Bokelskere.no

En slik middag ville jeg gjerne vært med på! Da jeg var i tenårene hadde jeg et svært romantisk syn på bohemene. Jeg leste flere av bøkene de skrev, som Fra Kristiania-bohemen og Albertine, sjekket ut blant annet Krohgs og Munchs kunst, og følte at jeg hadde blitt født i feil århundre. Tenk å kunne leve, ånde, skrive, skape! sammen med disse fantastiske menneskene!

Naturalismen som litterær periode tiltalte meg veldig, det skjebnebestemte og dystre er fremdeles temaer jeg setter pris på i litteraturen. Bohem-budene fasinerte meg også, kanskje spesielt det tredje: Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln… Selvsagt, jeg var tross alt tenåring! Da jeg endelig kom meg til Praha og fikk smake absint, følte jeg at livet der og da var fullkomment ;)

Vi møter Julius Cæsar i det han kommer seirende tilbake til Roma etter å ha vunnet en strid mot Pompeys sønner. Gatene i byen fylles av feirende mennesker, men under overflaten lurer farene. Mange mener det er lite ære i å ha bekjempet landsmenn og de er redde for Cæsars planer; han vil avskaffe republikken og gjøre seg selv til konge.

Stykkets Cæsar har mange sider. Han omtaler seg selv gjerne i tredje person og ser på seg selv som noe større og bedre enn andre menn, nærmest en gud.

Speak; Caesar is turn'd to hear.

Samtidig har han sine bekymringer og når kona Calpurnia har en faretruende drøm, går han først med på å bli hjemme fra senatet. Når hans fiender, som han tror er venner, kommer innom for å ta ham med, lar han seg likevel overtale på grunn av deres smigrende ord.

Fremst blant disse fiendene er Cassius og Brutus. Cassius er en tidligere skolekamerat av Cæsar og han er svært misfornøyd med å befinne seg i en situasjon der han må bøye nakken for Romas største mann. Selv mener Cassius at han er bedre enn Cæsar i det meste. Cassius bruker sine talegaver til å overbevise Brutus om at det beste for Roma er å drepe Cæsar. Brutus selv portretteres ganske sympatisk i dette stykket. Han er ikke nødvendigvis drevet av misunnelse, men av et ønske om å fri Roma fra den diktatoren Cæsar er i ferd med å bli. Sammen med sine medkonspiratører planlegger de og utfører mordet på Cæsar. Det er når den tidligere vennen Brutus gir Cæsar banesåret, at Cæsar ytrer de berømte ordene

Et tu, Brute! Then fall, Caesar

Det er som om han ikke har mer å leve for, nå da selv den gode vennen har sviktet ham.

Cæsars gode venn og arvtaker Mark Antony sender et bud for å forhøre seg om han uten fare kan komme for å ta med seg Cæsars lik. Brutus har tidligere i stykket undervurdert Antony

And for Mark Antony, think not of him;
For he can do no more than Caesar's arm
When Caesar's head is off.

og lar ham komme. Antony overbeviser Brutus, mot Cassius’ råd, om å la Antony selv stå for Cæsars begravelsestale. Det er denne talen som forandrer alt. Tidligere har Brutus talt til folket og overbevist dem om at Cæsars død er til det beste for alle, men etter at Antony har vist fram sine talegaver, er folket atter på Cæsars og Antonys side.

Octavius, en annen venn og arvtaker av Cæsar, kommer til Roma for å stå ved Antonys side i kampen mot Brutus og Cassius. Stykket ender i et slag der det er klart at det kjempes til døden. For Cassius og Brutus er det viktig å unngå ydmykelsen av å bli fanget i live, da foretrekker de heller å bestemme utfallet selv. Cassius får Pindarus til å drepe seg etter at han feilaktig tror at hans beste venn Titinius er tatt til fange av motparten.

Caesar, thou art revenged,
Even with the sword that kill'd thee.

