Bokelskere.no

Jeg tenkte at jeg nå måtte begynne å tenke på noe annet enn Vietnam-krigen; jeg ville tenke på Nana. Jeg gikk langsomt. Solen blendet meg, og jeg la merke til et hvitt mapapir som lå veikanten. Alt virket en tanke uhyggelig på meg denne dagen, og jeg forsto at jeg måtte ta meg sammen og visste ikke hvordan jeg skulle kunne gjøre det. Men det var en lettelse å være ute og gå. Jeg kjente eimen av tørr asfalt, og av vårlig klar luft, og jeg ville åpne meg for alt og leve mitt eget liv og ikke evig og alltid befinne meg under åket av erindringer om en krig som var slutt før jeg ble født, og jeg lurte på om jeg våget å fortelle Nana om alt dette.
Nei, ikke nevn det for henne, tenkte jeg.

Om ferie
Et viktig samværsfelt for alle familier i løpet året er sommerferien. Da skal alt helst være sol, sommer og harmoni, gjerne en utenlandstur eller besøk hos besteforeldre, slekt og venner. Mye står på spill, og derfor kan også dette være en kilde til konflikt. Igjen er det selvsagt viktig å kunne være smidig og fleksibel og improvisere.

Konfirmasjon: Unngå konkurranse

Det er selvsagt uhyre viktig at foreldrene ikke konkurrerer, og at den andre forelderen omtales respektfullt i de to lagene.
Festene vil kunne foregå på hver sin helg, alternativt lørdag og søndag i samme helg. Her er det greit å være sjenerøs, mange har nok erfart at det for barnet i praksis ikke spiller så stor rolle hvem som har festen på selve ritualdagen. Begge foreldrene kan være tilstede på seremonien, selv om festene ligger ulikt plassert i tid.
Med tanke på slekt og venner vil det i alle fall på humanistiske konfirmasjoner også være begrenset hvor mange deltakere hver enkelt konfirmant kan ha med seg. Fest blir det likevel, og barnet vil mest sannsynlig være den siste som er opptatt av å ”sammenligne” foreldrenes fester på en måte som krediterer den ene forelderen mer enn den andre.

Helt avgjørende for et godt resultat med hensyn til konfirmasjon er å holde klinkende klart for seg hvem festen egentlig er til for...

KONFIRMASJON

En av de hendelsene i et barns liv som også kan skape konflikter mellom skilte foreldre er konfirmasjonen. Dette ritualet, som markerer overgangen mellom barn og voksen, har i vår kultur sterke røtter i den kristne tradisjonen, som en bekreftelse (”confirmatio”) av dåpshandlingen for det nyfødte barnet.
Målet med konfirmasjonshandlingen for kirken var å innlemme det voksne barnet i det kristne trosfellesskapet. I Norge ble konfirmasjonen innført som obligatorisk ordning fra 1739. Det var sågar forbundet med straffer ikke å fullføre konfirmasjonen innen man var 19 år. Tvunget konfirmasjon varte i Norge fram til 1912, da ble den gjort frivillig og alle straffebestemmelser ble fjernet.
Tidligere falt også konfirmasjonen i Norge naturlig sammen med avslutningen på skolegangen. Etter konfirmasjonen skulle de fleste unge også reelt sett bli voksne, og komme seg i jobb så fort som mulig. Også under disse forutsetningene var det praktiske formålet for konfirmasjonen i stor grad sosialt. Man søkte å styrke barnets tilknytning, tilhørighet og trygghet i de primære relasjonene forankret i familie og slekt, med selskap og innbudte gjester, god mat, gaver og taler.

Hvert femte barn

Hvor mange barn fra skilte familier som konfirmeres årlig er usikkert. Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble det i 2011 født 61400 barn i Norge. Dersom vi i et forsiktig anslag regner med at rundt hvert femte barn har skilte foreldre vil tallet i alle fall omfatte over ti tusen mulige konfirmanter.

