Bokelskere.no

Folkehelsen trues av at friske barn sykeliggjøres. Teknologiske muligheter gjør det lett å få oversikt over enkeltindividers genetiske sammensetning. Offentlige registre gjør det mulig å krysskoble uante mengder data. Men det er ikke nødvendigvis slik at all denne kunnskapen gjør oss klokere. ei heller at den gir oss et bedre liv.

Stortingsmeldingen Kvalitet i barnehagen, som ble lagt fram av den rødgrønne regjeringen i mai 2009, representerer et vendepunkt i barnehagens historie. Meldingen innebærer at kartlegging i barnehagen legitimeres på en helt ny måte. Ett av tiltakene som Kunnskapsdepartementet foreslår er å "innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging ved treårsalder".

Til å begynne med konsentrerte jeg min oppmerksomhet om disse mennene som var så merkelig kledt, og jeg syntes synd på dem da jeg så folk hånlo, pekte fingrer av dem idet de gikk forbi. Noen bar kors og var mer alminnelig kledt i svart, men andre hadde lyserøde kapper med papphatter på hodet. To-tre stykker var særlig utstaffert, på de lysegule kappene deres var det malt røde ildtunger med flammespissene ned. Til slutt kom en mann som tiltrakk seg alles oppmerksomhet.
- Det er kjetteren, San Roman! ropte Antonia.
Han bar samme slags kappe som de andre, men her pekte flammespissene oppover. En flokk munker trengte seg på ham og pekte på flammene på kappen hans...

Skikkelsen og lykten forsvant bak orgelet, og et øyeblikk så Alistair i silhuett både de store orgelpipene, nesten som en palisaderekke, og de triumferende englene som kronet orgelet. Så sloknet lyset og allting ble svart. Et langt halvt minutt ble Alistair liggende mot den kalde vinduskarmen med ansiktet presset mot vinduet og stirre inn i mørket. Han skulle til å reise seg, da lyset blusset opp igjen, sånn som en flamme kan slå opp i et nesten utbrent bål, og fra orgelet kom plutselig en uhyggelig, skjærende akkord. Deretter mørke og stillhet. Men ut fra mørket og stillheten kom det så et skrik, et menneskeskrik, som steg til en slik styrke at det fikk glassruten mot kinnet på Alistair til å dirre.

Jeg hadde alt lært at jeg aldri måtte skrive brønnen tom, men alltid stoppe mens det var noe igjen dypt nede i brønnen, og la den fylles om natten fra de kilder den fikk tilsig fra.

Det var herlig å gå ned alle trappene og vite at jeg hadde hatt hell med meg i arbeidet. Jeg skrev alltid til jeg hadde fått noe unna, og jeg stanset alltid når jeg visste hva som deretter skulle skje. På den måten var jeg sikker på å kunne fortsette neste dag. Men av og til når jeg begynte på en ny fortelling og ikke kunne få den i gang, satt jeg foran den åpne kaminen og krystet skallet av de små appelsinene inn i flammen, så det freste blått. Jeg kunne stå og se ut over hustakene i Paris og tenke: "Ikke vær redd. Du har alltid skrevet før, og du kommer til å skrive nå. Alt som skal til, er å skrive ett sant utsagn. Skriv de sanneste utsagn du vet." Så skrev jeg omsider ett sant utsagn, og fra det gikk jeg videre.

En tidlig morgen i slutten av mars lettet en flokk småfugl fra en av de flate grønne markene i Holland.
Noen fløy mot vest og noen mot øst, men en skjærpiplerke som hadde fløyet i spissen var så heldig at den plutselig fikk øye på en dampbåt som snek seg fram mellom bølgene.
Det var en stor, grå lastebåt, som kom fra Spania til Norge med frukt og vin.

Jeg følte meg som en åndssvak snegle

Du er og blir en amatør, hveste han. Og gå litt mer naturlig. Du ligner en krykke

Fra "Den gamle mannen og havet".
Og så våknet fisken til liv, med sin død i seg, og steg høyt opp av vannet slik at den viste hele sin veldige lengde og bredde, og all sin styrke og skjønnhet. Det var som om den hang og svevde i luften over den gamle mannen der i båten.

Vi drakk den andre grappa’en. Rinaldi stakk flasken vekk, og vi gikk ned trappen. Det var varmt å gå gjennom byen, men solen holdt på å gå ned, og det var meget behagelig. Det engelske hospitalet var i en stor villa, bygd av tyskerne før krigen. Miss Barkley var ute i hagen sammen med en annen sykepleierske. Vi så de hvite uniformene deres mellom trærne, og gikk bort til dem. Rinaldi gjorde honnør. Jeg gjorde også honnør, men mere moderat.
“God dag,” sa Miss Barkley. “De er ikke italiener vel?”
“Å nei da.”
Rinaldi snakket med den andre sykepleiersken. De lo.
“Så rart, tenk å være i den italienske armé.”
“Jeg er egentlig ikke i hæren, bare i ambulansen.”
“Det er rart likevel. Hvorfor er De det?”
“Jeg vet ikke,” sa jeg. “Det er ikke alltid noen forklaring på allting.”

Da jeg kom ut i korridoren møtte jeg vertinnen, en liten pjusket dame i sekstiårene. Hun så ut som en stygg feiekost

Jeg skal begynne et nytt og bedre liv, sa han alvorlig. Jeg har bestemt meg for å være edru en dag i uken.

"Han kjem opp til naustet åt oss!" sa Oluf, og nå heiv han grevet og la på sprang. Men i neste øyeblikk rente broren forbi ham. "Det er han far!" skreik han. "Du skal bætterdø sjå han har kjøpt seg lofotbåt."
Det var da også han Kristaver Myran, og for ham var det en stor dag. Det han i mange år i all stillhet hadde gått og stundet slik etter, det var endelig hendt. Han stod her som høvedsmann på sin egen lofotbåt, og det var mest ikke til å tru, men rorkulten han svingte fram og tilbake over hodet, den var hans, skroget, riggen, dregg og tau, alt ombord, det var hans alt ihop...

Nå faller jeg sammen bare en av elevene kaller meg "jævla merr" enda jeg burde være vant til det

Til forskjell fra Oscar Wiig som var snekker, kom far ofte tidlig hjem til middag, et par dager i uka var han til og med ferdig med skoledagen lenge før meg. Lærere jobber jo ikke som vanlig folk

Gulli har lært meg et og annet. Det er visse ting man ikke skal spørre om, for eksempel fremtidsplaner. Unge mennesker har så lett for å bli aggressive.

Var det ikke for fortiden, var alderdommen intet problem