Bokelskere.no

På en måte ønsket jeg at de fant en fire kilos svults. Da var det ingen som kunne hate meg og ingen som ville skamme seg og stenge meg ute. Jeg ville ha en sykdom som alle forsto, som ikke gjorde at foreldre tok barna sine i hånden og dro den unna når jeg kom for nære.

Man hadde piller mot symptomer, piller mot sykdom, piller mot bivirkninger, piller for å få sove, piller for å våkne, piller for å le, piller for å gråte, piller for ikke å slåss, piller for å leve!

You know the truth, and the truth is this: some Negroes lie, some Negroes are immoral, some Negro men are not to be trusted around women- black and white. But this is a truth that applies to the human race and to no particular race of men. There is not a person in this court-room who has never told a lie, who has never done an immoral thing, and there is no man living who had never looked upon a woman with desire.

Who beat you up? Tom Robinson or your father?

Når jeg leste Vinduet, som Kjærstad var redaktør av, kjente jeg så godt som ingen av navnene og titlene som figurerte der, og bare et fåtall av begrepene. “Om å brenne Æneiden,” het en artikkel, den gikk av en eller annen grunn løs i bevisstheten min, dukket opp snart her, snart der, uten at jeg visste hva Æneiden var. Alt dette var postmodernisme, Kjærstad var den største av de norske postmoderne forfatterne, og selv om jeg likte det, altså hele den verdenen som jeg ante befant seg bak det som stod i teksten, ante jeg ikke hva det var, eller hvor det egentlig fantes.

I know now what he was trying to do, but Atticus was only a man. It takes a woman to do that kind og work

I said I would like it very much, which was a lie, but one must lie under certain circumstances and at all times when one can't do antydning about them.

She was horrible. Her face was the colour of a dirty pillowcase, and the corners of her mouth glistened with wet, which inched like a glacier down the deep grooves enclosing her chin. Old-age liver spots dotted her cheeks , and her pale eyes had black pinpoint pupils. Her hands were knobby, and the cuticles were grown up over her fingernails. Her bottom plate was not in, and her upper lip protruded; from time to time she would draw her nether lip to her upper plate and carry her chin with it. This made the wet move faster.

Å bære maske er kjernen i den siviliserte væremåten, skriver Richard Sennett. De maskene vi bærer når vi spiller våre roller i samfunnet, gjør oss friere fordi vi får lov til å være upersonlige.
Men i retten mister du maska. Du skal miste maska i retten, være ærlig og sann. Det er det du står oppreist og lover før det hele starter. Men i omgivelser, der du langt på vei er fratatt muligheten til å være deg selv.

Fedre i alle land, vi må – desverre – forene oss! Det går et spøkelse over Europa. Det heter delt omsorg. Vi er det spøkelset, som heretter skal komme og gå i rettssalene. Vi skal ta ansvar for barna våre. Om aldri så mye mot mødrenes vilje.

Eufemia var selv vokst opp i et miljø der dikting om kjærlighet og sanselighet ble lest og sunget ved festlige anledninger.

Eufemia kom til et Norge som hadde ambisjoner utenfor landets egne grenser. Dette var en tid da det norske kongedømmet sto sterkt, politisk så vel som kulturelt. Selv om den skotske tronen glapp i 1290-årene, så mulighetene i sør og øst ut til å være svært lovende. Dermed ble det også naturlig at Oslo ble den viktigste politiske byen i Eufemias tid. Kulturelt var Norge blitt en del av den europeiske hoffkulturen i løpet av 1200-tallet, handelen med England og hansabyene ga nye varer og impulser utenfra, befolkningstallet var i ferd med å stige, kongemakten kunne øke skatter og få større inntekter, og forholdet til kirken var blitt stabilt etter en tids turbulens. Eufemia kom til et Norge som hadde opparbeidet seg selvtillit blant de europeiske kongedømmene.

Hun kom til Oslo fra Stralsund våren 1299 og giftet seg med hertug Håkon, sønn av kong Magnus Lagabøte og bror til kong Eirik Magnusson. Da kong Eirik døde i juli samme år, ble hertugen konge og Eufemia dronning av Norge. De ble kronet samme høst, trolig i Oslo. I sin tid som dronning levde Eufemia for det meste i Oslo.

