte og tenker på samme måte. De kommer med de samme spydige og "sassy" kommentarene. Jeg synes at de minner for mye på hverandre.
Og boka har to synsvinkler: Carter og Sadie. Og jeg kunne ikke skille dem fra hverandre! Det sier litt. . .
Bortsett fra det, var dette akkurat den type boka jeg hadde lyst til å lese. En bok fylt med humor og action. Jeg anbefaler virkelig boka hvis du liker resten av Rick Riordan's bøker og hvis du elsker egyptisk mytologi er dette boka for deg!
Opprinnelig publisert her!
Jeg kom over The Returned på flyplassen i Amsterdam. For noen år siden så jeg serien boka er basert på, den franske serien Les Revenants (Gjengangerne på norsk), og jeg elsket den. Jeg var litt skeptisk da jeg så at boka var basert på serien, og ikke motsatt, som er vanligst. Likevel kjøpte jeg den, og det er jeg så glad for at jeg gjorde.
The Returned er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Den klarte å gjenskape den samme atmosfæren som serien hadde, og det var en av grunnene til at jeg elsket serien. Den helt spesielle, skremmende stemningen som hele tiden lå under overflaten. Denne stemningen skilte serien fra andre serier jeg ser, og det gjorde den spesiell. Jeg er så glad for at Seth Patrick greide å gjenskape denne stemningen.
Når man tenker på mennesker som har stått opp fra de døde, tenker vi ofte i retninger av The Walking Dead, rabiate monstre som ikke tenker på annet enn å drepe. I The Returned er det ikke slik. Her kommer de tilbake uten å vite at de har vært døde. For Camille og Léna, som var tvillinger, er dette spesielt urovekkende. Tenk å komme hjem og finne ut at tvillingen din plutselig er fire år eldre enn deg. Det hadde vært grusomt.
Det er så mange triste skjebner i The Returned. Alle har opplevd traumatiserende opplevelser, og det blir ikke bedre når de døde begynner å komme tilbake. Uro og redsel senker seg over den lille byen i Alpene. Ingen vet hva som skjer. Demningen tømmes sakte for vann, de finner over 30 døde dyr i dammen, strømmen slutter å virke. Her er det mange spørsmål, og få som kan svare dem. Hva er det som skjer?
Karakterene er genialt skrevet. Alle er skremmende levende, og ingen er perfekte. Jeg likte godt at man får mer innblikk i tankene deres enn man gjør i TV-serien. Det fikk meg til å forstå dem bedre, og jeg så på noen av dem på en ny måte. Det var mye som lå skult i serien, men her kommer det frem, og jeg føler at jeg har kommet mye nærmere karakterene. De har blitt mye mer levende for meg.
Sesong to av TV-serien kommer i løpet av året, og jeg kan nesten ikke vente. Det er så lenge siden de sendte sesong én på TV i Norge, og det er en del ubesvarte spørsmål på slutten. Jeg håper virkelig vi får mange svar i neste sesong.
The Returned er den beste boka jeg har lest i år, og hvis du ikke har lest den eller sett serien anbefaler jeg det utrolig mye!! Boka er annerledes enn mye jeg har lest, og følelsen jeg fikk av boka vil sitte i meg en god stund. Det er jeg sikker på.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.
Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.
I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...
Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.
Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.
Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Hidden er den siste boka i Firelight-trilogien, og det tok meg ikke lang tid å lese den! Jeg hadde ikke mye annet å bruke tiden på, så derfor gikk det såpass fort. Men Hidden er ikke en svær bok heller da.
Jeg likte faktisk denne boka bedre enn Vanish, den forrige. Den var ikke like god som Firelight, men ikke lang unna. Hidden er en +4, og Firelight er en 5.
Jeg likte denne boka mye bedre siden Jacinda, hovedpersonen, ikke var like irriterende som vanlig. Hun tok litt bedre valg og avgjørelser. Dessuten, var hele kjærlighetsdramaet borte(det meste av det ihvertfall) og det var jeg glad for. Det ødela den forrige boka. . .
