Dette er en sjarmerende liten sak på 16 sider jeg plukket med meg da jeg besøkte The Jane Austen Centre. “Bokas” fulle tittel er The History of England by a partial, prejudiced and ignorant Historian (tittelbladet inneholder også advarselen N.B. There will be very few Dates in this History) og er den 16-årige Jane Austens versjon av historien om hjemlandets konger og dronninger, fritt etter hukommelsen. Allerede som 16-åring imponerer hun med intelligens, humor og språklige ferdigheter. Austen har klare meninger om hvilke statsoverhoder hun liker og hvilke hun avskyr. Når Janes eneste søster i tillegg står for de treffende illustrasjonene, måtte rett og slett jeg som anglofil Austen-fan ta med meg The History.. hjem.
It sometimes happens that a woman is handsomer at twenty-nine than she was ten years before; and, generally speaking, if there has been neither ill health nor anxiety, it is a time of life at which scarcely any charm is lost.
Persuasion (Overtalelse) kjøpte jeg da jeg var innom The Jane Austen Centre i Bath i sommer. Siden det er mange år siden jeg leste Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma, fant jeg tiden moden for en ny Austen-bok. Vi møter familien Elliot (faren Sir Walter og søstrene Elizabeth, Anne og Mary) i det de to førstnevntes pengeforbruk har ført til at familiens gods Kellynch må leies ut. Familievennen Lady Russell hjelper dem, og det blir bestemt at Sir Walter og Elizabeth skal la seg innlosjere i Bath, mens Anne i første omgang skal dra på et langvarig besøk til den gifte yngre søsteren Mary. Når Anne får høre hvem som skal leie godset, er det tydelig at hun blir opprørt. Admiral Crofts kone er nemlig søsteren til kaptein Frederick Wentworth, mannen Anne ga sitt hjerte til, men likevel avviste, sju år tidligere.
Anne Elliot er på mange måter en typisk Austen-heltinne: hun innehar de fleste av ærbare og gode karaktertrekk, men hun har likevel en fundamental karakterbrist: hun har latt seg overtale av familien og Lady Russell til å si nei til mannen hun elsket. Anne er Lady Russells favoritt og ladyen er ikke villig til å la Anne gifte seg med en så “fattig” og ubetydelig mann som Wentworth på det tidspunktet var. I det vi lesere møter Anne er hun nesten som gammel jomfru å regne: det kan ikke ha vært lett som 27-årig kvinne å være ugift i datidens England.
Så vil skjebnen det slik at de to tidligere elskede skal møtes igjen. Det viser seg at søster Marys svigerforeldre (familien Musgrove) inviterer Frederick Wentworth (nå hjemvendt og rik kaptein) hjem til seg, ut av takknemlighetsgjeld for dennes godhet for den nå avdøde sønnen deres. De to Musgrove-søstrene, Louisa og Henrietta, blir straks betatt av Wentworth og Anne må lide seg gjennom kurtisen som følger. Wentworth selv vier henne lite, om noen, oppmerksomhet.
Til tross for at Anne er knust, blir hun med Wentworth, Musgrove-søstrene og søsteren Mary og hennes mann, Charles, til Lyme. Her møter Anne blant annet slektningen William Elliot og kaptein Benwick, to menn som skal bli sentrale for den videre handlingen, som for det aller meste finner sted i Bath.
Som alltid hos Austen finner leseren mange litterære referanser, intellektuelt vidd og latterliggjørende persontrekk hos de mindre sympatiske karakterene. What’s not to like? Ah, det er som om jeg henstilles til en bestemt sinnstilstand når jeg leser Austens bøker! Til tross for at jeg til daglig liker å omtale meg selv som en kynisk melankoliker, er det ett eller annet med disse bøkene som gjør meg til en fnisete ungjente igjen. En vil så gjerne at alt skal gå bra! Helten og heltinnen er jo bare så riktige for hverandre og hver for seg så utrolig intelligente og gode. Men; begge innehar alltid ett negativt karaktertrekk som forlenger lidelsene deres. I tillegg gjorde vel ikke tidens konvensjoner og etikette kjærlighetserklæringer og åpenhet til noen enkel bedrift..
