Bokelskere.no

Og ingen mister verdigheten av å bli syk, med mindre noen tar den fra deg

Jeg lo til jeg var tretten år. Så stanset jeg.

Det begynte jo svært lovende. Idyllen ble imidlertid brutt da døren igjen ble åpnet, denne gangen uten at det ble banket på. Døren slo hardt igjen etter en over to meter høy, kraftig og skallet mann i 50-årsalderen iført dobbeltspent sort dress og lakksko. Han var den høyeste mann jeg kunne huske å ha sett, og trolig også en av de tyngste. Kroppsbygningen og kroppsspråket ga meg følelsen av å stå overfor den russiske bjørn personlig, og den følelsen ble styrket av et uvanlig kraftig håndtrykk.

Men ingenting kan forsvinne helt. Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen

Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald

Å være fitte
krever ingen kompetanse

Å være redd
noe annet

Du forstår ikke
hvor langt det er til Ullern
før du elsker noen der

hvor bredt et frokostbord er
en halv madrass
hvor
forbløffende drøy en millimeter er

Vi
har ikke plass
til avstand
mellom oss

Det lå ikke til Asbjørn Bryhns natur å tie. Da han en av de første dagene fikk melding om at to hirdmenn kjørte rundt i en bil med falske skilter og delte ut nazistiske propaganda-aviser, visste han straks hva han skal gjøre: De skulle arresteres. Det hjalp ikke at Quisling hadde kunngjort seg selv som statsminister og at hirden trodde den hadde frie fullmakter. Norsk lov gjaldt, og norsk veitrafikklov sa at det var forbudt å kjøre rundt med en bil med falske skilter.
Var det slik han resonnerte? Som jurist til fingerspissene. Tenkte han ikke på tyskernes reaksjon, på at det var dumt å stikke hodet fram for en slik bagatell?
Det lå ikke til Bryhns vane å tenke i de baner. Lov var lov, og ingen selvbestaltet hird skulle komme her og tro at den kunne ta loven i egne hender. Hirdmennene ble arrestert, og så fikk følgene komme.
De kom dagen etter. En brysk telefon fra Sturmbannführer Opitz, sjef for det tyske sikkerhetspolitiet, med beskjed om øyeblikkelig å innfinne seg på hans kontor på Victoria Terrasse til en forklaring. Men Bryhn nektet. Han hadde for mye å gjøre til å avse tid til det nå. Pang på med røret.
Men Sturmbannführer Opitz ga seg ikke så lett. Bryhn ble på nytt kalt inn på teppet, og denne gang tok han ikke sjansen på å la være. På kontoret til Opitz fikk han beskjed om at arrestasjonen av hirdmedlemmene var en uvennlig handling mot det nye styret og at han derfor kom til å bli avskjediget i løpet av et halvt år. “Jeg svaret at jeg gikk ut fra at Tyskland var en rettsstat og at de ville ha reagert på samme måte om noen kjørte rundt med falske skilter,” sa han senere. Episoden endte med at hirdmennene ble sluppet fri. Bryhn ble degradert og overført til ordensavdelingen.

• Har jeg fortalt at jeg bare eier instrumenter som Paganini har spilt på? spør han. Det er de eneste jeg bryr meg om. Det sies at Paganini hatet ansiktet sitt … og personlig tror jeg at han solgte sin sjel for å bli dyrket. Han kalte seg selv en ape … men når han spilte, kom kvinnene krypende. Det var verd prisen. Han spilte og spilte til det luktet svidd av ham.

Det som rammet henne, befant seg utenfor loven, men hun er underlagt en større lov, et krav, et sug. At din kropp skal stilles til disposisjon. Ar det som kan bære frukt, skal bære frukt, og ingen reservasjonsrett finnes

Å leve er å overleve, for alt det som er igjen av det, hører fremtiden til

For en stråler av tid, selv i de mest tilforlatelige, banale situasjoner gjør en det, og strålene løper ut i flere retninger, særlig når en er ung, og alle disse strålene går en og ser og liksom vokter på, helt tip en eventuelt sitter der i skinnet av det som det aldri ble noe av, og som bare derfor har fortsatt å kaste sine glimt

Så lett det var å miste verdigheten når man ikke hadde noe annet å miste

Jenta ante ikke hvor mye hun var verdt. Man hadde kunnet gjenta det for henne i det uendelige, hvilken betydning hennes tilstedeværelse i verden hadde, men tyngden av denne kjensgjerningen ville aldri legge seg over et ungt sinn

Hun hadde lagt merke til ham i avgangshallen. Det fyldige, blonde håret, selv om han var nærmere femti enn førti. Et veltrimmet skjegg. Øyne som var så blå at de så ut til å være til pynt

Livet tar ingen hensyn

Døden er noe en har i seg, ikke utenfor. Litt etter litt vil en bli den

For det er rart og litt klamt med ensomheten, hvordan den kan sette seg i en, ikke bare i kroppen, men i veggene og selve inntaket av verden

Med ensomheten må en helst holde seg til venns, selv om det ikke er noe ufarlig vennskap; som fiende får den likevel helt andre dimensjoner

Man trengte ikke være gal på forhånd for å miste forstanden på en pleiestiftelse