Sterk andrebok i Lewistrilogien. Fantastiske miljøskildringer, et gripende plott og nydelig skrevet. les mer i bloggen
Lattervekkende kammerspill
Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken.
Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min.
"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.
Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)
Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?
"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)
Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i.
Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras.
"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)
Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre.
Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor?
Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse.
"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot.
Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans?
Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!
Fantastisk godt skrevet krim fra Ytre Hebridene.
Rystende og smertefull roman om en sytten år gammel ungdom som er sviktet av alle. Vakkert skrevet med stor innsikt, men også brutal. Les mer i bloggen her
Tine Sundal om Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin Brandtsegg Johansen:
18:41, 6. november 2017
Ikke det helt store, men Gabrielsen skriver godt. Tidvis kjedelig, men også spennende, og det blir ganske intens og litt creepy mot slutten. Mer i min blogg her
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 67)
13:45, 4. november 2017 2 har det som favoritt.
Det er rart hvilke detaljer en av og til husker. Ting som egentlig ikke har noen som helst betydning. Likevel blir de lagret i en avkrok av hjernen, og flere år eller tiår senere kommer de krympende frem igjen.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 102)
13:42, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Det var jammen merkelig hvordan ting du opplevd som barn fortsatt påvirket deg mange år senere, tenkte Robert.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 143)
13:30, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Enhver løgn har sine konsekvenser, den skaper ringer, forårsaker bølger. Og før eller siden når virkningen frem til vannkanten. Selv om løgnen ikke var større enn en liten stein.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 165)
13:23, 4. november 2017 2 har det som favoritt.
Det er faktisk lett å glemme at også gamle mennesker en gang har vært unge. Det er nesten like vanskelig å forestille seg som den kjensgjerning at en selv også før eller siden, snart - i alle fall raskere enn en tror - vil være gammel.
ritaoline siterer Paris er alltid en god idé av Nicolas Barreau (side 227)
13:17, 4. november 2017 Ingen har det som favoritt.
En kan oppleve veldig forskjellige typer kjærligheter i livet [...]
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 43)
20:35, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
En pasient som velger å avstå fra behandling eller kontakt, har fortsatt krav på å få respekt og annerkjennelse.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 42)
20:34, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Den største utfordringen i livet er ikke å forandre seg selv, men å oppdage seg selv.
Indisk ordtak.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 40)
20:32, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Manglende respekt og dårlige holdninger generelt overfor mennesker bunner ofte i indre usikkerhet og mangel på kunnskap. Ofte er vi redde for det ukjente.
Heidi Holtan siterer Kommunikasjon og samhandling av Magdalena Hernes (side 39)
20:29, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Samhandling med andre mennesker starter hos deg selv. På veggen i tempelet til Apollons orakel i Delphi sto det kjenn deg selv. Det handlet om at man skulle kjenne seg selv og sin begrensning i forhold til de gamle greske gudene. I dag knyttes det å kjenne seg selv ofte til personlig vekst og utvikling.
For å kunne kommunisere hensiktsmessig kreves det at du har god selvinnsikt. Det innebærer at du må kunne ha kontakt med ditt innerste og vite hvordan samhandling med andre mennesker påvirker deg. Gjennom erfaring i samhandling med andre utvikler du selvinnsikt, og da kan du bevisst velge hva slags relasjon du ønsker å ha. Du lærer deg å identifisere følelsene dine og å skjønne hvorfor du handler som du gjør i gitte situasjoner. Du lærer deg hvordan du kan si ting, og hvordan ting som blir sagt, kan oppfattes av pasienten. Det vil du ha god nytte av i ditt møte med andre pasienter.
Sist sett