Under omvisningen på The Jane Austen Centre ble jeg gjort oppmerksom på at Austen stort sett alltid omtalte Bath i negative ordelag. Menneskene der blir ofte beskrevet som overflatiske og egoistiske. Grunnen var visstnok at Austen selv ble nødt til å bo der en periode på noen år. Som en landsens jente syntes hun besøkene til byen var spennende, men at det å bo der nærmest var uutholdelig. Slike negative karakteristikker finnes også definitivt i Persuasion. Samtidig synes jeg det var godt å ha minnebilder fra byen, blant annet Camden Place, som bakteppe under lesingen.
NB: spoiling
Boka tar for seg Ashers konflikt: hans slites mellom sine strengt religiøse foreldre, samt det samfunnet han er oppdratt i, og sitt behov for å uttrykke seg. Selv om boka selvsagt tar for seg mange jødiske skikker og tradisjoner, er det vel spennet mellom religionen og dens krav og "selvets" ønske om å få utfolde seg fritt som er det sentrale.
I grunnen er det likegyldende at Asher er jødisk eller at det nettopp er den jødiske religionen som er bakteppet her, jeg er sikker på at bokas setting kunne vært byttet ut med flere andre religiøse retninger eller strenge samfunnssystemer...
Her er det litt spoiling på gang ;)
Jeg må innrømme at jeg var ganske spent før jeg leste denne boka. Etter å ha observert mange lovord fra andre bokelskere bestemte jeg meg for å lese den, til tross for at jeg egentlig befinner meg langt unna målgruppa. Spenningen besto i om en voksen dame på 37 kan like en ungdomsbok, og svaret for meg ble definitivt ja.
Boka er spennende fra aller første side. Den har et driv mange “voksenbøker” mangler og de mange cliffhangerne gjør det nesten umulig for leseren å legge den fra seg. I tillegg syntes jeg tematikken var interessant. Hvor langt kan og vil et menneske gå for å overleve, men fremdeles beholde verdigheten og “seg selv”?
Katniss er en sammensatt karakter, på samme tid både sårbar og kynisk. Hun vet hva som skal til for å overleve, samtidig blir hun venner med, hjelper og føler for noen av de andre tributtene. Peetas følelser og vennskap overrasker og overvelder henne, og det er til syvende og sist forholdet dem i mellom som er den store prøven. Til tross for at Katniss lykkes i å vinne Dødslekene og i å redde både seg selv og Peeta, “feiler” hun når det gjelder relasjonen dem i mellom. Hun er modig på mange områder, men er redd for sine egne følelser. Dette gjelder ikke bare følelsene for Peeta; Katniss har også vansker med å definere sitt forhold både til moren og til bestevenn og jaktkamerat Storm.
Har bare lest den første boka av trilogien, men jeg kan trygt stadfeste at for tenårings-Anja ville Dødslekene kommet høyt oppe på favorittlista.
Du har helt rett: Asher Lev er en ortodoks jøde. Det er for meg en eksotisk verden forfatteren tar meg inn i. Til tross for at denne verdenen på mange måter føles fremmed, virker den også autentisk, særlig siden jeg vet at boka er skrevet av en forfatter som selv er ortodoks jøde (eller: han har en slik bakgrunn). Og: til tross for alle forskjellene som finnes mellom mitt og Ashers liv (tid, sted, religion..), finner jeg likevel flere allmennmenneskelige fellespunkter. Boka handler om selve livet, det å våge å være seg selv og stå for den en er. Tror nok du også vil ha stor glede av å lese denne romanen ;)
For meg er det en glede å gå inn i enhver bokhandel. Store mengder av bøker samlet på ett sted gir meg alltid en berusende følelse. Det som skiller klinten fra hveten er serviceinnstilling, kunnskap og utvalg. Til tross for at jeg benytter meg av kjedenes tilbud, passer jeg på å kjøpe det meste av andre nye bøker hos uavhengige bokhandlere. Min nærmeste uavhengige bokhandler er Stjørdal Bokhandel. Her finne jeg mange bøker kjedene ikke tar inn, det er ikke noe problem å bestille bøker, siden betjeningen er mye mer velvillig enn hos XXX (bøkene ankommer i løpet av et par dager) og i tillegg legges mange bøker fra alle sjangre ut på salg. Det er viktig å slå et slag for de uavhengige bokhandlerne: det finnes få igjen av dem, men de er de eneste som kan demme opp for kjedenes massedistribusjon av et fåtall utpekte verker..
