Bokelskere.no

Skyld er et merke man aldri kommer av med. Det kan være usynlig for andre, men man bærer det og så kommer man til et punkt da man må vise det fram, det tabuiserte, og så tar man livet av seg

Hun glemmer alt, til og med plagene sine

Jeg hadde hoppet over noen trinn, så jeg var mye yngre og hadde bare bodd i avsidesliggende gruveleire før krigen. Jeg visste ikke hvordan man sa sånt som 'Liker du å lære om Belgisk Kongo?' eller 'Hva er hobbyene dine?'. Jeg raget bort til den og buste ut 'Onkelen min har glassøye'. Eller 'En gang fant jeg en død kodiakbjørn med trynet fullt av mark'.

Men det er bare så ytterst lite vi kan gjøre med det, bortsett fra å stå oppreist. De som krabber har ingen utsikt

For noen kan smile når de egentlig burde gråte, et skjønnsspørsmål om det er snakk en evne eller om å vær uheldig

Noen samler på frimerker, andre på bøker, enkelte på penger, døden samler på liv og får aldri nok

For alle fødes vi navnløse, men får straks eller veldig raskt et navn slik at det skal bli ørlite vanskeligere for døden å hente oss

Kanskje vi bare trenger en generasjon som viser fingeren og sier: Vi lager vår egen identitet

Vi må huske at dette er sårbare ungdommer, som har søkt trygghet, aksept og samhold på feil sted

Slet med ordene
Løste det ned nevene

Og jeg kan ikke si si at jeg er komfortabel med at folk skal fortelle meg hva jeg er, eller velge hvilket språk jeg skal snakke. Jeg skal ikke kunne kategoriseres. Jeg er Kim

Når man er ung i slike miljøer, er det alltid viktig å markere seg sosialt, enten gjennom vold, eller respekt, som vi kalte det

Mens mine norske venner var på hytte- eller sydentur, satt jeg hjemme med foreldre som ikke forsto vitsen med å brukt penger på ferie, annet enn å dra tilbake til hjemlandet en gang hvert femte år

Personlig tenker jeg at framtida er en skjebne jeg helst ikke vil ha

Dette siste sier hun i en såkalt entusiastisk tone. Eller vent, hun sier alt i en entusiastisk tone. Det er vel bare sånn hun er. ‘Ja’, sier jeg, heller tonløst. Hun er en jente i livets vår. Personlig vil jeg heller si at jeg er i livets høst. Og det vil jeg vel alltid være

Vi ankommer asylmottaket og blir vist til rommene til guttene. Vi møter guttene, som tydeligvis er veldig forvirret over hele opplevelsen. De synes det er rart på Stryn. Pappa trøster dem med at de i hvert fall ikke er på Notodden

Etter hvert begynte de å dytte meg i snøen og kastet snø i ansiktet mitt. ‘Kanskje du blir hvit nå?´ ropte de

Kanskje jeg fortjener det? Kanskje jeg provoserer dem bare ved å være der? Noe er galt med meg

Vi manglet muligheter og skapte dem selv

De kaller deg halvt én ting
halvt noe annet
Da er det ikke alltid lett å føle seg hel