Det skjer egentlig ikke stort; jeg kunne lett ha oppsummert boka for en venn, uten problemer. Det er ikke utrolige spennende hendelser, så derfor mener jeg at ikke så mye skjer. Ikke mye action.
I tillegg synes jeg at enkelte ting som skjedde var litt forutsigbare, jeg kunne gjette meg til hva som kom til å skje store deler av boka. Men fremdeles var det noen "plot-twists" som klarte å overraske meg. Men jeg synes ikke det gjorde boka mer spennende.
Sophie Jordan's skrivestil liker jeg egentlig ganske godt. Det er hovedgrunnen til at jeg liker denne serien såpass godt. Selv om karakterene er irriterende og det skjer nesten ingenting, så får jeg lyst til å lese videre på grunn av måten hun skriver på.
Men, jeg liker omslaget på boka ganske godt. Bedre enn de andre. Det er ganske vakkert, men for å være ærlig finnes det så mange omslag med jenter på, at det er litt oppbrukt. Det er ikke noe nytt eller spesielt. Ikke noe som skiller seg ut fra alle de andre bøkene:)
Jeg synes at Hidden er en god avslutning på serien, og en god bok i seg selv. Til folk som er usikker på om de burde fortsette å lese serien hvis de bare har lest en bok; jeg syns dere burde fortsette. Det er underholdende bøker.
Dette er ikke en serie jeg anbefaler til hvem som helst. Den passer veldig bra til folk som ikke pleier å lese stort, fordi de er veldig lettleste bøker. Men hovedkarakteren kan være et problem for mange. Så derfor vet jeg ikke om denne serien passer for alle.
Opprinnelig publisert her!
Da har jeg lest bok to i Firelight-trilogien. Jeg var faktisk ganske spent på å få lese Vanish, siden jeg likte Firelight ganske godt. I tillegg hadde jeg lyst til å finne ut av hva som kom til å skje videre, siden den forrige boka sluttet så brått. Men Vanish var litt skuffende. . .
Jacinda, hovedkarakteren, er mer irriterende enn vanlig. I bok en klarte jeg å overse det, men det er umulig i denne boka. Hun er den mest irriterende hovedpersonen i litteraturens historie! Jeg har ikke lest utrolig mange bøker, men jeg tror Jacinda kommer til å ha den tittelen en stund.
Det som ødela boka for meg, var kjærlighetsdramaet; Jacinda liker Will. Will liker Jacinda. Cassian liker Jacinda, men Jacinda liker ikke Cassian, fordi hun tror at han liker henne bare på grunn av egenskapene hennes. Men når hun finner ut at det ikke er sant, begynner hun å like Cassian. Kan du ikke forholde deg til en gutt Jacinda?
Dessuten, er Jacinda utrolig selvsentrert. Hun tenker hele tiden på seg selv og det er utrolig irriterende. Hun tar dumme avgjørelser, og skaper problemer for alle, kort sagt.
Men, bort i fra Jacinda, likte jeg boka. Jeg hadde lyst til å fortsette å lese og jeg likte det jeg leste om. Ja, noen ganger måtte jeg stoppe å lese på grunn av frustrasjon, men jeg likte resten. I tillegg liker jeg godt ideen bak boka, som Sophie Jordan har skapt; at drager(draki) lever blant oss i menneskeform som kamuflasje. Så jeg likte deler av boka.
Selv om jeg ikke likte boka utrolig godt, tror jeg fremdeles andre vil like den. Men bare hvis dere tror dere kan tolerere en irriterende hovedperson.
Jeg liker Firelight bedre, fordi Jacinda var mindre irriterende. Derfor anbefaler jeg å lese første boka, hvis du er interessert i drager og sånt. Men husk at jeg advarte deg mot Jacinda.
Opprinnelig publisert her!