My idea of good company, Mr Elliot, is the company of clever, well-informed people, who have a great deal of conversation; that is what I call good company.
Det fascinerer meg hvor ulike vi bokelskere er! For meg ville det vært helligbrøde å lese slutten av ei bok før jeg faktisk har lest alle sidene forut og “fortjener” å komme til den. Jeg kan ikke si om jeg liker en slutt eller ikke, før jeg har fått med meg alle hendelsene som foranlediger den. Det blir som om jeg skulle avfeie en tese, kun basert på konklusjonen, ikke empirien som ligger til grunn..
He is just Lady Russell’s sort. Give him a book, and he will read all day long.
He will sit poring over his book, and not know when a person speaks to him, or when one drops one’s scissors, or anything that happens.
Jeg skjønner godt hva du mener: tross alt er det ikke til skade for noen om du og jeg velger å IKKE lese ei bok. Ironien i det hele består vel helst i at de eneste skadelidende nettopp er oss selv, siden vi lar fordommene bestemme over hva vi vil lese eller ikke, og at vi dermed står i fare for å frarøve oss selv gode leseopplevelser ;)
Men: det er bra å være "rar" og til syvende og sist må en som leser erkjenne at en aldri vil få lest alle bøkene en ønsker... Derfor gjør vel vi to som alle andre: vi velger oss bøker vi har tro på kommer til å gi oss noe.
Ja, vi har alle våre preferanser og fordommer ;) Leste Mitt navn er Asher Lev i sommer, til tross for en noe intetsigende tittel, etter anbefalinger fra andre bokelskere (blant annet deg). I går postet jeg et innlegg om nettopp denne boka. Hadde aldri lest den hadde det ikke vært for Rose-Maries bokanmeldelse og de påfølgende kommentarene.
Grunnen til at jeg kjøpte og leste Gulldronning, perledronning var denne tråden. Her fikk jeg forståelse for hvorfor mange (nå til og med undertegnede!) setter boka høyt. Det var godt at mine fordommer ble gjort til skamme, samtidig tror jeg ikke jeg greier å endre meg så alt for mye.. Men: veien til endring går vel gjennom erkjennelsen av at man har visse fordommer som bør bekjempes, så det er vel håp?
Denne boka er helt herlig - en søtt drops! Håper filmatiseringen svarer til forventningene ;)
Du har helt rett i at bedreviter er en bedre oversettelse av besserwisser ;) Likevel synes jeg uttrykket "forståsegpåer" har en like negativ klang.
Utrolig bra innlegg, Solveig! Beskjemmet må jeg innrømme at jeg kjenner meg godt igjen..
Ekle titler er intet hinder, heller pirrer de min nysgjerrighet, men titler som for meg er for svulstige styrer jeg ofte unna. Lenge “overså” jeg Gulldronning, perledronning nettopp på grunn av denne antipatien, men heldigvis tok jeg sjansen og fikk lest denne gode boka. Til tross for at dette motbeviste min teori om at innholdet i en bok samsvarer med en klisjepreget tittel, fører ryggmargsrefleksen min til at jeg stort sett fremdeles holder meg borte fra denne typen titler.
Jeg prøver meg stadig på nye sjangre, blant annet har jeg blitt nyfrelst på skuespill og grafiske romaner. Men… jeg greier stort sett ikke bli entusiastisk ovenfor fantasybøker (med unntak av klassikerne fra Tolkien og Lewis’ hånd) og SF har jeg vel nesten ikke snust på en gang… Faglitteratur leser jeg mer av nødvendighet enn av lyst…
Dette er det eneste punktet jeg er uenig med deg i. Til tross for at jeg er estetiker og opptatt av både kunst og design, spiller ikke bokas utforming noen rolle for meg. De eneste unntakene måtte være om bokas form eller størrelse gjør den uhåndterlig eller om jeg ønsker meg en praktutgave av et bestemt verk.
