Les om Fredrikke Danielssen, datter av en fremtredende overlegen D.C. Danielssen, hvis dagbok ble funnet i Bergen Museum i 2011.

Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Eg byrja på mursteinen I all evighet av Ken Follett i romjula - og håpar å bli ferdig med den i løpet av helga. Denne store og tunge (bokstaveleg talt altså) boka egnar seg ikkje som sengelektyre, så på nattbordet har eg Monogram-mordene - ein Agatha Christie-pastisj - av Sophie Hannah liggjande.

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk.

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette.

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ...

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen.

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig.

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Lærerikt og underholdende om vår alles kjære William Shakespeare

Tradisjonelt oppbygget roman med flere handlinger noen familiemysterier og litt romantikk. Den ble aldri kjedelig, men gjorde ikke all verdens inntrykk

Du befinn deg på ein heilt annan klode enn dei fleste andre. Eg føler behov for å gjenta noko eg sa i ein annan tråd: Eg er reddare for Storhaug og hennar meiningsfeller enn for islam og muslimar. Det får eg stadfesta her. Når du seier at islam bør motarbeidast og eliminerast "med alle midlar" skremmer det meg. Hugs på at den største terroristen me har hatt her i landet (ABB) var ein kvit, kristen, fanatisk islam- og multikulturhatar.

Med dette trekk eg meg ut frå "debatten".

Ikke stor litteratur dette her, men underholdende til tusen

En søt kjærlighetshistorie fra vakre Italia :)

Spennende slutt på historien om katarene i middelalderen

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

God helg ja!

Eg har fire påbyrja bøker som eg skal halda fram lesinga av i helga. Håpar å bli ferdig med minst ei av dei, - men eg reknar ikkje med å bli ferdig med I all evighet av Ken Follett - som eg har lest i ein liten "evighet" alt; boka er på 1100 sider.
Lydboka eg høyrer på for tida er Seks år av Harlan Coben.
Eg les også ein interessant biografi om Tove Jansson, skrive av Tuula Karjalainen, samt om Sidsel Wold si israelske reise i boka med tittelen Landet som lovet alt.

Hipp hurra for bibliotektenester, eBokBib og Storytel!

Det som har imponert meg aller mest og som har gjort sterkast inntrykk på meg gjennom bokserien er språket og forteljarmåten. Historia vert fortalt i eit spørjande og syngjande språk. Eg veit ikkje om andre som skriv så poetisk, heilt utan jåleri og språkblomstrar. Det gjer at ho får formidla sterke historiar på ein direkte måte. Setningane leikar seg liksom nedover boksidene og kryp deretter inn i sjela di. Forteljarstemma "svevar" over alt og alle før det vert zooma inn på eit enkeltmenneske, eit dyr, ein gjenstand eller ein ting i naturen. Deretter følgjer ei kort eller ei lengre historie, før forteljarstemma flagrar avgarde igjen - til ho på nytt fokuserer ned på ei ny hending. Lesaren legg nesten ikkje merke til dette grepet, før etterpå. Historiane vert fletta inn i kvarandre, elegant og naturleg.

Handlinga i Kaldere mot natten tek til ei tid etter der Slik treet faller sluttar. Me får følgja skogfinnane "våre" frå og med krigsåra og heilt fram til bortimot vår eiga tid - og med det; eit par nye generasjonar. Likevel er det ikkje vanskeleg å halda tråden: Larsen losar lesaren gjennom nye landskap, nye familiar og nye tider - og samstundes minner ho oss om tidlegare hendingar og historiar. Stødig og med overblikk dreg ho linjene gjennom heile tidsperioden - heilt frå starten av den fyrste boka Det vokser et tre i Mostamägg, då me møtte "stammora" Lina for fyrste gong.

Meir på bloggen min

Spennende fortsettelse på serien om Odd Singsaker i Trondheim

Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Mitt Blogginnlegg HER