Jeg har savnet Terry Pratchetts Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Det er et fantastisk univers han har skapt, og I Shall Wear Midnight er bok 38 fra denne verdenen. Det er altfor lenge siden jeg leste de tre andre bøkene om Tiffany Aching, men jeg er glad jeg leste den siste likevel. Selv om ting var litt forvirrende, var det verdt det.
Discworld-serien er ikke en sammenhengende serie, som vanlige serier. Her er det mange bøker fra samme verden, men ikke om de samme karakterene. Noen av dem dukker kanskje opp i flere bøker, men det er mange forskjellige hovedpersoner. Derfor finnes det noen små serier innenfor Discworld-serien. Bøkene om Tiffany Aching (eller Petronella Pine som hun heter på norsk) er en egen liten serie. Gir dette mening for dere? Bare spør hvis det er noe dere lurer på.
Jeg har tidligere lest fem Discworld-bøker. Magiens farge (The Colour of Magic), om Rensvind - en trollmann, Magiske Maurits og hans gløgge gnagere (The Amazing Maurice and His Educated Rodents - fantastisk bok!), om en snakkende katt, Maurits, og en gjeng snakkende rotter, Skrellingene (The Wee Free Men), første bok om Tiffany Aching, En hatt full av himmel (A Hat Full of Sky), bok to om Tiffany og Vintersmeden (Wintersmith), siste bok om Tiffany. Til nå har jeg elsket Discworld-bøkene, og I Shall Wear Midnight er ikke noe unntak.
Jeg elsket hvordan det ble referert til de andre Discworld-bøker i boka. Rottene og Det usynlige universitet fra Magiske Maurits blir for eksempel nevnt, og Tiffany reiser til Ankh-Morpok, byen Rensvind bor i. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes slikt er gøy. I hvert fall når jeg tar referansene. Det var sikkert flere jeg ikke tok siden jeg ikke har lest alle bøkene, men sånn kan det gå. Haha...
I Shall Wear Midnight er så utrolig søt og morsom. Hele Discworld-serien til Terry Pratchett er humoristisk, og bøkene om Tiffany Aching er ikke unntak. Jeg lo allerede høyt på første side, og jeg er glad jeg ikke leste boka i offentlighet. Det ville blitt litt flaut...
Dessverre tok det litt lang tid å lese boka. Det kan ha noe med det at jeg var i Nederland én uke med klassen min. Selv om jeg var syk en dag, fikk jeg ikke lest noe som helst på turen. Ikke én eneste side. Det er litt trist egentlig... Men sånn går det når man er på tur.
I begynnelsen av hvert kapittel er det en liten tegning. De er veldig søte, og passer godt. Jeg likte dem veldig godt. Haha, jeg liker små bilder i bøker...
Alt i alt likte jeg I Shall Wear Midnight veldig godt. Det var bare litt synd at det var så lenge siden jeg leste de andre bøkene om Tiffany Aching, 4-6 år siden tror jeg... Eh... Jaja, nå har jeg i hvert fall lest den, og jeg likte den kjempegodt. Jeg anbefaler.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Dette er ikke den første boka jeg har lest som er skrevet av John Boyne; jeg har tidligere lest Gutten i den Stripete Pyjamasen (anmeldelse her), som jeg leste på skolen. Den tar sted i 2. verdenskrig, men Stay Where You Are & Then Leave foregår under 1. verdenskrig. Derfor plukket jeg den opp, siden vi har om 1. verdenskrig på skolen, så det passet bra å lese den. Jeg har også lyst til å lese flere historiske bøker, og da jeg leste anmeldelsen som Anna har skrevet på Bokhylla Mi, virket den veldig interessant.
Stay Where You Are & Then Leave handler om en gutt som heter Alfie. Faren hans, Georgie, melder seg frivillig til å kjempe for Storbritannia under krigen, så Alfie og moren, Margie, må klare seg alene. Men faren til Alfie sender stadig brev for å fortelle om hvordan han har det. Men etter hvert slutter brevene å komme, og Margie forklarer at faren din er på et hemmeligoppdrag. Men Alfie vet at hun ikke forteller ham sannheten, og han skal finne ut av hva som virkelig har skjedd med ham.
