Vi er som speilbilder av hverandre. Alt er ett, og alt er som det skal være.
Du må aldri dømme deg sjøl. Det sier jeg til alle. Det fører til elendighet.
Når du først har dratt skjegget av julenissen og sett at det er onkel Arne, er det vanskelig å tro på julenissen igjen. Så sykdommen er over.
At det er «lys i den andre enden av tunnelen» er blitt er forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.
Sannhet uten nysgjerrighet blir fort litt skummelt.
Jeg ville ikke lenger ha en rolle som pasient, men jeg hadde ingen rolle som frisk.
Så lenge savnet var et ytre savn, et savn som skyldtes at vi var på hvert vårt sted, var det tross alt mulig å forholde seg til. Når vi var sammen og likevel ikke fant hverandre, gjorde det altfor vondt.
For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.
Selv den aller vakreste resebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar.
Mennesket er et flokkdyr, og vi trenger vår sosiale flokk. Så hvor kommer da disse nedlatende utsagnene fra? «Ønsker oppmerksomhet». «Selskapssyk». Hva mener vi med det? Det er ikke noe sykt i at mennesker søker kontakt med andre mennesker. Tvert imot. Sosial tilbaketrekning og overdreven isolasjon ser jeg på som et mye dårligere tegn. Når mennesker helt trekker seg tilbake fra kontakt med andre mennesker, over tid, er det ofte et signal om at noe er galt. Men at mennesker ønsker kontakt med andre mennesker er ikke galt, det er sunt.
Før levde jeg mine dager som sau.
Hver dag samlet gjeterne alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk
Og som gjeterhunder flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å
gå ut døra.
Det hendte jeg brekte litt, lavt,
idet de drev meg gjennom gangene,
men ingen spurte noen gang om hvorfor
- når man først er gal, kan man da gjerne breke.
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.
«Og dermed hadde Erik på en så enkel og vakker måte som bare en treåring kan, forklart det vanskelige dilemma det er når ett menneske har flere motstridende behov og tanker som det ikke er mulig å romme samtidig, og som man derfor splitter opp.»
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.
Jo, takk, jeg gleder meg virkelig! :-) Men er det ikke slik at denne boken er en fortsettelse av Bli hvis du kan. Reis hvis du må.? Jeg leste nettopp om den (oppbygningen av titlene er svært like), og fant ut at det er snakk om de samme personene.
På mandag kjøpte jeg Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. av Helga Flatland og De gode gjerninger av Joralf Gjerstad. Den førstnevnte lå tilfeldigvis i en pappeske utenfor bokhandelen, og kostet bare 50 kroner, men den andre, derimot, måtte jeg betale full pris for.
«Nå tror jeg ikke mine egne øyne», hender det vi sier - men det gjør vi jo - også når det vi ser, overrasker oss veldig.
Ensomheten var en slank, mørk kvinne med lang kjole som var ensfarget hvit og ensfarget mørkeblå. Samtidig. Jeg har aldri klart å tegne det der, eller forklare det skikkelig heller. Det nærmeste jeg kommer er en skygge på en vegg. Man kan se veggens hvite farge, samtidig som man også ser den gråblå skyggen, begge deler, samtidig. Ensomheten var en skikkelse som kom ofte, hun var like virkelig for meg som Kapteinen. Og nå, lenge etterpå, når jeg har fått ordene tilbake, syns jeg bildet er ganske flott og beskriver godt hvordan det er å være en litt sær og drømmende og selvstendig og ensom tenåring. Det er både jomfruelig rent og hvitt og blåmandag blues. Begge deler helt og fullt. Og samtidig.
Det spiller ingen rolle hva det koster, jeg vil ikke dø uten å ha malt med alle fargene i fargeskrinet mitt, jeg vil ikke leve i pastell.
Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det, når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor, eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne veien hjem igjen.
Hvem skal hjelpe Mikal hvis han ikke er i stand til det? Hvem skal elske ham for den han er? Beskytte ham i en vond verden? Jo mer han tenker på det, jo mer desperat blir han. Han kan se en endeløs rekke med vold og konflikter foran seg. Han kan se et liv i konstant redsel for å bli slått, for å bli forlatt. Han vender hodet og ser på Mikal. Mikal ser opp, møter blikket hans, holder det lenge uten å blunke. Du har alle odds mot deg, tenker Jørgen bittert. Du eier ikke en sjanse i helvete.
Kom her, sier han og åpner armene.
Han holder lenge rundt Mikal, funderer på hva han skal si. Han svelger unna for å holde gråten på avstand.
- Jeg er verken faren eller moren din, Mikal, sier han endelig. - Men jeg vil gjerne være bestekamerater din. Ja, hvis du vil, altså.
Mikal slipper taket og rygger et par skritt tilbake. Hendene er knyttet.
- Du er far. Du er mor. Du er bror. Jeg er. Du har.
- Ok, Mikal, svarer Jørgen. - Hvis du vil. Klart det.