Bokelskere.no

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Du skal ikke be forlaget trekke tilbake boken da😉😄

Skjemt og alvor.

The New Yorker er i mangt eit humoristisk blad. Likeins innheld denne boka òg mange vitseteikningar. Eg vart difor overraska når forfattaren brukar den innleiande bolken til eit krast oppgjer med den første redaktøren, Harold Ross: udugeleg som redaktør og utriveleg som medmenneske, skriv Gill. Først på side 43 kjem den fyrste gode, lattervekjande historia. Sidan kjem det heldigvis fleire, og vi får ei fengjande, om enn springande framstilling av det berømte bladet sett frå innsida, slik boktittelen lovar. Gill er god til å gi personlege skildringar av dei mange forfattarane og kunstnarane som skreiv og teikna for bladet, ofte for skral betaling, i tida frå 1925 til 1975.

The New Yorker er kjent for skrivekunsten sin. Gill gjer det klårt at det høge nivået kjem av hardt arbeid i redaksjonen. Det kan vere ein pinefull prosess, men som eg skulle ønske at òg norske utgjevarar tok seg meir tid og krefter til.

Boka har ein forunderleg slutt. Gill angrar no på mest alt det stygge han skriv om redaktør Ross i dei fyrste kapitla. No målar han eit forsonande portrett om den same mannen. Siste ordet - over fleire sider - gir han til den neste redaktøren, William Shawn, som har så godt som berre godord om forgjengaren sin. (Omtalen gjeld fyrsteutgåva frå 1975)

Første bok i ny serie, koselig og medrivende, mer enn superspennende. Jeg gleder meg til neste bok!

Takk for tipset, - da stoler jeg på deg, tittelen til tross😉

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Fin essaysamling med bredt tema, som gir en tanker å tygge videre på

skriv lenkebeskrivelse herDet ble litt for akademisk for meg, men Girards tanker slipper meg ikke så lett, siden Ida Lødemel Tvedt har oversatt mange av dem til folkelig språk i Marianegropen, som jeg også leste på samme tid.

Fin fortsettelse av krimserien som begynte med Den svarte svanen. Dødsboadvokaten Oda Krohg, er seg selv lik, i denne morsomme krimhistorien.

Dette er en roman til å få vont i sjelen av. Vi mennesker er så forskjellig, noen har mye frihetstrang, mens andre vil bare leve et rolig liv i tråd med konvensjonene.

Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!

Hjertelig velkommen. Håper du vil trives her. Du har dessverre ikke anledning til å rette sånne feil. Jeg husker det var mulig en gang, men det er mange år siden.

Det høres greit ut, Torill, særlig nå som det blir mange titler å velge mellom til neste leseperiode.

Her er gjengitt og kommentert kjærlighetsbrev mellom kjente litterære par: Camilla Wergeland og Jonas Collett, Amalie og Erik Skram, Karen Blixen, samt Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Og det er bare å gi seg over, - ingen romaner slår levd liv! Dette er da også en av brevskriverne, Erik Skram, helt enig i, - han skrev: «Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve!»

Dette er jo brev skrevet av «betydelige Mennesker», - diktere og litterater som bruker språket bevisst og med et analytisk syn på deres forhold, man kan til tider oppleve brevene som et forstadie til senere romaner. Og ikke nok med det, her kommer vi helt inn i det innerste indre hos disse menneskene, - ikke bare til deres dype kjærlighet, men også til deres sjalusi og frykt. Samt, ikke minst, til deres tanker om forholdet mellom mann og kvinne, - tanker som viser utviklingen på det området gjennom over hundre år. Tone Selboe viser oss dette gjennom sine presentasjoner av utsnitt av brevene, samt gjennom hennes egne kommentarer som utgjør hoveddelen av boken, - og det er så kloke og velformulerte observasjoner, at det er en fryd! Jeg er dypt berørt og rørt, - en soleklar sekser og favorittbok for meg!