Dette er en perfekt bok å lese hvis man holder på med 1. verdenskrig, fordi jeg føler jeg har fått et mye større innblikk over konsekvensene av krig, hva som skjer med soldater, hvordan det var i England da krigen pågikk osv. Så derfor er jeg kjempeglad for at jeg fant denne boka på biblioteket.
I tillegg er dette en lettlest, liten bok som jeg tror alle kommer til å like. Du trenger ikke å vite stort om 1. verdenskrig for å nyte boka. Og jeg føler faktisk at jeg har blitt mer interessert i 1. verdenskrig etter å lese den.
Jeg synes det er fint at John Boyne har skrevet både Gutten i den Stripete Pyjamasen og Stay Where You Are & Then Leave der begge hovedpersonene er barn. Noen ganger er det interessant å lese hvordan et barn takler forskjellige hendelser i livet, spesielt krig. En uskyldig sjel i midten av kaos; krig påvirker så mange uskyldige mennesker.
Kanskje jeg likte denne boka bedre enn Gutten i den Stripete Pyjamasen, men jeg er ikke helt sikker. Stay Where You Are & Then Leave er en kjempegod bok, og jeg synes flere burde lese den. Så hvis du synes 1. verdenskrig er et interessant emnet, er dette boka for deg!
Opprinnelig publisert her!
Da jeg først så Coraline i biblioteket, tenkte jeg ikke stort over det. Jeg tok den av hylla og leste baksideteksten. Plutselig fikk jeg en skikkelig trang til å sette meg ned å begynne Coraline umiddelbart, men jeg skulle på tennis, så jeg hadde ikke tid. Og jeg holdt på med en annen bok. Men jeg kunne gjerne startet denne boka med en gang jeg lånte, selv om jeg ikke pleier å lese flere bøker samtidig. Jeg mener det, jeg hadde virkelig lyst til å lese den!
Nå holdt jeg nesten på å skrive at dette er min første Neil Gaiman-bok, men det er det jo ikke. Jeg har tidligere lest Odd og Frostkjempene, og jeg hadde glemt at den var av samme forfatter som Coraline. Dessverre likte jeg ikke Odd og Frostkjempene særlig godt, selv om det er utrolig lenge jeg leste den. Men jeg husket at jeg ikke var fullt fornøyd med den. Coraline er så mye bedre!
Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boka og de innfridde, men ikke helt. Men akkurat nå skal jeg fokusere på det positive.
Ideen bak boka er utrolig interessant, og jeg skjønte at det var en litt "creepy" bok bare av å lese baksideteksten. Nå for tiden har jeg veldig lyst til å lese litt "creepy". Jeg har lyst til lese en skikkelig grøsser, fordi jeg har ikke blitt ordentlig redd av en bok siden jeg leste Marg og Bein-bøkene da jeg var yngre. Derfor var jeg kjempeglad da jeg fant Coraline, en tynn, liten bok som man så vidt legger merke til, stående på hylla i biblioteket. Og jeg synes faktisk at Coraline var nokså "creepy".
Neil Gaiman er en kjempegod forfatter, og jeg liker veldig godt skrivestilen hans. Han skriver veldig enkelt, men fortsatt så detaljert, hvis det gir mening. Det er veldig lett å forestille seg alt i hodet, akkurat som om du ser en film.
Coraline er en utrolig smart og modig jente. Hun gjør hva som helst for familien sin, selv om hun må risikere livet sitt i samme slengen.
Jeg har også et sitat som jeg vil dele med dere, sagt av Coraline, som jeg synes er utrolig fint:
“Because,' she said, 'when you're scared but you still do it anyway,
that's brave.”
Dette er en av illustrasjonene!