He he; ja det er nettopp sånn det er. Greier ikke å lese noen av Ari Behns bøker, ei heller har jeg lest noe av Ragde. Litt morsomt når det gjelder sistnevnte i grunn, for jeg tror egentlig at jeg har en del fellestrekk med henne. Det er bare det at når en slik negativ tanke har fått satt seg, så er det vanskelig å komme bort fra den..
Truffet igjen! Kanskje det nettopp er derfor jeg ikke har lest noe av Ragde? En eller annen indre stemme forteller meg at det er greit å ha lest og like veldig populære og hypede bøker, så lenge jeg har vært “tidlig nok ute”. Er jeg ikke det, har toget ofte gått fra meg. Igjen er det ryggmargsrefleksen og småligheten som råder.. Det er ganske morsomt å analysere seg selv og se på de fordommene en besitter.
Håper at jeg kan bli en bedre og mer fordomsfri leser framover, men jeg kan slett ikke garantere det ;)
Jeg er enig i at politisk korrekt har en noe negativ klang over seg. Samtidig synes jeg det er ganske fornøyelig at det å ha en mening som sammenfaller med de styrende (ja, folkevalgte!) krefter, eller majoriteten i et samfunn, tilsynelatende skal ha noe negativt og fordervet over seg. Når jeg leser debatter som utspiller seg på ulike avisers nettsider, ser det ut til at det å være pk betyr at man overhodet ikke kan tenke selv. Jeg er pk når det gjelder enkelte områder og stolt av det. Mine meninger er mine og basert på erfaringer og egne tanker, uansett om andre mener det samme eller ikke ;)
Når det gjelder forståsegpåer er jeg uenig i din analyse. Jeg har alltid oppfattet det å være besserwisser som noe negativt. For meg er en forståsegpåer et menneske som har et kategorisk og unyansert syn på en sak. I tillegg er dette mennesket ikke villig til å ta inn over seg at andre kan ha avvikende syn.. En besserwisser vil aldri forandre mening, til tross for all verdens argumenter, fordi denne personen er klokkeklar i sin tro på egne meninger og egen fortreffelighet..
Tja… Dette var i grunnen en vanskelig problemstilling! Enkelte ganger møter jeg på forfattere jeg nærer sterke antipatier ovenfor etter å ha lest noen av deres verker (som Coelho nevnt av Jenny), men aller oftest er jeg negativ i forhold til forfattere kun basert på deres rykte; altså før jeg har lest noe av dem. Så overflatisk og lite karakterfast er jeg faktisk til tider. Tror det er flere som har det som meg; blant annet har Knausgård blitt negativt omtalt (ikke av meg!) av mange som ikke har lest noen av bøkene hans. Misnøyen har kun handlet om at de aktuelle debattantene har mislikt hans Min Kamp-prosjekt. Selv har jeg det på samme måte med Ari Behn. Tror aldri jeg kommer til å lese noen av hans bøker.
I skrivende stund kommer jeg ikke på noen hverken sterkt over- eller undervurderte forfattere. Tross alt har de aller fleste bøker verdi for noen lesere… Tror jeg kun kan bidra med en anbefaling av en forfatter ikke alt for mange nordmenn har lest særlig mange bøker av: Tom Robbins. Bøkene hans er herlig surrealistiske og leseren blir tatt med på en hvirvelvind av absurde hendelser og tanker. Still life with Woodpecker er oversatt til norsk. Deilig!
