Bokelskere.no

Det er mye trøst i andres ulykke

I Norge er det faktisk også, som i Korea, tabu å snakke om ensomhet. Det er lettere å innrømme at man er deprimert eller traumatisert enn ensom.

Det å leve midt i en pågående trusselsituasjon/krig, som dere gjør i Sør-Korea, styrker den individuelle ansvarsfølelsen og fellesskapsfølelsen. Mens her i Norge, hvor vi lever i vår egen lille, fredelige såpeboble, svekkes den. Vi nordmenn peker lett på staten hvis vi ønsker endringer. Hvis noe er galt, er det staten sin skyld. Hvis vi trenger hjelp, må staten hjelpe oss. Mens koreanere styres av plikten (overfor familien, arbeidsgiver og samfunnet), styres vi i mye større grad av våre rettigheter. (Dette er mitt inntrykk). .) Å bo i et velferdssamfunn er nok med på å redusere den enkelte persons kampvilje, motivasjon og risikovilje. Noe som igjen betyr at de gamle dydene som: tapperhet, verdighet og mot ikke lenger betyr så mye som de gjorde, i tidligere tider. Det viktige er ikke å være et hederlig menneske. Nei, fokuset blir heller rettet mot det å ha det bra, trygt og godt og å bli lykkelig … Som igjen, i praksis, betyr å ha: nok penger, en vakker familie, et fint hus, en diger hytte, en bra jobb, en fet bil og et fint, flott og støttende vennenettverk … Hvis man klarer å skaffe seg alt dette, sikre seg selv og sine, er livet tilsynelatende tipp-topp. Man har fullført sitt livsverk. Man ble ikke bare lykkelig, man klarte også kunststykket: Å fremstå som lykkelig. Overfor naboen og resten av verden. Noe som er minst like viktig som faktisk å være lykkelig.

Livet ditt er virkelig annerledes mitt, søster. Du skriver om det. Om både balanse og mangelen på balanse i livet. Du er en svært disiplinert arbeider. Du er perfeksjonist på jobb, gjør ditt beste og har hatt suksess. Du tjener gode penger.

Men er du lykkelig, søster?

Nå må jeg gå. Amund skal på tenniskamp, og Teo skal på taekwondo-trening. Jeg må hjelpe dem å finne klær. Pakke vannflasker og treningstøy. Dette er en del av morsoppgavene som er rutinemessige, men meningsfulle. Å være mor hjelper meg å være mer til stede i livet mitt. Hadde jeg ikke hatt barna, er jeg redd jeg hadde druknet i mitt eget hode. Sunket til bunns i det undersjøiske storhavet av den grumsete sjelen min. Men barna trekker meg ut av meg selv, opp på land og inn i livene deres. De maser og kjaser. Jager meg fremover. Får meg til å løpe så fort jeg kan. Men også til å stå, helt, helt stille

Selv om jeg bare var sju år gammel, følte jeg at det var min plikt å gjøre den triste moren min glad.

Hans kone sov ved siden av ham; hun var vakker når hun sov, bare seg selv, uten andre egenskaper, uten kontekst, eller hva det nå var han tenkte om henne. Og hun sov gudskjelov mye.

men etter en ukes tid fikk han roet henne ned tilstrekkelig til å oppsøke en uinspirert fastlege som skrev ut noen flere medikamenter, og de hjalp henne, hjalp dem, midlertidig vekk fra selvskadingen, tilbake til middelmådigheten, eventuelt til en likegyldighet mer altoppslukende enn før.

(...) og ønsket sin mor en snarlig demens, noe hans søster hevdet å ha sett tidligtegn til, og som skulle vise seg å være en bønn som gikk i oppfyllelse et par år senere.Men dette var vel, til en viss grad, posering, for han gruet seg faktisk til morens død. Eller rettere sagt gruet han seg til den eventuelle formildende effekten døden ville ha på hans bilde av henne. Tenk om han ville komme til å minnes henne som litt søt eller velmenende, i det minste fra da han var barn. Det er vanskeligere å skulle hate sin mor post mortem.