Noe som jeg synes var kjempekult, var at boka hadde illustrasjoner i hvert kapittel. Det hjalp med å gjøre historien mer levende. Noen av dem var skikkelig "creepy", det skal være sikkert! Skulle ønske at alle bøker har illustrasjoner i seg. Det hadde vært ekstremt kult!
Dere som har lest boka, så dere likheter mellom den sorte katten og Cheshire Cat, fra Alice In Wonderland? Jeg synes de lignet litt, på måten de snakket og at de var litt mystiske. Begge svarer ikke ordentlig på spørsmål du stiller dem. Men kanskje det bare er meg som tenkte det. . . Si ifra hvis du tenkte det samme:)
Okay, jeg må nevne noe jeg synes var litt kjipt. Fordi jeg likte egentlig ikke avslutningen. Jeg hadde forventet noe litt mer "creepy" og skummelt, siden boka er omtalt som en grøsser. I tillegg hadde jeg forventet en skikkelig kul slutt. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger, men jeg hadde håpet på en annen avslutning.
Men dette er absolutt en bok jeg anbefaler. Coraline er en bok for folk i alle aldre, ikke bare barn. Det er en veldig lettlest bok - jeg leste den på én dag, så det sier litt - og jeg tror alle kommer til å like Coraline hvis de gir den en sjanse. Hvis ikke finnes det en animasjonsfilm, som jeg ikke har sett enda.
Den er definitivt "creepy", og jeg anbefaler å lese om kvelden for å få den fulle opplevelsen. (Nå har jeg brukt ordet "creepy" utrolig mange ganger, men det er det beste ordet å bruke. . .)
Men jeg håper å få lest flere bøker av Neil Gaiman, og kan ikke vente med å se animasjonsfilmen!
Opprinnelig publisert her!
City of Glass er bok 3 i The Mortal Instruments-serien, og i følge meg, den beste til nå! Jeg er kjempeglad for at jeg startet på denne rett etter City of Ashes, fordi det var virkelig verdt det. For en bok!
For å være ærlig var ikke begynnelsen av boka så interessant, men boka ble mer spennende etter hvert. Etter en stund, kunne jeg ikke legge den fra meg; jeg måtte finne ut av hva som kom til å skje. For det er utrolig mye spennende som skjer i City of Glass!
Noe som jeg synes var ganske kult, var at jeg gjettet meg fram til noen deler av boka, og noen "plot twists". Ofte synes jeg det er litt irriterende at en bok er forutsigbar, men jeg bare synes det ble mer spennende av den grunn, fordi da måtte jeg fortsette å lese for å finne ut om teoriene mine var riktige. Og det var de! De fleste ihvertfall . . .
Cassandra Clare er en kjempegod forfatter, og jeg elsker skrivestilen hennes. Karakterene hennes er morsomme, og har sine egne personligheter. Før jeg leste City of Glass, hadde jeg ikke noe personlig forhold til noen av karakterene. Men nå begynner jeg å like dem mer og mer. Spesielt Magnus Bane; det er umulig og ikke like ham!
City of Glass er kanskje den beste boka jeg har lest i år, (jeg har ikke mange å velge mellom da) og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg har bestemt meg for å lese bøkene Cassandra Clare har skrevet i rekkefølgen hun skrev dem i, siden jeg har hørt mange si at det er den beste måten å lese dem på. Så den neste boka jeg kommer til å lese fra denne verdenen er Clockwork Angel, første boka i The Infernal Devices-trilogien. Men ikke umiddelbart, siden jeg har lyst til å eie den, og jeg skal ikke kjøpe bøker på en stund. . .
Anbefaler virkelig denne serien! Hvis du har lest den første boka i serien, men ikke er sikker på om du har lyst til å fortsette. To ord: gjør det! City of Glass er en utrolig god bok, bedre enn de to første, synes nå jeg!
Opprinnelig publisert her!
