Bokelskere.no

Jeg er enig i at briljant språk kan være så mangt. Som nevnt synes jeg både Jon Fosse og Henrik Ibsen er språklige mestere, hver på sin måte. Er også enig i at det tilsynelatende kreves for lite av lærerstudentenes språkkompetanse, men min erfaring er at de norsk-/engelsklærerne jeg har hatt gleden av å jobbe sammen med holder et høyt nivå. De brenner for faget - og språket - sitt.

På ungdomsskolen jeg har jobbet de siste 11 årene har vi mye fokus på språk. Elevene skal hele tiden ha noe å strekke seg mot, både når det gjelder grammatikk, sjanger, språklige virkemidler, ortografi, syntaks… You name it. For hver tekst han/hun skriver får eleven et eget evalueringsark. Der blir det beskrevet hva eleven er god på og hvor utfordringene ligger. Eleven får også vite hva som kreves for å nå et høyere nivå, for eksempel innen sjangeren han/hun har benyttet seg av. Selvsagt blir ikke alle gode skrivere, på samme måte som alle ikke blir gode i matematikk. Målet må heller være å inspirere alle til å bli så gode som mulig og selvsagt prøve å fange opp dem med spesielt talent, for så å kultivere det på best mulig måte.

Til slutt: støtter ideen om et videregående studieprogram for språklig fordypning!

Jeg ble gledelig overrasket over at jeg likte boka så godt, var forutinntatt nok til å tro at Solstad ikke var en forfatter for meg. Det er alltid herlig når man kan ta så feil! Skjønner godt at du er fristet til å gi et høyt terningkast.

Fantastisk! Tor Ulven har vært en forfatter jeg har hatt lyst til å lese noe av i lang tid og endelig har jeg fått opplevd Fortæring. Boka er en samling korte prosatekster der forfatteren skildrer ulike hendelser.

For et språk, for noen bilder han skisserer! Her er depressive og mørke beskrivelser av gjerne hverdagslige hendelser, Ulven ser på ting med et skrått og rått blikk. Skildringene er enkelte ganger såre, andre ganger brutale, men alltid utrolig gode. Teksten krøp under huden på meg og jeg følte virkelig ensomheten og melankolien som flyter gjennom hele boka.

Det er ingen tvil om at vi her har med et plaget sinn å gjøre:

Paradiset var der ute. Ikke et paradis du kom til. Eller fra. Ikke et du kunne se; et paradis du bare kunne høre. Og det gjaldt å la være å se etter. På det tidspunktet allerede herjet våken igjen; den følelsen av, ikke å være i helvete, men å være et helvete helt alene, omgitt av det blomstrende og spirende paradiset.

Men samtidig, midt i alt dette depressive og rå, finnes det også utrolig vakre skildringer:

Siden du kommer for sent til å tegne i duggen på glasset, vil du kanskje skrive navnet ditt i mitt støv?

Dette blir definitivt ikke mitt siste møte med Tor Ulven!

God poeng; ja en kan bli ganske så gal av kjærligheten, i tillegg til blind og tilgivende… De fleste av oss har vel kysset en frosk eller to ;) Forøvrig er bruken av ulike dyr for å beskrive mennesker interessant. Bottom sier det selv i dette fiffige ordspillet:

I see their knavery: this is to make an ass of me;

Med andre ord; ikke bare ser han ut som et esel (an ass), i tillegg føler han at vennene dummer han ut. Og; det er vel ikke bare han det blir gjort narr av i dette stykket..

Tja, det er jo ganske fornuftlig at Helena og Demetrius får hverandre og sett med datidens øyne kan kanskje dette kalles en lykkelig slutt. Er enig i at Demetrius’ følelser for Hermia absolutt ikke er mer høyverdige enn dem han har for Helena.. Når jeg likevel mener Helena ikke bør være helt fornøyd med utfallet, er det nok fordi jeg setter meg i hennes sted. Jeg ville definitivt ikke vært glad for å vite at min kjære kun var sammen med meg fordi han var under påvirkning av en kjærlighetsurt, uansett hvor fornuftig forbindelsen var. Tror det er bra at Helena ikke vet sannheten... (Likte forøvrig begrepet Puck-infisert - fiffig)

Ja, Demetrius er en ganske så virrete ung mann. Det ser ut som om han har en tendens til å velge enkleste utvei og følge flokken. Viss andre mener at Hermia er et passende gifte for han, ja, så er hun det! Kanskje Shakespeare lot Demetrius' fortrylling vedvare, siden den unge mannen trolig ville fortsatt sin vaklende og skiftende ferd gjennom livet uten hjelp utenfra. Hvem vet… Men, er uansett enig i det du sier om en ekte lykkelig slutt: tror neppe Helena ville hatt Demetrius om hun hadde visst hvordan det var fatt… Eller?

