Bokelskere.no

Min favorittkarakter i dette stykket er utvilsomt Puck/Robin Goodfellow. Han er en mytisk karakter i tjeneste hos alvekongen Oberon. Puck er kjent fra engelsk folklore som en slags spilloppmaker som stadig skaper trøbbel, men også kan hjelpe folk – han har en god del fellestrekk med den norske skognissen. Han opptrer gjerne i nattens månelys og han elsker å leke med både folk og fe. Puck har også en del likhetstrekk med Ariel fra The Tempest, men han virker å ha et noe lettere lynne og han har mye større spillerom enn det Ariel har.

Det første møtet vi får med Puck i dette stykket er da en av alvene møter på han ute i skogen. Slik beskriver hun ham:

Fairy

Either I mistake your shape and making quite,
Or else you are that shrewd and knavish sprite
Call'd Robin Goodfellow: are not you he
That frights the maidens of the villagery;
Skim milk, and sometimes labour in the quern
And bootless make the breathless housewife churn;
And sometime make the drink to bear no barm;
Mislead night-wanderers, laughing at their harm?
Those that Hobgoblin call you and sweet Puck,
You do their work, and they shall have good luck:
Are not you he?

Akt 2, scene 1

Puck er den som med sine pek driver historien framover. Han har det ganske så morsomt når han gir Bottom eselhode og får alvedronningen til å bli forelsket i ham:

When in that moment, so it came to pass,
Titania waked and straightway loved an ass

Akt 3, scene 2

Når Puck tar feil av Demetrius og Lysander prøver han å rette opp feilen, men dette gjør bare vondt verre.. Begge mennene er nå forelsket i Helena i stedet for Hermia og de vil gjerne kjempe om henne. Puck lurer dem vekk fra hverandre der ute i skogen, helt til de blir så trette at de sovner og han kan gjenopprette det han har gjort feil.

Puck får virkelig prøvd seg denne natten og det er ikke til å undres over at den godeste Puck noe oppgitt utbryter til Oberon

Lord, what fools these mortals be!

Akt 3, scene 2

Det er også Puck som får muligheten til å avslutte hele stykket når han ganske ertende ”unnskylder” seg og sine triks i epilogen. Det ser ut til at spilloppmakeren Puck har hatt en ganske begivenhetsrik og ikke minst morsom natt. Han ønsker at de tilstedeværende skal se nattens hendelser som en drøm, en midtsommernatts drøm:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,
Gentles, do not reprehend:
if you pardon, we will mend:
And, as I am an honest Puck,
If we have unearned luck
Now to 'scape the serpent's tongue,
We will make amends ere long;
Else the Puck a liar call;
So, good night unto you all.
Give me your hands, if we be friends,
And Robin shall restore amends.

PS: Kjempeflott gjennomgang av stykket, Karamella! Det var interessant å lese dine betraktninger.

Jeg føler med deg! Det er virkelig helt utrolig at griske produsenter har greid å lage en action -action!! - film ut av dette verket.. Jeg gremmes!

Født sånn eller blitt sånn? Jeg vet sannelig ikke.. Min erfaring er denne: jeg vokste opp med en mor og en far som slett ikke leste bøker (mamma har dysleksi) og de leste ytterst sjeldent for oss barn. Det som trigget min interesse for boka – og historien! – var bestemors nese som stadig var gjemt bak ei bok, barnetimens utrolige historier og mine lokale bibliotekarers uttrettelige iver etter å finne gode og utfordrende bøker til meg. Bibliotekarene hadde hver fredag en egen bunke bøker ventende bare på meg, barnetimen ga meg gode lesetips og bestemor var den jeg kunne sitte helt stille sammen med og bare nyte det å lese… helt til vi var ferdige med våre respektive bøker; da måtte de diskuteres!

Min bror mislikte alltid bøker da vi vokste opp, alle mine iherdige forsøk på å omvende ham til tross. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor! Det viste seg etter hvert at han hadde en synsfeil som gjorde at han så dobbelt. I voksen alder har vi faktisk funnet hverandre i litteraturen. For et par år siden var vi og flere andre slektninger på ferie sammen i Praha. Mens de andre ville shoppe, satt jeg og broren min sammen på en utekafé og leste.. Tror dette var et av de øyeblikkene i livet jeg kommer til å huske svært lenge. Jeg følte virkelig at vi endelig skjønte hverandre. Årets bursdagsgave til min bror var derfor Tillers Innsirkling 2 -og selvsagt ble han veldig glad for gaven!

Jeg er veldig enig i både det du og Lina skriver; dette er et viktig tema og det var faktisk en positiv opplevelse å lese en bok som reflekterte over det å ta den siste reisen helt alene. Kristopher Schau møter temaet på en veldig ærlig og samtidig respektfull måte. Jeg liker også måten han skriver på; rett fram, oppriktig og selvransakende.