Anna som svar til somniferum :
14:41, 31. januar 2015 Diskusjon: Anna om Maus a survivor's tale av Art Spiegelman av Art Spiegelman
Det er hyggelig å være til hjelp. Maus er virkelig verdt å sjekke ut :)
Nå har jeg lest bok nummer to i the Mortal Instruments-serien, og jeg begynner virkelig å like den. Cassandra Clare har skapt en utrolig interessant verden som jeg bare må finne mer og mer ut av. Jeg tror jeg liker denne boka bedre enn City of Bones, den første i serien.
Noe som jeg synes er ganske morsomt og liker veldig godt, er at kapitlene har sine egne titler. Det er sykt lenge siden jeg har lest noen bøker som har kapitler der det ikke bare står "Kapittel 1" osv. Derfor synes jeg det er fint at denne serien har det. Hva liker dere best? Kapitler med eller uten titler? Noen ganger kan titlene bli litt avslørende, men jeg liker de ganske godt. Spesielt de i Percy Jackson-serien.
Som jeg nevnte, elsker jeg verden Cassandra Clare har skapt. Hun har bygget opp verden sin sånn at den virker veldig troverdig, selv om den er utrolig usannsynlig (jeg håper det gir mening.) Men jeg merker at hun har brukt mye arbeid og energi med å lage denne fantastiske verdenen (skulle ønske jeg var en Shadowhunter. . .)
"The worldbuilding" er definitivt det beste med City of Ashes, sammen med handlingen og alt det spennende som skjer. Det som trekker litt ned er at jeg ikke bryr meg så mye om karakterene enda. Kanskje det er fordi dette er bok 2, og jeg må lese flere bøker før jeg får en skikkelig "connection" med dem. Jeg liker dem som karakterer, men ikke mer enn det. Men jeg håper det endrer seg i løpet av serien.
Jeg liker veldig godt hvordan Cassandra Clare har planlagt nesten hele serien på forhånd. Alt hun skriver passer utrolig bra sammen, og det er morsomt hvordan mysterier løser seg gjennom bøkene, som om de var planlagt helt på starten av serien.
Som jeg skrev tidligere, begynner jeg virkelig å like denne serien. Bøkene blir bare bedre og bedre! Jeg har allerede lest bok tre, og elsket den! (Denne anmeldelsen er basert på meningen min av City of Ashes, før jeg leste bok tre.)
Hvis du liker Paranormal-aktige bøker er dette serien for deg! Og hvis du ikke har lest bøker fra Paranromal-sjangeren før, er dette serien å starte med:)
Opprinnelig publisert her!
Jesper Sandvik om City of Bones (Mortal Instruments (Hardback)) av Cassandra Clare:
19:13, 25. januar 2015
Nå har jeg endelig fått lest City of Bones, og jeg føler at jeg er den eneste som ikke har startet denne serien! Og siden det skal bli lagd en tv-serie av bøkene, føler jeg meg presset til å lese dem. Men jeg har hørt så mange gode omtaler om denne serien, at jeg gledet meg virkelig da jeg startet den første boka!
City of Bones er en kjempegod start på en serie. Jeg ble godt kjent med verden jeg leste om, og den er utrolig kul! Vampyrer og varulver og mange andre skapninger som lever blant oss, men som vi ikke ser, det er spennende!
Begynnelsen av boka er kjempespennende, og jeg ville virkelig vite hva som kom til å skje. Jeg satt klistret fast til boka!
Men etter hvert som jeg leste mer, skjedde det ikke så mye. Boka underholdet meg veldig, men det skjedde egentlig ikke stort, selv om det skjedde en del.
Noe jeg synes er litt morsomt, er at i Penryn and the End of Days-serien av Susan Ee, er Nephilim blodtørstige babyer som spiser mennesker. Men i The Mortal Instruments-serien, er de Demonjegere. Hvem skal man tro på?
Jeg synes det er litt synd at jeg visste om noen deler av boka før jeg leste den.(Jeg aner ikke hvordan.) Dere som har lest boka vet kanskje hva jeg snakker om. . .