Long ago, in a burst of friendliness, Aunty and Uncle Jimmy produced a son named Henry, who left home as soon as was humanly possible, married, and produced Francis.

”Se hva jeg fikk”, sa hun, og fra toppen av posen rullet en haug med epler utover kjøkkenbordet: Rosafargede, burgunderrøde og gylne. “De skulle kastes.” Sammen danderte vi noen av eplene i et fruktfat og stappet resten i kjøkkenskapet. Carral hadde tydeligvis tenkt at vi skulle spise dem opp. “De bare lå der, liksom,” sa hun. “Liker du epler?”
Jeg nikket. Og jeg likte lyden av Carrals munn da hun tok en svær bit av et av de gylne eplene, knuste det søte kjøttet som en kvern. Den duse gulfargen i skallet gikk nesten i ett med håret hennes.
“De har fine navn,” fortsatt hun. “Jeg så det i butikken. De rosa heter Pink Ladies, og de gule Honeygolds. Er det ikke fint?”
“Veldig. Hva med de røde, hva heter de?”
“Det er det beste av alt. Bloody Ploughman.”
“Wow,” sa jeg.
Carral holdt opp et rødt eple foran seg:
“De ligner på eplene mamma pleide å henge på juletreet,” sa hun.
“Ordentlige epler?”
“Nei, de var av tre, malt røde. Det var så fine at jeg prøvde å spise dem.”
“Å nei!”
“Å jo! Jeg mistet en tann.”
Hun tørket seg rundt munnen og fortsatte: “Dagen etter fikk jeg et eple til dessert, sånn toffee apple vet du. Selv om jeg var helt øm i munnen.”
“Kunne du spise det?”
“Jeg slikket det.”

Jeg velger ordet ømhet. Og dette ordet undersøker jeg. Hva er nemlig ømheten? Jeg kommer til følgende suksessive svar: “Ømheten oppstår i det øyeblikket da vi kastes tilbake mot terskelen til den voksne alder, da vi engstelig blir klar over de fordelene ved barndommen som vi ikke oppfattet da vi var barn.” Dernest “Ømheten er den skrekken den voksne alderen inngir oss.” Og enda en definisjon: “Ømheten er å skape et kunstig rom hvor den andre må behandles som et barn.” Som De ser viser jeg ikke hva som foregår i Jaromils hode, men snarere hva som foregår i mitt eget. Jeg studerer min Jaromil lenge, og så forsøker jeg skritt for skritt å nærme meg hjertet av holdningen hans for å forstå, sette navn på og gripe den.

Romanforfatteren er hverken historiker eller profet: Han utforsker tilværelsen.

På egen hånd kan folk nemlig ikke tilgi, og det står heller ikke i deres makt. De er ute av stand til å oppheve en synd som er begått. Det makter ikke et vanlig menneske. Frata synden dens gyldighet, utslette den, viske den ut fra tid og til evighet, altså gjøre noe til intet, dette er en hemmelighetsfull og overnaturlig gjerning. Bare gud kan utslette en synd, gjøre den til intet, tilgi den – fordi han står over alle jordiske lovmessigheter, fordi han er fri, fordi han kan gjøre underverker. Et menneske kan bare tilgi et annet menneske ved å støtte seg fra Guds tilgivelse.
Fordi du ikke tror på Gud kan heller ikke du tilgi, Ludvík. Du tenker stadig på dette plenumsmøte i partiorganisasjonen, der alle rakte hånden i været og enstemmig gikk inn for å ødelegge din fremtid. Dette har du aldri tilgitt dem. Og ikke bare som enkeltindivider. Det var vel en hundre personer der og det er en god del, en slags liten prøve på menneskeheten. Du har aldri kunnet tilgi menneskheten dette. Fra da av har du ikke hatt tillit til menneskeheten, men det forhindrer ikke at et slikt generelt hat til menneskene er fryktelig og syndig. Det er blitt til en forbannelse for deg. For å leve i en verden der ingen blir tilgitt, der ingen kan bli frelst eller forløst det er som å leve i helvete. Du lever i helvete, Ludvík, og jeg synes synd på deg.