Bokelskere.no

Tekst som krever litt av leseren, men en nydelig historie å få med seg

Veldig lærerik og fin bok, jeg fikk med meg mange tips og mange gode forklaringer på hva som bidrar til å gjøre oss ensom.

En typisk todelt krim med hyppig veksling mellom de to handlingstrådene

Urinnvånere i Nordamerika:
Det som finnes av litteratur om amerikanske urinnvånere - nord og sør - før Columbus er gjerne skrevet av arkeologer. Men er du villig til å la Nordamerika omfatte Mellomamerika finnes det en interessant liten diktbok opprinnelig skrevet på mayaspråket: The Destruction of the Jaguar utgitt på engelsk så sent som i 1987.

Hvor er musikken i Kniver i ilden?
Arvola oppgir i et etterord kilden til sangene som nevnes i romanen. Selv har jeg funnet bare én av melodiene hun nevner, nemlig Maailman Kulkija nevnt på side 367. Den finnes med en eldre (parodisk?) innspilling fra 1985 både på YouTube og Spotify. Har andre lesere av boka funnet innspilte versjoner av de andre sangene som nevnes?

Om sexturisme og litt av hvert annet, men ikke om oljeboringsplattformer altså :)

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Kniven i ilden.
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Denne praktboka tek for seg illustrasjonskunsten i bladet over eit tidsrom på sytti år. Forfattaren var sjølv i fleire år ansvarleg for valet av teikningar som er med på å gi The New Yorker eit gjennomgåande humoristisk serpreg, men som òg med tida naudsynleg har endra seg i samsvar med nye smaksretningar og skiftande hovudredaktører.

Eit hovudinntrykk eg sit igjen med etter lesinga, er den store vekten på den redaksjonelle innsatsen i utvalet og bearbeiding av idear og utkast til alle illustrasjonane. Lorenz gir godt greie for kor krevjande det var å leie dette arbeidet. Sjølve bladet er ei forunderleg blanding av lokalavis for New York og tidskrift med eit globalt perspektiv.

Tore Westre har et korthogd språk, som tillater leseren å kjenne følelsene i kroppen, mer enn å bare lese om dem.

Jeg har ikke lest noe av Strout, så bøkene hennes kan jeg ikke si noe om. Selv er jeg på hytta og veksler nå mellom å lese "Dronning Ingerids land" av Mona Ringvej og "La meg få vandre i min sannhet" av Levi Henriksen.. Det er sjelden jeg leser to bøker parallelt, men det går her. Det er et stort tidsmessig gap mellom disse bøkene, - den første handler på 1100-tallet, og den andre i vår tid. Om den første blir det sagt at den er "Virkelighetens Game of Thrones" og "Kven treng vel romanar med slik sakprosa", og den andre er en samling tekster og fortellinger av en av mine favorittforfattere, hvor han tar oss med til sine opplevelser, tanker og minner om litterære og musikalske helter.

Betydningen av tittelen får vi forøvrig helt til slutt i boken, - og den er fin og ikke bare et bilde på hyttekos. Der kommenterer en av personene avslutningsvis at man må ikke ta tingene for høytidelig, - alt vårt strev er bare som gnister fra peisen, de når ikke opp til stjernene, men slukner straks de er under åpen himmel!

Takk for tipset! Lista over gode romaner om byråkratier finnes ellers her.

Morsomme korte, og litt lengre noveller med et kriminelt swong - anbefales!

Denne boken, som ble skrevet for nærmere hundre år siden, står på hytta vår på fjellet, og den beskriver helt fullkomment fiske-, fjell- og hyttelivet på den tiden, - praktfull lesing! Grunnhistorien, som foregår på fjellet, er ispedd en rekke kortere fortellinger, og disse er også godt sett og beskrevet, - i en tidstypisk lett humoristisk tone. En av historiene utspiller seg i et departementskontor, og jeg ble da minnet om at Harald K var interessert i bøker som foregikk på offentlige arbeidsplasser. Her er det altså en morsom skildring av livet på et departementskontor for over hundre år siden, skrevet av en jurist og forfatter som selv hadde solid erfaring fra departementene.

Quiet er en strålende fagbok, vel verdt å lese! Den er riktig nok noen år gammel, men omtalen min finner du her.

En flott roman, rolig start, men noen brutale vendepunkt gjorde susen etter hvert

Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.

Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi som lesere at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på virkningen av varme hender som skal ha gått i arv i familien.

Lun eller makaber?
I denne fantastiske samlingen med over 300 tegninger i et utvalg fra The New Yorker finner vi hele spennvidden i Chas Addams' spesielle form for humor. Det store formatet bidrar til å få fram overraskende detaljer som det ellers er lett å overse. Innimellom fant jeg også referanser til «Skriket» av Edvard Munch. Figurene fra film og TV-serier med den «gotiske» Addams-familien dukker opp allerede i 1938 med en siste tegning publisert 1993, fem år etter tegnerens død.