Men det påvirket ikke min mening av boka! Selv om boka ikke var spennende hele veien, måtte jeg finne ut av hva som kom til å skje videre. Så det gjorde ikke noe at jeg visste slutten:)
Men City of Bones er en utrolig god bok, og jeg elsker verden Cassandra Clare har skapt. Jeg kan ikke vente med å finne ut mer om Shadowhunter-verden! Jeg har ikke lest mange Paranormal bøker, men jeg anbefaler denne boka:)
Opprinnelig publisert her!
Da jeg fant Love Letters to the Dead på biblioteket for litt siden, måtte jeg låne den. Jeg har sett den rundt omkring på nettet, på instagram osv, og jeg har hørt mange blandede meninger om boka; enten elsker man den eller hater den. Så da jeg først fant den på bibliotket, var jeg litt skeptisk. Men det endte med at jeg lånte den. That's the story of my life. . .
Jeg er kjempeglad for at jeg lånte den, siden jeg likte boka veldig godt.
Love Letters to the Dead handler om en jente som heter Laurel, og hun har et ganske vanskelig liv. Søsteren hennes, May, døde ganske ung, og de var veldig nærme. Dødsfallet hennes har påvirket livet til Laurel på mange måter, spesielt siden Laurel er den eneste som vet hvordan hun døde.
Når Laurel får en oppgave på skolen om å skrive et brev til en død person, starter hun å skrive ned livet sitt og følelsene sine. Sakte men sikkert finner vi ut av hva som virkelig skjedde med søsteren hennes. . .
Hvert kapittel starter som et brev, og jeg hadde ikke noe problem med det. Men det jeg synes er litt rart, er at når Laurel skriver et brev til f.eks Amelia Earhart, så forteller hun hendelser fra livet til Amelia, til Amelia! Det er som å fortelle meg; Hei, du heter Jesper! For meg gir det ikke så mye mening at Laurel skriver fakta om personene hun skriver til. Jeg skjønner at hvis det ikke hadde vært med i boka, hadde ikke historien blitt den samme. Men det irriterte meg, siden det ikke gir så mye mening. Det virker som om hun skriver et innlegg på Wikipedia. . .
Men jeg må innrømme noe. . . Jeg lånte boka mest fordi Stephen Chbosky(forfatteren av The Perks of Being a Wallflower), anbefalte den. Og siden jeg elsket The Perks, måtte jeg lese Love Letter to the Dead.
Men jeg fant senere ut at Stephen Chbosky faktisk er Ava Dellairas mentor. Og nå som jeg tenker på det, finnes det mange likheter mellom bøkene deres. Hovedsaklig at bøkene deres er skrevet som brev. Jeg skal ikke nevne noen flere deler, siden jeg ikke vil avsløre noe fra boka.
Derfor synes jeg at boka er litt uoriginal. Selv om jeg likte den veldig godt, føler jeg at hun har blitt litt inspirert av Stephen Chbosky. Men dette er bare min mening, ikke fakta!
Nå må jeg dele noe jeg likte med boka, for jeg likte den kjempegodt! Det er bare noen ting som irriterer meg.
Jeg likte veldig godt å lese om hvordan Laurel forandret seg i løpet av boka. Hun er ganske lukket, men hun begynner å åpne seg opp for vennene sine. Hun lærer utrolig gjennom hele boka; hvis hun tar et dårlig valg, lærer hun av feilen sin. Hun skjønner at det ikke er bra å bære på problemene sine alene, noe som er et veldig godt budskap denne boka får fram.
Love Letters to the Dead er den første boka jeg har lest i 2015, og likte den kjempegodt. Problemet mitt er bare at den er litt uoriginal, men det stoppet meg ikke fra å like den. Boka er unik på sin egen måte, og jeg liker veldig godt Ava Dellaira sin skivestil. Og tenk at dette er hennes debutroman! Jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av henne i framtiden, og jeg anbefaler Love Letters to the Dead til de som liker The Perks of Being a Wallflower.