Jeg er enig med deg i beskrivelsen av Thesevs. Interessant at Shakespeares og Racines versjoner av denne karakteren er såpass like. Thesevs er på mange måter som menn flest; litt snill, litt slem, litt voksen, litt impulsiv, litt følsom, litt ond ;)

Dickens' A Christmas Carol er en sikker vinner, både som tekst og film. Den er filmatisert mange ganger og det finnes også flere animerte versjoner. Klipp finner du blant annet her

Nå har jeg akkurat vært inne på siden din og sjekket; det ser ikke ut til at du har lest noen av Heivolls bøker. Hvordan kan du da bruke han som eksempel? Jeg likte faktisk språket hans i Før jeg brenner ned; språket og handlingen har gjort hans høstutgivelse til en av mine favoritter.

Vel.. Jeg er absolutt enig med deg i at de færreste av oss behersker språket godt nok. Selv om jeg er en erfaren leser, må jeg innrømme at jeg ikke alltid er like god til å formulere meg skriftlig (heldigvis er jeg ikke forfatter!). Samstemmer også i at det er irriterende å lese bøker fulle av ortografiske eller grammatiske feil – slike bøker legger jeg rett og slett fra meg.

Som alltid har jeg et ”men” å komme med… Hva er egentlig et ”briljant” språk? For meg kan det være så mangt. Enkelte ganger kan jeg begeistres over å lese verker av store mestere som Ibsen eller Shakespeare – de hadde et helt utrolig ordforråd og visste å utnytte dette. Andre ganger lar jeg meg gripe av folk som Jon Fosse – hans enkle, men samtidig rytmiske og effektfulle språk er en glede å lese.

I tillegg: Når du sier at språk har lite fokus i skolen i dag, sier min erfaring at du tar du feil. Jeg er lærer og er det en ting vi terper på, så er det språk. Elevene får hjelp både når det gjelder deres muntlige og deres skriftlige uttrykksform. Håper vårt nitidige arbeid bærer frukter, en kan alltids håpe…

Så bra at flere enn jeg kom fram til denne konklusjonen! Uansett; Raimon Kveithau er nå borte fra dette nettstedet. Pussig...

For en tid tilbake så jeg en studentoppsetning av En midtsommernatts drøm (en av mine tidligere elever spilte Helena) og jeg må innrømme at det jeg virkelig satt tilbake med etter opplevelsen var Puck og hans fandenivoldskhet. Måten karakteren påvirket og narret de stakkars menneskene som hadde forvillet seg inn i skogen var kostelig å observere. Puck framsto som en liten virvelvind som vekselvis gjorde spillopper eller prøvde å ordne opp…

Det er spennende å se på forskjellene mellom Ariel og Puck. Ariel er en skikkelse i alle fall jeg synes synd på, til tross for at han har mange av de evnene også Puck innehar. Det kan ikke ha vært lett å være i tjeneste (fangenskap) hos en herre som Prospero i så mange år. Prosperos krav var ofte både ondsinnede og utspekulerte, og Ariel var mot sin vilje nødt til å lystre hans minste vink. Puck, derimot, er en lystig liten kar som tar ganske lett på oppgavene Oberon gir han og gjennomførelsen av disse… Menneskene er for han brikker i et spill han kan forlyste seg med, mens det ser ut til at Ariel har mer medfølelse med dem. Tror i grunn Puck er en karakter mer eller mindre uten moral, hans mål er å ha det morsomt selv om det kan gå på bekostning av andre.

Jeg synes det du sier om drømmer er interessant. Det er ingen tvil om at vi mennesker har behov for å drømme oss bort fra hverdagen i blant, tenk bare på hvor mange som drømmer seg bort med bøker, filmer, tv, spill eller musikk… Det er også spennende å tenke på hva som i dette stykket er drøm og hva som er virkelighet. Om vi ser på Pucks avslutningsord:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,

Enkelte Shakespeare-tolkere hevder at ”these visions” kan sikte til den drømmeaktige tilstanden menneskene i skogen befant seg i, andre mener at visjonene kan sikte til skuespillerne som nettopp har framført sitt stykke på bryllupsfesten. Uansett; det er vanskelig å skille drøm fra virkelighet her..

Skjønner godt det å ha vansker med å begrense seg, jeg har en lei tendens til å få orddiaré når jeg prøver å forklare hva jeg mener…

Det kommer helt an på, mener jeg. Om en forfatter tar for mye fra et allerede eksisterende verk (for eksempel både handling, persongalleri og gjerne også språk), er det å stjele en annens åndsverk.

Men; det kan jo ikke være sånn at man ikke kan skrive om bror som dreper bror på grunn av sjalusi (Kain og Abel i Bibelen) eller et kjærestepar som tragisk tar sine liv (Shakespeares Romeo and Juliet), bare fordi en lignende historie er fortalt før? De fleste historier er på en måte allerede fortalt, fordi de historiene vi mennesker forteller/skriver omhandler mellommenneskelige forhold på en eller annen måte og menneskenes forhold til hverandre og omgivelsene har forandret seg svært lite de årene vi har skrevet og fortalt historier. Forfatterens oppgave er da å gi fortellingen en ny dimensjon, for eksempel gjennom språk, overraskende vendinger eller gjennom å få oss lesere til å se fortellingen i et nytt lys.