Helt grunnleggende for tilnærmingen til konfirmasjon står tre forankringer i lovverket...

Sjømannsvise

Solen står i ruten.
Glasset på ditt bord.
Gylden er din tørst.
Skål min bror,
skål for denne skuten.

Kvinner står i ruten.
Banker på din dør.
Gyllent er ditt ord.
Hjertet blør.
Skål for denne skuten.

Barnet står i ruten.
Stjerner i ditt blikk.
Sølvgrått ble ditt hår.
Drikk din drikk,
skål for denne skuten.

Månen står i ruten.
Døden bak din rygg.
Havet er vårt lodd.
Tøm ditt brygg,
skål for denne skuten.

Harald Sverdrup 1961? 1967?

Ingrid satte sjøbein og klamret seg til vasken. Hun måtte spenne ifra for ikke å skli på de glatte flisene. Bak sto mora og skrubbet med en grov klut, i lange seige tak fra nakken og nedover.
Jeg er for stor til dette, tenkte hun oppgitt. Men de hadde ikke bad hjemme, så denne ene dagen i uka gikk hun med mora for å ta badstu, og siden det kostet penger var det best at jobben ble skikkelig gjort.
Mora bøyde seg over og vred opp kluten. Ingrid kjente brystene hennes stryke seg svakt oppover ryggen, og ventet tålmodig. Det hadde ikke noen bråhast heller, for etterpå bar det inn i den gloheite badstua, “for å få skitten ordentlig ut av kroppen”. Hun skjønte ikke helt hvordan hun kunne bli skitten på innsiden. Og badstua var en pine, syntes hun, mye verre enn å bli skrubbet med klut, bare det å puste der var vanskelig.

Fra novella Jentungen.

Ullunderbukser og den unevnelige:
Kroppens ensomme Kyklop, den enøyde.
Hvilende på to runde klipper, dårlig temperatur.
Og tett luft. Sover og hviler – drømmer.

Trøtte og i villrede, kalde
med hendene i lomma og kragen brettet opp,
gikk vi langsomt gjennom gatene,
som to gamle jøder i Antwerpen

Maktesløsheten hadde allerede bredt seg over byen da det skjedde noe uventet som gjorde slutt på usikkerheten. En morgen slapp to ukjente fly tusenvis av flygeblader over byen. De var tospråklige og forklarte alt på albansk og tysk. Tyskland ville ikke okkupere Albania, men krevde adgang til landet. De ville komme som venner. Ikke nok med at de ikke bar nag til Albania; de skulle også frigjøre landet fra den forhatte italienske okkupasjonen. De skulle gi tilbake uavhengigheten Albania hadde blitt frarøvet.

Jeg er heldig, jeg skal være glad for å være i Praha, stå på Karlsbroa, være sammen med Roar.
Ja vel, jeg er glad for å være i nærheten av Roar. Jeg er jo det.
Men Roar har sin egen agenda i Praha.
Jeg vet ikke hva den er. Men den er der.
Og som et kaldt lysglimt, noe hvitt som fjerner meg fra heten her på broa, fremkaller jeg bildet av Teresa igjen. Høy, antagelig. Helt sikkert mørkhåret. Av en eller grunn forestiller jeg meg at hendene hennes var hvite, bløte. Men neglene hennes kan ha vært sprukne. Eller blankpolert fine, Teresa stelte sikkert hendene sine, fikk dem stelt i en liten frisørsalong der det luktet neglelakk og de sopet gulvet for hår flere ganger uten å få med seg hårene som lå rett ved Teresas høyhælte sko. Kanskje hun bøyde seg ned ute på gaten etterpå og tørket vekk den lille kransen med hår som lå ytterst på skoen hennes og tilhørte en annen kvinne eller mann. Teresa kan ha vært rund, jeg stryker hånden over ribbeina mine, jeg kjenner dem gjennom T-skjorta, harde, fremtredende.
– Ellen, sier Roar.