Opprinnelig publisert her!
Mitt mål for slutten av 2014, var å lese ferdig Cress. Og det klarte jeg faktisk! Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle rekke å lese denne mursteinen ferdig på 4-5 dager, men det gjorde jeg. Og det viser hvor mye jeg ELSKER den! Jeg hadde skyhøye forventninger til Cress, siden alle synes at det er den beste boka i serien til nå. Boka levde virkelig opp til forventningene mine, det skal være sikkert!
Cress er bok tre i the Lunar Chronicles, og bøkene er basert på eventyr. Denne boka er basert på Rapunsel(jeg tipper du har hørt om henne.) Marissa Meyer introduserer en ny karakter som heter Cress, og jeg tror hun er hovedgrunnen til at jeg elsker boka så mye som jeg gjør! Hun skal på en måte forestille Rapunsel, men istedenfor å være låst inne i et tårn, er hun fanget i en satellitt. Og hun har vært der i sju år! Men Cinder og gjengen skal prøve å redde henne, men selvfølgelig går det ikke som planlagt. . .
Cress er så "socially awkward",(kanskje fordi hun har vært fanget i en satellitt for sju år) men det er det jeg liker best med henne. Jeg mener ikke at hun er rar! Men hun har vært alene nesten hele livet sitt(med noen besøk i blant.) Hva kan man forvente fra en jente som har brukt livet sitt med å sitte foran pc'en og forbedre hacke-egenskapene sine? Men hun gjør også masse "research". Gjennom årene har hun sakte men sikkert blitt forelsket i Captain Carswell Thorne, en ettersøkt kriminell som er på rømmen sammen med Cinder. Og hun håper på å måte ham en dag.
Og det gjør hun, fordi han er med i redningsteamet som prøver å redde henne. Og det er så morsomt å lese om dem sammen!
OK, nok om Cress. Jeg kan fortsette å skrive om henne dagen lang. . . Fordi jeg elsker boka så mye, har jeg begynt å like de tidligere bøkene mer og mer. Det er noe jeg liker godt med en bok; hvis den får deg til å like de andre bøkene i serien også! Denne serien er definitivt en av mine favorittserier(nå har jeg ganske mange. . .)
Under hele boka satt jeg å tenkte på hva som kom til å skje, og hva som kunne gå galt. Og jeg hadde egentlig forventet at boka skulle ta en annen retning enn det den gjorde. Jeg følte at alt gikk så bra, kanskje litt for bra. Jeg synes ikke at det var noe negativt, og er glad det endte som det gjorde. Men jeg hadde forventet noe annet.
Jeg må skive litt til om Cress(ikke døm meg. . .) Forholdet mellom henne og Thorne er så utrolig morsomt å lese om; jeg satt å lo gang etter gang. De er utrolig søte sammen. Cress-som vet alt om Thorne siden hun har "stalket" ham på Internett-var supernervøs da hun først møtte ham. Tenk hvor rart det må ha vært for henne! Etter hvert som de ble bedre kjent, skjønte Cress at Thorne ikke var hvem hun hadde innbilt seg alle de årene. Men jeg likte å lese om hvordan forholdet deres utviklet seg:)
Det blir utgitt en bok 27. januar, om Queen Levana, som heter Fairest. Jeg gleder meg til å lese den, men jeg vet ikke når jeg kommer til å få sjansen. Har på en måte en liten "book buying-ban", så jeg kommer ikke til å kjøpe bøker på en stund.
Jeg anbefaler denne serien, men mest til folk som liker å lese. De to første bøkene er ikke like gode som denne, så det kan hende at mange gir opp serien. Men det må du ikke! Cress er fantastisk, og en av mine favorittbøker fra 2014! Kan ikke fatte at jeg må vente til november på neste bok:(
Opprinnelig publisert her!
Sist sett
