Bokelskere.no

History is that certainy produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation

Et øyeblikk kjenner jeg hvordan panikken tar meg, hvordan jeg har mer enn nok med mine egne problemer. Jeg får ikke engang orgasme, og nå vil moren min flytte inn hos meg.

Hverdag. Et regnskap som aldri går opp

RELLING: Mens jeg husker det, herr Werle junior, - bruk ikke det utenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgne.
GREGERS: Mener De at de to ting er i slekt med hinannen?

RELLING: Ja, omtrent som tyfus og forråtnelsesfeber.

GREGERS: Doktor Relling, jeg gir meg ikke før jeg har reddet Hjalmar ut av Deres klør!

RELLING. Det torde bli verst for ham. Tar De livsløgnen fra et gjennemsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme. (til Hedvig, som kommer fra dagligstuen.). Nå, lille villand-mor, nu går jeg ned og ser om fatter ennu ligger og funderer på den merkelige oppfinnelsen. (går ut gjennem gangdøren.)

Hun hadde vært på biblioteket og lånt en bok til meg. De elendige. Victor Hugo. Forkortet utgave, sto det på omslaget, under tegninga av Cosette som liten, originaltegninga av Émile Bayard.

Jeg leste og drømte. Drømte og leste. La til og trakk fra. Visste ikke lenger sikkert hva forfatteren hadde dikta, og hva jeg hadde dikta selv.

Jeg trodde på historien. Jeg trodde bare ikke at Victor Hugo fortalte den sant.
Jeg trodde ikke på at Jean Valjean hadde stjålet brød, at det var derfor han sona. Jeg mistenkte at Victor Hugo ikke hadde tatt sjansen på at leserne ville fortsette å heie på helten om han fortalte sannheten. Som var at Jean Valjean hadde drept noen. At han var en morder. Jean Valjean var en bra mann, så den han hadde drept hadde sikkert fortjent det. Ja, sånn var det. Jean Valjean hadde drept noen som hadde gjort feil og måtte betale for det. Dette med brødstjelinga bare irriterte meg. Så jeg skreiv om historien. Jeg gjorde den bedre.

Altså: Jean Valjean var en livsfarlig drapsmann som var etterlyst i hele Frankrike. Og han var forelska i Fantine, den stakkars hora. Så forelska at han var villig til å gjøre hva som helst for henne.

Vi hadde skrådd over Collets gate og var kommet inn på fortauet som går rundt Sankthanshaugen. Under et stort tre som strakte grenene frem over gjerdet og la tak over fortauet, stanset hun og ble stående og se på meg.
Ingen mennesker var å se, ingen skritt å høre, alt var så stille som om natten sto og ventet.
Hun var dypt alvorlig. Jeg syntes hun så på meg med slikt et underlig blikk - spørrende, granskende, litt urolig - men tillitsfullt også. Jeg så på henne igjen. Jeg visste at jeg selv var svært alvorlig. Av en eller annen grunn syntes jeg det var et høytidelig øyeblikk. Vi ble stående slik en stund. Vi rørte ikke hverandre. Jeg følte meg i en svevende uvirkelig stemning. Jeg husker det for gjennom hodet mitt. Er dette meg?
- Hvorfor ser De sånn på meg? sa jeg tilslutt.
Hun svarte:
- Jeg spør meg selv: Er du den jeg har trodd?
Hun sa du til meg.
Jeg sa:
- Hva har du trodd da?
- Å - bare, at jeg har syns, hver gang jeg har sett deg, at jeg har kjent deg bestandig.
Og så tilføyet hun, som i egne tanker:
- Det var underlig, underlig at jeg skulle møte deg nettopp i kveld...

I Soweto fantes det på den tiden folk som beskjeftiget seg med to ting:langsomt å ta livet av seg og å ta et siste farvel med dem som nettopp hadde klart det

Moren tok i mot flasken med et "takk, jenta mi", skrudde av korken og gikk i gang med å bedøve den konstante smerten det innebar ikke å kunne gi seg selv eller barnet sitt en fremtid

PASTOR MANDERS: Hva var det De kalte det?
FRU ALVING: Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som jeg så gjengangere for meg. Men jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen, pastor Manders. Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og alskens gammel avdød tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss; men det sitter i allikevel, og vi kan ikke bli det kvitt. Bare jeg tar en avis og leser i, er det liksom jeg så gjengangere smyge imellem linjene. Der må leve gjengangere hele landet utover. Der må være så tykt av dem som sand, synes jeg. Og så er vi gudsjammerlig lysredde alle sammen.

My mother really made a fancy dinner. The kind she has when she's entertaining friends and I'm sent to bed early

How should we say they will be punished? One of the counselors asked.

Let them use their imagiantions said the Warden

Isn't it more important for him to learn to read? asked Stanley. Doesn't that build character more than digging holes?

You thirsty? Asked Mr. Sir
Yes, Mr. Sir, Stanley said gratefully
Well, you better get used to it. You're going to be thirsty for the next eighteen months

Det du frykter, skaper du

Jeg synes skumle-Kjersti skulle vært på lag med sønnen sin, og jeg er glad jeg ikke er datteren hennes, for da hadde jeg vel gått og skutt meg.

Erfaringen hadde lært ham at elever kunne han møte overalt. Hvis det var én, gjorde det mindre - det var svært få som torde finne på noe helt alene. Hvis det var to, kjente han hjertet slå -. Hvis det var tre, gikk han mere fattet imot dem, for da visste han at det ville skje et eller annet ondt.

Men da vi hadde lagt oss, merket jeg plutselig at hun lå og gråt. Det tok meg lang tid å få vite hva hun gråt for - hun var krenket som et barn og skammet seg samtidig over at hun reagerte som et barn. Omsider fikk jeg vite at hun var ute av seg fordi hun ikke hadde fått vise frem den nye kjolen sin på en kafé.
Jeg skulle mang en gang få sanne at mannen regner feil hvis han ikke tar med i beregningen det barn og den ekshibisjonist som finnes skjult i enhver kvinne - eller rettere, som utgjør en vesentlig del av henne.
Jeg fikk henne noenlunde brakt til ro ved å love å gå på kafé med henne neste dag. Men innser nå at den skuffelsen jeg tilføyde henne den kvelden, tilga hun meg ikke.

Jeg kan huske at det tok mange uker før arbeidet fikk helt tak i meg. Jeg gruet meg, og det av mange grunner. Jeg gruet meg for selve arbeidet - menneskets naturlige angst for en stor, langvarig anspennelse - men mer, det husker jeg godt, ved tanken på henne. Hun hadde vært så vidunderlig de sensommerkveldene da vi gikk og planla arbeidet og fremtiden. Men jeg visste jo at hun kunne ikke ha noen oversikt over, nei ingen anelse om hva slags tid hun gikk i møte. Jeg hadde forsøkt å forklare henne det - jeg hadde i det hele tatt ved mange anledninger forsøkt å skildre hennes fremtidige liv for henne i de dystreste farver - ikke minst den gang før vi giftet oss. Men hun bare lo, nå som da. Skulle ikke hun klare det? Det var jo bare å være forståelsesfull - huske på at jeg hadde meget å stri med, støtte og trøste meg når jeg syntes det gikk dårlig, fryde seg med meg når det gikk fint - tenk at jeg trodde hun ikke forsto såpass.
Kvinnens romantiske syn på mannens arbeide - om vi kunne få tatt og senket det ned på havets bunn. Men, herregud, dette romantiske synet er jo kvinnen. Hun ser på vitenskapen omtrent som negrene i Sudan ser på jernbanetoget der det suser gjennom savannene i sannhet en mektig fetisj!