Titinius tar sitt eget liv når han finner Cassius: begge dør ved det samme sverdet som felte Cæsar. Brutus velger til slutt å ta livet sitt ved å løpe på sitt eget sverd.

Antony og Octavius (senere kjent som keiser Augustus) står seirende tilbake. Det skal bli spennende å følge maktkampen dem imellom videre i Antonius og Kleopatra. Stykket slutter med at Antony hyller Brutus

This was the noblest Roman of them all:
All the conspirators save only he
Did that they did in envy of great Caesar;
He only, in a general honest thought
And common good to all, made one of them.
His life was gentle, and the elements
So mix'd in him that Nature might stand up
And say to all the world 'This was a man!'

men det er Octavius som får æren av det siste ord:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

PS: etterordet i den norske utgaven av stykket minnet meg på at Dante reserverte plasser i helvete for Brutus og Cassius blant foræderne, der de er i godt selskap med blant annet Judas.

Det ble mye Henry på meg også, samt film om den godeste Cæsar, så jeg blir heller ikke ferdig med å lese stykket før i ettermiddag/kveld...

Goethe: Det blir tur til Weimar, ja ;) I høst leste jeg Mitt hjarta slo, en samling med 40 av de mest kjente diktene til Goethe, oversatt av nettopp Nesse. Jeg likte godt at originalteksten sto ved siden av den norske oversettelsen, da fikk jeg prøvd meg litt på tysk også, uten at det gikk ut over meningsinnholdet. Selv om dikt ikke er min favorittsjanger, falt virkelig denne samlingen i smak!

To sjeler, en tanke... Gjett hva jeg gjør nå? Jeg ser hele filmversjonen med den unge Brando i hovedrollen! Kommer med kommentarer i løpet av morgendagen, må bare på leseselskapets første Faust-møte først ;)

Jeg er klar over at jeg ikke gjør meg spesielt populær nå, but here it goes! Mitt helvete ville være å tilbringe all min tid med bøker à la Paulo Coelhos Alkymisten… Bøker som på en selvsagt måte hevder å gi leseren innblikk i meningen med livet, men som bare kommer med pjatt og uvesentligheter, forkledd som livsvisdom. Det er for meg helt utrolig at så mange har latt seg forblinde av disse klisjeene. P.S. samme forfatters Veronika decides to die er ikke så verst…

Siden Karamella allerede har svart på innlegget ditt og jeg er enig med henne, nøyer jeg meg med å kommentere kongens forhold til Katharine.

Etter at Henry V har seiret over Frankrike kommer han med en liste av krav ovenfor den franske kongen.

KING HENRY V
If, Duke of Burgundy, you would the peace,
Whose want gives growth to the imperfections
Which you have cited, you must buy that peace
With full accord to all our just demands;

Øverst på denne listen av krav står Katharine.

KING HENRY V
Yet leave our cousin Katharine here with us:
She is our capital demand, comprised
Within the fore-rank of our articles.

Mens den franske kongen og noen av Henrys men jobber videre med kravene, ønsker Henry selv å snakke med Katharine. Katharine er som seg hør og bør svært skeptisk, selv om Henry med sin gyllne tunge prøver å overbevise henne om at hans kjærlighet er ekte. Katharine er i tvil om hun kan elske en ”fiende av Frankrike” og er i tillegg i tvil om hvor oppriktig Henry mener det han sier.

KATHARINE
O bon Dieu! les langues des hommes sont pleines de
tromperies.
KING HENRY V
What says she, fair one? that the tongues of men
are full of deceits?

