Bokelskere.no

Vi velger ikke en mann fordi han er den beste, men fordi vi ved han vil bli best

"De utydelige" er en roman om kjærlighet og krig, om kampen for å skape sin egen livsanskuelse, en kamp som blir uløselig vevet sammen med tidens ideologiske brytninger. "De utydelige" er en bok om Oslo og Europa i dag, om tre menn fra forskjellige miljøer og deres møte med tidens krav til dem. Det er også historien om "Huset" de bor i, om kvinnen som skapte det og hennes elsker, krigsfilosofen Carl von Clausevitz, den første moderne ideolog og skaperen av begreper som senere kom til å gå under betegnelser som "kulturrevolusjon" og "totalitær krig". Enhver tid har sin magi, sier forfatteren. Vår tids magi er ideologienes. Men som all annen magi fører også ideologiene personene bort fra seg selv, bort fra medmennesket. "De utydelige" - som var Stein Mehrens første roman - utkom første gang 1972. Denne nye utgaven av boken er forkortet og omarbeidet av forfatteren.

Men den attenårige frykt resonnerer ikke, den er instinktmessig, ubendig grenseløs;den overveier ikke, den skjelver blott i råhetens nærhet

Etter denne skildring vil man nok kunne slutte at Brøcher ikke var noen smukk mann. Det var han heller ikke. Men han hadde en egenskap der fulkommen erstattet ham hans mangel på personlig skjønnhet

Han var i den tilstand der for alle av hans like er den skrekkeligste: han var edru

Det var ikke annet å gjøre enn å få hengt opp bærekøyene, og ligge på dem hele natten i fulle klær og inntullet i teppet for å holde myggen på avstand. Mens Amedoo og Amah gjorde hytten i stand, vaklet vi ut i landsbyen for å følge naturens krav. Vi hadde ingen lykt, så vi gikk oss bort mellom alle de små hyttene. Bortsett fra ildfluene fantes det ikke et lys å se, og vi tente på talløse fyrstikker og gjorde det vi skulle rett på den tørre, hullete jorden.

Og plutselig følte jeg meg merkelig lykkelig og likeglad og lettet. Jeg følte meg overbevist om at dypere enn til Duogobmai lot det seg ikke gjøre å synke. Jeg hadde vært redd for det primitive, hadde ønsket å oppleve det litt etter litt, men her møtte vi det hele på en gang der vi famlet oss gjennom skitten, mellom de trange stinkende hyttene mot vår egen mørke soveplass med alle rottene.

Hornemansamlingen ved Hamar katedralskole er en del av det store biblioteket som patrisierfamilien Horneman i Trondhjem gjennom et par hundreår systematisk samlet, for det meste på sine utenlandsreiser, og plasserte i Hornemangården i Trondhjem og etter hvert også på Reinskloster i Rissa. Universitetsbiblioteket i Christiania og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskapbs bibliotek i Tronhjem fikk i 1860-årene vederlagsfritt velge de verkene i samlingen de ønsket. Men fremdeles var det mange bøker igjen. I 1883 tilbød Robert Nicolai Horneman gjennom sin sønn adjunkt Kristian Hersleb Horneman rektor C.W. Ludvig Horn ved Hamar offentlige Skole for den høiere Amendannelse (i dag Hamar katedralskole) en del av den gjenværende samlingen. Slik gikk det til at bøkene kom hit til Hamar. Nokså snart ble de sortert og katalogisert av skolens lærerstab, og i 1885 ble den første katalogen trykt i Indbydelseskrift til Eksamen ved Mamar offentlige Skole for den høiere Almendannelse. Den inneholder 964 titler fordelt på 1233 bind.

Forord til den nye utgaven.

Seks år etter at jeg hadde skrevet denne boken kom jeg tilbake til Sierra Leone for å bo der. En forfatter bør være forsiktig med hvor han reiser for sin fornøyelses skyld i fredstid. Det er bare så altfor sannsynlig at han vil komme tilbake dit i krigstid for å arbeide. Det var rart å fly opp fra Lagos, følge den hvite skumstripen langs Liberias kyst ovenfra, se klyngen med små skur som het Grand Bassa hvor jeg hadde gitt bærerne mine avskjed, og sveve over den lille, hvite, ensomme bygningen som var det britiske konsulat i Monrovia. Det var rart å følge den samme ruten fra Freetown til Kailahun, reise med det samme lille toget med de samme gamle parafinlampene og bo på de samme herbergene.

Nå ser jeg tilbake på de harde ordene jeg brukte om Freetown med en viss beklagelse, for Freetown har nå vært mitt hjemsted hvor jeg har bodd og arbeidet til alle årets tider. Etter et års opphold merket jeg at jeg selv lå under for den samme sløvheten som jeg hadde merket hos de andre og brukt så mange harde ord om den gangen jeg bare var der som turist. Men det er ikke bare den tilfeldige besøkende som tar feil på mange punkter. En kan også komme til å dømme galt om et sted fordi en har bodd der for lenge. Etter en tids forløp er det så meget som en ikke legger merke til mer, og hvis jeg skulle skrive om Freetown nå, ville bildet sikkert bli altfor rosenrødt, for nå husker jeg først og fremst solnedgangene som farvet alle laterittveiene rosenrøde en ganske kort stund, den gamle slavejegerfestningen med kanonen som lå veltet i gresset, den nedlagte jernbanen med de rustne skinnene og den forfalne stasjonsbygningen hvor høns gikk ut og inn, smaken av den første "pink gin" klokken seks om ettermiddagen. Jeg er begynt å glemme det som turisten la så tydelig merke til - hvor lurvet og ulykkelig tilværelsen var for mange av dem som bodde der, hvor urettferdige trette mennesker blir uten å ville det. Men siden det bildet også er riktig, på sin måte lar jeg det stå som det er.

London, november 1946. Graham Greene

ravnen og muslingen lagde et barn født i et svev, død i et garn

her er ingen hvem er ingen?

ingen er deg når du har reist herifra

ingen er deg før du har kommet hit

Det var en gang en konge i Østerland. Han hersket over en av øyene mellom India og Kina og hadde to sønner. Den ene hette Sjeheriar og den andre Sjasaman. Sjeheriar ble konge etter sin far, og Sjasaman ble konge i et annet rike. Begge kongene styrte rikene sine til glede og velsignelse for sin undersåtter i mange år. Så hendte det en dag at kong Sjeheriar fikk lyst til å se igjen sin bror, kong Sjasaman...

For øvrig mente Mr. Howland at det vilde vise seg at vi hadde hatt rett, da vi under kampen for lånet til Hellas med styrke hadde hevdet at tilstrømningen av denne avskrekkende flom av flyktninger kunne, hvis deres dyktighet og arbeidskraft ble heldig utnyttet, i lengden bli til stor opphjelp for det hele land og innlede en ny æra. Det var skapt ny virksomhet, meget ny jord var dyrket, myrlendt land ble drenert, det var kommet nytt tiltak og nytt liv inn i hele folket. - Men en oppgave av svært omfang har det vært. Det greske folk, som talte vel fire og en halv million mennesker, har måttet skaffe underhold, hjem, arbeid til halvannen million innvandrere, en for hvert tredje individ. En veldig folkeflytting. Kan vi tenke oss med ett slag å flytte mer enn det halve norske folk til et nytt land?