Bokelskere.no

“Du kommer til å vokse opp og bli en ung dame du også, og du burde vite at menn bare ønsker én ting fra kvinner. Det menn vil ha, og det kvinner vil ha, er to helt forskjellige ting. Det er en motsigelse og en ren tragedie. Kvinner vil ha kjærlighet, mens menn bare vil ha kjøtt, uansett hvor nøye en kvinne steller seg, og hvor pent hun kler seg, så vil menn bare ha den nakne kroppen under. Du forstår hva jeg mener når du blir eldre.”
Det er visse ting som ingen lærer deg, men som du lærer automatisk. Noen ganger når jeg var alene, tenkte jeg på det dama hadde sagt, og dro buksa ned på knærne, løftet skjorta opp til halsen, og utforsket meg selv. Når jeg gikk forbi menn på gata, ble jeg varm i ansiktet når jeg tenkte på at de kledde meg av med øynene, ett plagg om gangen.

Turte ikke snu meg for å se, det ville jo avslørt meg, jeg mener, hvem er blind og ser seg tilbake?

Livet er den tiden det tar å dø

Jeg kjente hjertet mitt stikke ut av munnviken

Kåre og Tor rodde så stilt dei kunne forbi kaiane i det vesle fiskeværet Mevåg. Det galdt å koma seg ut or hamna utan at dei andre ungane i været fekk greie på det, og ikke dei vaksne heller. Det var grytidleg om morgonen. Kvinnfolka var ikkje komne att frå mjølkinga, så klokka kunne ikkje vere meir enn 7, slett ikkje. Ingunn, syster til dei to gutane, sat bak i båten og togg på ei brødskive...

Dette er først og fremst en bok om oljens politiske konsekvenser, ikke dens økonomiske basis eller de tekniske prestasjoner, om de er aldri så oppsiktsvekkende. Jeg vedstår meg åpent at jeg har forsøkt å forenkle problemene til fundamentale politiske spørsmål. Jo mer man ser på de avgjørende beslutninger - både i 1954, 1960 og 1973 - går det fram at de ble fattet på et relativt enkelt grunnlag, det fremgår tydelig avg uttalelser fra dem som var med. Bak fasaden av intrikate mønstre, med forholdstall, bonus og rabatt og tilbakekjøp, har mange av oljens problemer vært grovskårne.
Jeg har så langt som mulig prøvd å unngå sjargong, la stilen være lettflytende...

Mor holdt ut, sterk som hun var, innerst inne, i hvertfall lot hun som det, og hun klarte det, å late som om, som mødre gjerne gjør, og det holder for meg

Jeg er sikker på at Yorikke aldri hadde fullt mannskap når den stakk til sjøs. Det ble fortalt – og jeg tror det er sant – at skippern flere ganger hadde gått i land midt på svarte natta og kuttet ned hengte mordere som det ennå var såpass liv i at de kunne få fram: - Ja, kepten, jeg mønstrer på. Hvorfor skulle jeg tvile på at ryktet sa sant? Det har hendt hundre ganger verre ting på Yorikke.

Jeg har sett mye rart i mitt liv – folk som var lasete og skitne, lusete og skabbete, stinkende, forkomne, døddrukne, skjeggete, radmagre, oppsvulmete, kopparrete og spedalske – men neigu om jeg i hele mitt syndige liv har sett maken til de gutta som sto og hang over rekka på Yorikke og glodde ned på kaia. En flokk skipbrudne som har tilbrakt to år på en øde øy kunne ikke sett verre ut. Åssen i blåsvarte helvete kunne et skipsmannskap komme til å se ut slik? Det var ikke til å tro at et skip kunne seile med slikt mannskap.
Jeg får innrømme at jeg så ikke videre elegant ut sjøl. Selv en skotte ville vel slengt til meg en penny. Men sammenliknet med de gutta der så jeg ut som førsteelskeren på Broadways dyreste teater.”

Personbilene vi passerte var fulle av menn, kvinner og barn på vei til eller fra markedet, stappet inn i bakseter og bagasjerom, på tilhengere og på motorsykler, like nysgjerrige på oss som vi var på dem. Vi passerte gamle oppskutte russiske stridsvognsvrak i veikanten, så rustne at de gikk i ett med sanden rundt, liggende som krigshistoriske minnesmerker som for å minne oss på hva som skjedde sist noen prøvde å ta landet.
Russerne hadde, som mange andre før dem, undervurdert afghanerne og deres vilje til å kjempe til siste mann. På nytt slo det meg at vi kan vinne slagene, men krigen kan kun vinnes hvis vi får afghanerne på vår side. Da vi kjørte gjennom landsbyene, kom det som vanlig barn løpende etter bilene og ropte “Ball! Ball!” på engelsk, i håp om å få fotballer. De voksne satt mer eller mindre oppgitte og så etter oss, i visshet om at det ville ta lang tid før de kunne få den sikkerheten og velstanden de hadde ønsket seg hele livet – spesielt de siste ti årene – etter at vestlige styrker hadde kommet til unnsetning.