Joda, jeg skjønner godt at Henry kan virke oppriktig når han øser kjærlighetserklæringer over Katharine. Han sammenligner seg selv både med en enkel soldat og en bonde, og gjør seg svært så ydmyk. Det er nok bildet jeg allerede har dannet meg av kongen som kommer i veien for meg. I stykke etter stykke har jeg vært vitne til Henrys omskiftelighet, derfor er det svært vanskelig å se denne kurtisen som noe annet enn en ny brikke i den engelske kongens maktspill. Når Henry i tillegg begynner å snakke om sønnen som kan bli født ut fra en union mellom dem, synes jeg det tyder på at Henry har mer enn bare kjærlighet i tankene. Kanskje det er feministen i meg som reagerer på ordet soldier-breeder?

but, good Kate, mock me mercifully; the
rather, gentle princess, because I love thee
cruelly. If ever thou beest mine, Kate, as I have a
saving faith within me tells me thou shalt, I get
thee with scambling, and thou must therefore needs
prove a good soldier-breeder: shall not thou and I,
between Saint Denis and Saint George, compound a
boy, half French, half English, that shall go to
Constantinople and take the Turk by the beard?
shall we not? what sayest thou, my fair
flower-de-luce?

Helt mot slutten av stykket sammenligner Henry Katharine med en blind flue han skal fange… I tillegg kysser han henne, selv om hun i sin bluferdighet nekter ham et kyss. Ganske hensynsløst og i tråd med mye annet vi har opplevd Henry gjøre. Nei, jeg er sannelig ikke sikker på at det er kjærlighet det er snakk om her!

Da vil jeg gjerne anbefale to av høstens bøker: Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller (vel, hele forfatterskapet til Tiller..). Begge bøkene er veldig gode og omhandler familier og opprullingen av hemmeligheter. Det finnes flere tråder her inne om disse bøkene, jeg vil virkelig oppfordre deg til å sjekke dem ut!

Jeg syntes scenen der Katharine får sin første time i engelsk er ganske for nøyelig:

KATHARINE

Excusez-moi, Alice; ecoutez: de hand, de fingres,
de nails, de arma, de bilbow.

ALICE

De elbow, madame.

KATHARINE

O Seigneur Dieu, je m'en oublie! de elbow. Comment
appelez-vous le col?

Og så:

ALICE

Oui. Sauf votre honneur, en verite, vous prononcez
les mots aussi droit que les natifs d'Angleterre.

Katharine hadde i aller høyeste grad en tålmodig lærer! Samtidig er jo denne scenen et slags frempek; selv Katharine aner hvordan krigen vil ende. Synes synd på disse kvinnene som ble brukt i mennenes maktspill. Samtidig framsto Katharine ganske så oppegående, heldigvis.

Det er interessant å se hvordan disse kongestykkene ble brukt politisk, både i Shakespeares tid og senere. Bacon-tilhengerne mener at de politiske (under)tonene i skuespillene tyder på at det var Sir Francis som faktisk skrev dem… Nuvel, det er kanskje like greit å la denne debatten ligge ;)

Jeg skjønner hva du mener med at stykkets Henry kan ses på med et ironisk blikk. Idealkonge? Ikke sett med vår tids øyne, i alle fall! Men igjen; det var vel viktig å være ”hard mot de harde”, er det ikke ofte slik mannlige helter blir framstilt? – Ja, jeg leste en masse Fantomet da jeg var yngre ;)

Kongehuset ble nok sett på med andre øyne i dikterens samtid. Samtidig var levealderen ikke noe å snakke om, og et menneskeliv var lite verdt (på grunn av sin forgjengelighet) hos de laverestående gruppene.. Kanskje dette var med på å påvirke publikum til å ”heie på” Henry? Samtidig: den folkelige underholdningen Shakespeares stykker fremsto som i hans samtid, kunne nok også spille en rolle. Underholdning = virkelighetsflukt. Tenkt å for en stakket stund drømme seg bort i en verden befolket av stolte menn som kjemper store slag…

Jeg er absolutt enig; disse skuespillene faller i bedre og bedre smak! Det er artig å se at Shakespeare i de senere stykkene har flere lag enn han hadde i de første.

