Bokelskere.no

Fortellingene vi lager, blir til den sannheten vi trenger for å kunne leve med det vi har gjort

Bagasjen var ferdig til å bli båret i land og lugaren i orden. Nå sto han på øvre dekk like under broen og så på flyvefiskene som spratt ut av den grønne dønningen i Den arabiske bukt, sølvglimt som forsvant igjen i glitrende skum. Han var en høy, vakker kar med rette skuldrer som hans skredder i Hannover Street ikke var nødt til å hjelpe på med vatt. Klærne hvisket diskret "London", men en skjønte straks at han var amerikaner. Det var noe i de blå øynene og haken, men enda mer en svulmende krumming av leppene og små linjer omkring øynene som røpet ham. Ansiktet sa han hørte til et folk av spillere, av uvørne mennesker, et folk som også kunne le. Han var amerikaneren som gikk selvrådig sin vei frem, han kunne være farlig på mange måter, kanskje mer for seg selv enn for andre.

Så ensom man kan være i selskap med andre

Det fantes så mange hemmeligheter i det gule huset, det merket jeg jo, det merket mor, men vi kneppet øynene våre igjen, for vi kunne ikke håndtere det vi ville se hvis vi turte å se, for hvis det ble sett og satt ord på, ville bobler sprekke og vi visste ikke hva som ville renne ut , mest sannsynlig noe som ville ødelegge vegg-til-vegg-teppet og noen måtte sette seg ned på knærne for å tørke det opp

Det hadde jeg glemt eller fortrengt eller ikke turt å forstå

Men den som får flybilletten revet i stykker eller nummer slettet fra telefonen, føler seg stengt inne og kan komme til å skade dem hun tilfeldigvis er stengt inne med, for eksempel barna sine, for den som får flybilletten til Yellowstone, Montana revet i stykker og ikke arbeider og ikke tjener penger og ikke kjører bil og derfor er avhengig av noen som gjør det, føler seg satt under administrasjon og ydmyket for det er ydmykende å bli umyndiggjort og behandlet som et barn når man er voksen. Og når det skjer, kommer barndommen tilbake, den dumme barn-dommen, den harde barn-dommen, som kanskje predestinerte deg til å havne.i armene på en som vil rive flybilletten din i stykker og når det eller, blir du det barnet du var, skjer det at såret du fikk som barn og som du kanskje livet gjennom har strevet med å sy sammen, rives opp og du begynner å blø igjen

En kvinne føder et barn og vet ikke hvordan hun skal håndtere det hjelpeløse vesener hun har fått o armene og som er avhengig av henne, av å bli håndtert av henne. Men hvordan håndtere det noe du ikke håndterer deg selv? Barnet blir en byrde, barnet blir en umulig utfordring, for hvordan bære byrden, barnet, når du ikke klarer å bære barnet du var, som bor i kroppen på alle og særlig i kroppen på den som mister.moren sin så tidlig at hun knapt husker henne og som derfor bærer moren som et hull i kroppen, slik alle bærer mødrene sine som.hull i kroppen , små eller store, levende eller døde og derfor forsøker vi å fylle hullene for selv å kunne leve

Jeg hørte mor gå i trappen med tunge skritt, fordi jeg lå på rommet mitt og hindret henne i gleden hun hadde gledet seg til

Man er særlig interessert i informasjon man er avskåret fra

Å forandre livet sitt tar krefter og har kostnader og noen har ingen av delene

Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse

Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv

Min fars månedslønn rakk langt her. 1000 norske kroner kunne ganges med 16, til 16000 rupis. I alle disse årene hadde han finansiert bygging av hus, store bryllup, butikkåpninger og skolegang for hele slekten. I Norge var han en minoritiet, et innvandrerproblem og en utgiftspost. I denne delen av verden var han en bemidlet mann. En velgjører med svært godt omdømme.

Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelsen. Jeg ‘snitchet’, brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der, bak lukkede gardiner

Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste

Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem

Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?

Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre

Jeg minner meg selv om hvor forskjellige vi likevel er, uansett hvor mange erfaringer vi har til felles. At funksjonshemning er ordet for én milliard mennesker, én milliard verdenserfaringer.

Mange år senere, da vi hadde blitt bedre i stand til å snakke om sårbarhet, sa en av vennene mine til meg: Det var jo ikke kjangs til å konkurrere med deg om å være kjapp i replikken.

Nei, jeg vet det. Det var meningen. Hast forbi, fyll tomrommet. Kanskje vil ingen legge merke til det åpenbare.