Velskrevet om hvordan vi unngikk et viktig oppgjør etter Utøya 2011.
Snorre Valen skriver godt om hvordan overlevende fra AUFs sommerleir ble stoppet i forsøk på å ta opp de politiske sidene av attentatet. Historien har jo siden vist at ekstreme politiske holdninger og konspirasjonsteorier fortsatt finnes blant enkeltpersoner, grupper og publikasjoner. De som hevder slike ideer tar ifølge Valen raskt på seg offerrollen når meningene deres blir utfordret eller tilbakevist. En tankevekkende og sørgelig aktuell polemikk.
Anbefaler deg å lese den, en meget grundig, saklig og innholdsrik bok. Som Randi skriver, den kan være en viktig øye-åpner for mange.
Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.
Har du lest denne boken, Tralte?
Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.
Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.
Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. [ . . . ] Som om det å ha erfart høyreekstrem vold gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold.
Spor
Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.
-Annie Riis (1927-2020)
Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016
Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.
Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.
Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.
Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.
Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.
Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.
I den tiden som gjenstår, er jeg tilfreds med å være en forgjengelig celle i et større menneskelig overvesen.
Tren seks dager i uken resten av livet. Beklager, men sånn er det bare. Ikke rom for forhandlinger. Ingen unnskyldninger. Ingen påskudd. Seks dager i uken, skikkelig trening, helt til du dør. (Oversatt sitat fra Crowley og Lodge: Younger Next Year, New York 2004, s.49)
Ehrenreichs kommentar: «Prisen for overlevelse er endeløst slit.» (side 190).
I dashed into the kitchen before rational thought could kick in—which is likely for the best, since my rational thoughts all center on the principles of running and hiding.
Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.
Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.
En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?
Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.
Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.
Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Etter 25 sider har jeg fått sans for Célines skrivestil. Klarer han å holde den gjennom hele romanen?