Denne boka har blitt en av mine favoritter også! Var så heldig å finne den til en billig penge på en bruktbokhandel i sommer. (NB: det er mulig det finnes noen spoilere her!). Sakte, men sikkert, snek Asher Lev og hans skjebne seg inn under huden min. For en fortvilet situasjon hovedpersonen befant seg i når han på mange måter måtte velge mellom å være tro mot seg selv eller tro mot den verden han hadde vokst opp i og kjente. Til tider var lesingen hjerteskjærende: kjærligheten som kom til syne gjennom tegningenes og malerienes linjer ble ikke sett eller forstått av mange av dem som sto Asher nærmest.. Det slo meg at det er lett å bli “syk” om man fornekter seg selv eller sin egen måte å kommunisere på. Ashers og morens skjebne har i så måte visse paralleller; moren var “syk” helt til hun fikk en måte å utvikle og uttrykke seg på. Kort sagt: det handler om meningen med livet for det enkelte menneske og det man må ofre for å være seg selv fullt og helt.
Ashers familierelasjoner gjorde inntrykk. Balansegangen som krevdes av de ortodokse foreldrene var til tider vanskelig å ta inn over seg. Det at hensynet til egen familie måtte vike for religionens og tradisjonens beste var nærmest uforståelig for meg. Den styrken Asher selv viste midt i stormen var nærmest umenneskelig, samtidig som den var nødvendig for hans egen overlevelse.
Til slutt: i tillegg til at boka er godt skrevet og har en interessant tematikk, satte jeg pris på referansene til noen av mine kunstfavoritter, for eksempel Matisse, Giacometti og Picasso. For meg førte disse referansene til at jeg følte en slags gjenkjennelse og samhørighet med Asher og hans verden.
.. I aint a doubter. But I am a questioner.
… well, I think a questioner wants the truth. The doubter wants to be told there aint no such thing.
Cormac McCarthys The Sunset Limited er a novel in dramatic form (en roman formet som et skuespill). Siden jeg er svært glad i å lese skuespill, gjerne av det mer melankolske eller mørke slaget, var denne teksten midt i blinken for meg. Enkelte steder fant jeg gjenklang fra blant annet Samuel Beckett og Jon Fosses tekster.
I boka møter vi to svært ulike menn, som befinner seg i den ene mannens leilighet. Mennene omtales kun som Black og White, noe som viser til deres etnisitet. Black, som bor i leiligheten, er en afroamerikansk, positivt innstilt og kristen tidligere fengselsfugl. White er en hvit, ateistisk, desillusjonert og velutdannet mann, faktisk tituleres han som professor. B har tatt med W hjem etter at sistnevnte prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg foran The Sunset Limited. Forsøket mislyktes fordi B greide å gripe fatt i ham.
I den noe klaustrofobiske atmosfæren i leiligheten finner en svært interessant samtale sted. B forsøker, blant annet ved hjelp av sin religion og sine livserfaringer, å få W fra sin avgjørelse om å gjøre slutt på livet. W holder likevel hardnakket på sitt eget ateistiske og negative verdenssyn.
Maybe birthdays are dangerous. Like Christmas. Ornaments hanging from the trees, wreaths from the doors, and bodies from the steampipes all over America.
Det er lett å skille de to ulike stemmene fra hverandre. Ws språk er svært korrekt, mens Bs språk er mer slangpreget. Til tross for dette og til tross for de to mennenes ulike livssituasjon, er samtalen mellom dem likeverdig. De to tar for seg påvirkningen utdanning, religion, livserfaringer, kunst og litteratur kan ha på et menneske.
W:
.. Books and music and art. Things like that.
.. Those are the kinds of things that have value to me. They’re the foundations of civilization. Or they used to have value. I suppose they don’t have so much any more.
Samtalen dem imellom flyter lett, selv om de møter på noen meningsbarrierer underveis. Ikke til å undres over, siden samtalen til syvende og sist jo handler om meningen med livet.
Til tross for den mørke tematikken, finner vi lesere mye humor (selvsagt av det svarte slaget) i teksten.
A funny thing happened to you on your way to work
I løpet av samtalen finnes det også en god del ironi:
Oh Lord have mercy oh save us Jesus. The professor’s done blasphemed all over us. We aint never gone be saved now.
Må si jeg likte denne boka så godt at den har fått en plass på favorittlista mi. Tematikken og meningsutvekslingene mennene imellom satte tankene mine i sving og nå etter endt lesing kjenner jeg at jeg fremdeles er påvirket av bokas ord. Anbefales!