Personlig ble jeg både beveget og fylt av respekt for flere av prestene som portretteres her, til tross for at jeg ikke deler deres ståsted. Det er fint å tenke på at det i alle fall er noen som bryr seg i dette til tider rå samfunnet…

Jeg har stort sett fått mine lesetips fra denne nettsiden de siste månedene, det er svært inspirerende å lese hva andre bokelskere mener om både nykommere og eldre litteratur. Ellers er bokprogrammer på radio og tv, anmeldelser i aviser og tips fra venner nyttige når en skal navigere i jungelen av nye bøker.

Om jeg skal komme med konkrete tips fra denne bokhøsten, er det disse: få meg deg Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og Innsirkling II av Carl Frode Tiller. Begge er fantastiske bøker; historiene er gode og både Heivoll og Tiller er svært gode til å skape psykologiske portretter (sjekk ut noen av trådene om bøkene). Kan ikke tenkte meg at du vil bli skuffet om du gir deg i kast med en eller kanskje begge disse.

Den første boka jeg virkelig elsket var Serafin og hans makeløse mesterverk. Både de fantastiske tegningene og selve historien fasinerte meg og jeg har selvsagt tatt med boka fra barndomshjemmet, slik at jeg kan bla i den når lysten kommer over meg.

Agatha Christies bøker leser jeg om igjen innimellom. Ikke fordi jeg synes dette er spesielt god litteratur, men fordi disse bøkene gir meg gode barndoms/ungdomsminner fra den gang jeg og bestemor leste dem sammen.

Enkelte verker er så gode og har så mange lag at de både kan og bør leses igjen. Eksempler på slike verker for meg er Et Dukkehjem og Gengangere av Ibsen, samt flere av Shakespeares skuespill.

For det aller meste foretrekker jeg likevel å ”oppdage” ny litteratur. Det er så mange bøker jeg gjerne vil oppleve, og tiden strekker ikke til når man gjerne vil ha både i pose og sekk…

Dette er nok den boka eg er aller mest stolt over å ha lese, rett og slett fordi eg ikkje greidde det før på tredje forsøk. Men, når boka endeleg opna seg for meg var mitt inntrykk som ditt; tung, men så ufatteleg rik. Leopolds ferd gjennom Dublin ga meg mykje, sjølv om det nok er Mollys einetale i det siste kapitlet eg husker aller best. Var forresten på Blooms Day i Dublin i 2004, på hundreårsdagen for Blooms ”reise”. Eg kan love deg at det var litt av ei oppleving!

Takket være deg plukket jeg opp denne boka, samt en annen av forfatteren (Ungdomssangen), da jeg var i bokhandelen på lørdag. For et boktips det viste seg å være! Jeg har virkelig både kost meg og fått tenkt mye mens jeg mer eller mindre har slukt Før jeg brenner ned.

For en utrolig sterk historie forfatteren skildrer her! Selv om språket på mange måter er ganske enkelt, er skildringene likevel fantastiske; jeg følte at jeg var midt i alle hendelsene som skjedde, både med Dag og Gaute. De til tider korte setningene ga teksten et godt og effektivt driv og det var vankelig å legge boka fra seg.

De to parallellhistoriene utfyller hverandre godt: to unge menn forandrer veien de egentlig hadde planlagt å gå. Jeg liker at Heivoll på denne måten sammenligner de to livene og utfallet, som er veldig forskjellig. Ting kan så lett gå galt, hver og en av oss kan kanskje miste grepet under gitte omstendigheter? Selv om boka ikke gir noe klart svar på hvorfor det gikk som det gikk, synes jeg forfatteren greide å lage flotte psykologiske portrett både av hovedpersonene og bipersonene.

Jeg likte godt at Shakespeare gjorde Richard og Bolingbroke så forskjellige. Den ene er utrolig veltalende, ja poetisk, der den andre fører et mye enklere språk. Den ene sammenlignes med ild, den andre med vann. Sekundærkilder har beskrevet Bolingbrokes gjeninntreden i England som en slags flodbølge som slukker Richards ild:

HENRY BOLINGBROKE

Methinks King Richard and myself should meet
With no less terror than the elements
Of fire and water, when their thundering shock
At meeting tears the cloudy cheeks of heaven.
Be he the fire, I'll be the yielding water:
The rage be his, whilst on the earth I rain
My waters; on the earth, and not on him.
March on, and mark King Richard how he looks.

Act 3, scene 3

Når Richard, konge innsatt av Gud, overgir seg til Bolingbroke skildrer han dette med å si at Bolingbroke nå stiger opp til himmelen, mens Richard selv er igjen nede på jorden. Han bruker også her vannmetaforen; han har på en måte druknet i vannet/tårene:

KING RICHARD II

Give me the crown. Here, cousin, seize the crown;
Here cousin:
On this side my hand, and on that side yours.
Now is this golden crown like a deep well
That owes two buckets, filling one another,
The emptier ever dancing in the air,
The other down, unseen and full of water:
That bucket down and full of tears am I,
Drinking my griefs, whilst you mount up on high.

Act 4, scene 1

Er enig i at Richard er en tragisk helt og Shakespeare ikke gir leseren et entydig inntrykk av hvem man skal sympatisere med i dette stykket.