Din skildring av mennesket og politikeren Henry er veldig god! Ja, Henry er som en kameleon og behersker dette med ulike roller, for ikke å si masker, i forskjellige situasjoner. Henrys behandling av Falstaff gjorde det klart at kongen holder seg inne med dem han ser nytte i, samtidig som han kvitter seg med dem han ikke lenger har behov for. Temmelig hensynsløst! Kan tenke med at mange i hans omgangskrets var ganske redde for å falle i kongens unåde.. Jeg syntes synd på den kommende bruden hans. Det er jo klart at et slikt giftemål er lurt for Henry politisk sett, for å roe ned det mildt sagt opphetede forholdet til Frankrike. Men elsker han henne? Hmmmm...

Iblant får jeg sympati for Henry, andre ganger blir jeg sjokkert over hensynsløsheten hans. Den eneste fellesnevneren ved alle karaktertrekkene hans virker å være at han snur kappa etter vinden. Det er noe skummelt, usympatisk, inkonsekvent og ikke minst ustabilt ved fremferden hans, som gjør at jeg nesten tror han har psykopatiske trekk…

Ups: det gikk visst litt fort i svingene da jeg skrev forrige innlegg ;) Jeg er absolutt enig i at kongens nattlige ferd er høydepunktet i stykket. Selv om han viser selvinnsikt, er det likevel hensynsløsheten hans som sitter igjen hos meg. Det koster han ingenting å la andre kjempe for seg. Jeg er enig; makten er det viktigste. Det er vel derfor han farer frem som han gjør; en konge må ha det i seg å kunne straffe hvem som helst, ellers er det større sjanse for at andre tør ta opp kampen om makten med ham.

Ja, det er mye teater i dagens politikk også. Jeg kan også se mange paralleller mellom dette stykket og dagens verden. Retorikken er i dag, som det var for Henry, noe av det viktigste. Det er oss og dem; er du for dem, er du mot oss… Det var interessant å se noen av Bushs taler som rettferdiggjorde krigshandlingene han hadde satt i gang. Det er makt som er det viktigste. La gå at det gjerne er de fattige og unge som må betale den høyeste prisen, i dag som i Henrys tid…

Så morsomt at den norske oversetteren, som Shakespeare, koste seg med å tillegge karakterene ulike dialekter ;) Shakespeare på trøndersk er jo topp (må prøve å få tak i ett av stykkene Hans Magnus Ystgaard har gjendiktet til Sparbu-mål!).

Den første innsirklingsboka het Innsirkling 1, og det var hele tiden klart at det kom til å komme oppfølgere.

Hva gjelder David og innsirklingen av ham: på slutten av den andre boka vil du nok sitte igjen med et ganske annet bilde av denne fraværende hovedpersonen enn det du hadde etter den første boka. Det virker som om forfatterens prosjekt like mye dreier seg om å sirkle inn Davids omgivelser og oppvekstvilkår, som det er å få tak på David selv. Nettopp fraværet av hovedpersonen er det som gjør bøkene interessante for meg: hvordan oppfattes vi som mennesker av omgivelsene, hvordan påvirker disse omgivelsene oss? Rollene og maskene vi som mennesker stadig ikler oss er vel verdt en studie!

Har vi ham nå? – nei, absolutt ikke. Men, kanskje nettopp dette er intensjonen; det er svært sjelden vi gjennom et liv får kjenne et annet menneske ut og inn. Kanskje vi aldri fullt ut vil kjenne David, og det er i grunnen helt greit for meg. Jeg bøyer meg i støvet for Tillers dypsindige psykologiske skildringer av menneskene rundt den mystiske David, og ser fram til den tredje og antagelig siste boka.

Da er vi i skrivende stund, januar 2011, halvveis i Shakespeare-prosjektet. Diskusjonene har vært mange og jeg synes det har vært veldig interessant å diskutere mesteren med andre bokelskere.

Etter hvert har imidlertid trådene blitt så mange at de enkelte ganger kan være vanskelig å finne tilbake til. Derfor har jeg laget ei liste over skuespillene vi til nå har lest, og lagt ved en link til diskusjonen om det aktuelle stykket. Forhåpentligvis vil lista være til nytte for oss Shakespeare-interesserte.