Jeg la på og gikk ut. Det var mørkt i hele leiren, men likevel gikk det folk langs betonggatene, og hodelyktene så ut som store stjerner som bevegde seg mot hverandre før de passerte forbi. Jeg så mot stjernehimmelen og trakk forsiktig inn den varme luften. Tenkte at det sto enorm respekt av det Lise gjorde. At hun var en tøff dame, men at det gjorde vondt å utsette henne for dette. Å bare la henne sitte hjemme i usikkerhet, mens jeg levde drømmen ute med mine beste venner. Jeg tvang meg selv til å tenke litt ekstra på Lise denne kvelden før vi skulle ut.

Klokka 4 var ballongen bare 500 fot over havflata. Da hørte de en kraftig gjøing. En hund var med passasjerene, den klorte seg fast i nettmaskene ved siden av sin herre.
"Top har sett noe!" ropte en.
Så - i samme øyeblikk lød et rop:
"Land! Land!"
Siden grålysningen var ballongen blitt ført langt avgårde. vinden førte den uten opphold mot sør-vest, og i den retningen dukket et bergfyllt land fram...

Sier noen som er forelsket det til hverandre? Er det ikke heller det de hensynsfulle og likegyldige sier,altså de som har gått lei, sier ikke vent. De forelskede sier: Vent på meg, uansett.

Og sinna folk gråter ikke. De snur ryggen til. De gjemmer seg. Eller de slår.

“Ha alltid to bøker på nattbordet. Én skjønnlitterær og én fagbok, gjerne et militært reglement, slik at du kan utvikle dine evner som offiser. Dette gjøres av alle profesjonelle, i alle profesjoner. Jeg har venner som er leger, advokater og psykologer og alle leser faglitteratur for å holde seg oppdatert og hele tiden utvikle seg."

Tuscaloosa – det var skute, det! De flotteste mannskapslugarene du kan tenke deg. Det var skipsbygger som kunne faget sitt! For første gang i skipsbyggingens historie hadde en ingeniør, en arkitekt, fått den kommunistiske ideen at mannskapet på en lastebåt også er mennesker og ikke bare arbeidere. Det rederiet som hadde bestilt Tuscaloosa hadde gjort den merkelige oppdagelen at et mannskap som blir skikkelig behandlet og får skikkelig mat og skikkelige lugarer gir rederen mye større utbytte enn et mannskap som blir behandleft som boms. Skuta var rein som en hollandsk jente. Du kunne ta dusj så ofte du ville. Reint laken og reine putevar to ganger i uka. Yes, sir. Fast som fjell. Maten var god og kraftig og du kunne legge i deg så mye du bare ville. Skaffetøyet blankt som på det fineste hotell. Og to negergutter til å stelle lugarene og messa. De holdt det så blankt og fint som i en bondestue i Sverige på en pinsemorgen. Og alt sammen bare for at gutta skulle holde seg friske og i godt humør. Yes, sir.

Paris tar aldri slutt, og enhver som har bodd der husker den annerledes enn alle andre. Vi vendte alltid tilbake til den, uansett hvem vi var eller hvor forandret den var eller hvor vanskelig eller lett det var å komme dit. Paris var det alltid verdt, og den ga gjengjeld for hva man enn brakte til den. Men slik var Paris i de unge dager da vi var meget fattige og meget lykkelige.

I Europa anså vi dengang vin som noe sunt og dagligdags som mat og også som en rik kilde til velbefinnende og glede. Å drikke vin var ikke snobberi eller affektasjon, ei heller en kultur; det var like naturlig som å spise, og for meg like nødvendig, og jeg kunne ikke tenke meg å spise et måltid uten å drikke enten vin eller cider eller øl. Jeg var glad i alle viner unntagen søte eller emne viner og viner som var altfor tunge.

Det sies at spirene til alt vi kommer til å gjøre, finnes i oss alle, men det har alltid forekommet meg at hos dem som kan spøke her i livet, er spirene dekket med bedre jordsmonn og rikere gjødslet.