Hun forsvinner. Det er stille. Jeg kjenner at hånden hans løfter vekk noe av håret mitt. Det er behagelig. Jeg har ikke lyst til å si nei til noen form for fysisk tiltrekning, merker jeg. Jeg flytter meg automatisk nærmere ham.
Jeg liker det.
Lener meg litt bakover.
- Men jeg tror vi må gi deg ansvaret for at du ikke skal stå så nær, sier jeg lavt. - Jeg er ikke i stand til å si nei til noen sånne ting.
- Ikke?
Han ler.
Jeg lener meg mot ham.
- Nei.
Hendende hans glir ned og legger seg helt lett på hoftene mine. Jeg tror ikke jeg har planer om å tenke.

Kuken står rett ut fra kroppen, jeg dytter ham ned på senga. Finner Erotica i cd-hylla og setter den på, tar av meg buksa og danser for ham i undertøyet. Han drar forhuden fram og tilbake. Miss kommer inn og legger seg under senga. Miss, sier Stig og drar henne fram, kaster henne ut på stua og lukker døra. Hvorfor gjorde du det? spør jeg. Fordi jeg ikke vil at hun skal se på. Herregud, Stig, det er en katt.

Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare ventet, venter aldri på noe godt, bare vent

Så vi går ned igjen utan eigentleg å ha sett noko av den vakre mauriske arkitekturen blant det romerske. Heller ikkje det vesle amfiet like ved inngangen er dei klare for å oppdaga.
Men noko må dei sjå. Eg dreg dei alle tre til huset der Picasso voks opp, det er praktisk talt like ved.
- Dritvarmt her inne, seier Hege.
Vi ser på dåpskjolen til vesle Pablo. Vi ser på bilde frå barndommen hans. Vi ser på eit måleri faren har måla, som eigentleg ikkje er så verst, men som no berre er ein hån mot det kollossale talentet til sonen Pablo.
– Jeg håper det blir sånn med min datter, kviskrar Sonya. – At hun er mer genial enn moren sin.

Eg gjekk også innom eit apotek i Marbella i dag. Skulle kjøpa kondom. Men lét det vera. Den unge, mørke dama som jobba der, var for fin. Kjære Gud, ver med meg no.

Kjære Gud. Eg har prøvd å halde boda dine. Særleg det sjette. Eg har bede og bede om ei kvinne. Eg ber framleis. Eg lengtar ikkje etter hor og føreseieleg nihilisme. Eller etter ei som angrar på at ho vaknar saman med meg. Gi meg ei kvinne. Ei god ei. Ei du synest passar. Ei som også lengtar. Ei som er åleine. Ei som eg kan sjå tv-seriar med. Ei som eg kan drikka vin med. Ei som eg kan le med. Ei som eg kan feira jul med. Eg er trøytt og utsliten av lengt og begjær. Eg har sett med begjær på andre kvinner, også gifte. Jorunn. Beate. Hildegunn. Ina. Jannicke. Gunn-Line. Lina. Ingunn. Liv. Trude. Anna. Lise-Sofie. Jorid-Anette. Dyveke. Sylvia. Det er mange eg ikkje veit namna på også. Dei fleste er andre sine kvinner. Eg treng ei som er mi. Som eg kan gifta meg med. Eg lengtar slik. Og når eg sjølv ikkje veit at eg lengtar, så lengtar kroppen. Eg vil sova med ei kvinne før eg døyr. I alle fall vil kroppen min det. Kroppen skrik. Gi meg ei kvinne som eg kan dela livet med. Eg er førti år, og eg er redd for at eg har venta forgjeves. la meg ikkje venta meir. Det ber eg om. Herre – høyr mi bøn.

Hvis det er til noen hjelp, så se for deg at du er i leiligheten deres, der hans bestefars jaktkniv ligger utstilt i en pleksiglasskasse.