Dessuten var han jo en relativt kjekk mann, eller hadde vært det, og relativt interessant, det syntes til og med hans stakkars kone, for kjærlighet gjør dum, slik Sobril gjør likegyldig.

Helt fra før de inngikk borgerlig ekteskap, hadde han opparbeidet seg en fin samling elskerinner, selv om han sjelden holdt dem på gress mer enn noen måneder før han pent ba dem finne seg noen andre. Og da brukte han gjerne kjærligheten til sin kone som unnskyldning; det var det mest praktiske. Men enkelte av elskerinnene kunne han ta seg i å savne, og slikt blir det dikt av, og, dessverre, en del brev.

Til tross for skuffelsen det etterhvert innebar å innse at han hadde fostret en anarkonihilistisk døgeniktsønn, hadde han i oppdragelsen vist en viss form for kjærlighet for sitt avkom. Rett nok manifesterte den seg oftest i skjenn, nedsabling av kreative impulser, og flathåndede slag i situasjoner der det ble funnet oppbyggelig og nødvendig. Herren Gud kvitterer med å gi ham blodkreft senere i fortellingen.

Foreldrene møttes da faren studerte ved Handelshøyskolen i Bergen, der moren var oppvokst, en gang på sekstitallet, og det er ikke så ofte man kan si det, men her har vi altså en fortelling med to kvinner som hadde hatt bedre liv om de hadde forblitt på Vestlandet

Selv hadde han, etter sin fortrengte barndom, ikke kjent på noen spesiell kjærlighet overfor sine foreldre, og dette kan vel forklares både patologisk, biologisk og ideologisk.

Han foraktet sin far for hans formue og sin mor for alt annet. Han var ikke oppdratt til å elske, og det hadde vært rikelig av hat der hjemme på Eiksmarka, selv om det meste av oppveksten var behagelig fortrengt til fordel for en ureflektert visshet om at hans opphav var uten interesse, om ikke for oss, så for ham

De hadde vært et par i over elleve år, gift i ni av dem, og her skulle jeg gjerne satt strek og ikke sagt noe mer om den saken men for å forsvare fortellingens videre gang kan jeg foreløpig nevne noen lite tiltalende depresjoner og en generell likegyldighet (iblandet en frivol rusbruk) som hadde satt sitt preg på dem begge. Barnløse, retningsløse og ulykkelige, slik bare livsleie mennesker med dårlige forplantningsevner og akademisk bakgrunn med leilighet på Lille Tøyen kan være.

En kan aldri helt viske bort sporene etter en oppvekst med en traumatisert far

Lenge før jeg kjente ordet krig, eller forsto hva det betydde, visste jeg med sansene og kroppen hva krig var: Det var min fars angstanfall, den brå forvandlingen som gjorde en mild og snill far til en ukjennelig fremmed. Krig var det avmektige raseriet, de kaotiske ordene som rev og slet i strupen hans, og den vonde stillheten etterpå

Kate­go­risering var min måte å ordne verdenen på. Det var en nødvendighet. Eivor er et hundemenneske. Mor er en alkoholiker

Jeg skulle ha likt å vite om mor tenker på disse tinga av og til. Og hvis hun gjør det, hva tenker hun. Sannsynligheten er stor for at hun ikke husker en dritt. Jeg er ikke like heldig.

For hver gang jeg tenker tilbake på barndommen min, blir den litt mindre sann.

Hele livet har jeg passa på mor. Hun ser det ikke sånn, det veit jeg. Hun sang godnattsanger for meg når hun var hjemme. Hun pynta til jul, stekte fisk til middag. Når hun skulle slappe av foran fjernsynet etter middag, passa jeg på at kokeplata var skrudd av. Mor er veldig distré. Hun kunne glemme bursdagen min.

Så flytta venninna mi Eivor og jeg over fjella. Det var Eivors idé. Hun mente at jeg trengte luftforandring. For å heles. Det er altfor lett å glemme at man forblir den samme gamle sjøl om omgivelsene endres