Hei alle!
Da settes det sluttstrek for Alexander Wolf, men ikke for POP-UP lesesirkelen.
En kort oppsummering av egen erfaring:
Målet var i utgangspunktet å engasjere og å tilpasse opplegget for både uerfarne, som meg selv, og de som har flere lesesirkler bak seg. Om jeg lyktes med dette i gjennomføringen er ikke jeg den rette til å svare på, men jeg vil si, at jeg helt sikkert vil gjøre dette igjen. Jeg har kost meg.
Jeg mener boken er perfekt for samlesing, for refleksjon og analyse, både pga lengden og på grunn av alt som ikke skrives, men som kan leses mellom linjene.
Jeg kunne gjerne filosofert ennå mer om hvordan disse karakterene har valgt å leve sine liv og om årsaken til deres valg, men skjønner at dette ikke er stedet for denslags.
Jeg hadde nok en urealistisk forventning om større deltagelse i diskusjonen, men det hindrer meg ikke i å være tilfreds med oppslutningen. Takk til alle som var med. Om noen fortsatt ikke har fått delt det de har på hjertet angående boken, er det selvsagt ennå mulig å kommentere eller skrive et innlegg.
Vi får aldri vite om Wolf faktisk «tok sitt eget liv» på slutten, om han gikk inn i denne situasjonen vel vitende om utfallet, men sånne ting appellerer til nysgjerrigheten og gjør dette så spennende å dykke ned i.
Nå er POP-UP sirkelen etablert, og det er fritt fram for enhver å ta initiativ. Har du en bok du kunne tenke deg å lese sammen med andre, er det bare å poppe opp. Du bestemmer og leder deltagerne gjennom boken på din måte. Torill har til og med laget en egen liste for opplegget POP-UP lesesirkel, hvor bøker kan legges til etterhvert.
På gjenhør alle bokormer!
Takk for fine ord Lillevi.
Synes det er godt å høre at du fikk noe ut av det, det gjorde jeg også.
For egen del gjorde andre gangs lesing at jeg fikk ennå mer ut av innholdet, og en større fasinasjon av det forfatteren har fått til på så få sider. Jeg ble også bedre kjent med karakterene og deres relasjoner til hverandre.
En bok jeg likte å grave meg ned i og en bok å anbefale.
De to yndige er Alvin og Ka2 :)
Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.
Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.
Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.
Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.
"Tro meg, Adam," sa Nora den sommeren (og det gjorde jeg). "Det finnes måter å være smart på uten å gå på de beste skolene og universitetene. Moren din er den smarteste av alle mødrene."
Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.
Kveldsvævd.
I Trilogiens siste bind fikk jeg svar på flere spørsmål fra de to foregående, slik Torill er inne på i sitt innlegg for noen dager siden. Likevel er det fortsatt er del hendelser som det knytter seg mysterier til. Særlig lurer jeg på Åsleiks rolle i de to siste bindene. Er han bare en vennlig og hjelpsom mann eller i bunnen en tvetydig person med tvilsomme hensikter? Er armbåndet som dukker opp igjen i siste del fra ham eller Asle?
Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.
Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.
En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.
Når Norge rammes av trusler ...
Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.
Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.
Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.
Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.
Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.
Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
En sinnsyk følelse, sa Anton, når du virkelig forstår at du er din egen herre. Det er du om du bare vil. Det er bare din grådighet som legger deg i lenker.
Litt ujevn men jeg skal lytte meg gjennom neste bok i serien også
Pen utgave av diktsyklusen som bygger direkte på Moltke Moes versjon av Draumkvedet. Bak i boka finner en også nyttige ordforklaringer og litt om bakgrunnen for middelalderdiktet slik det foreligger i dag. Kan Jon Fosse i Olavs draumar tatt navnene Olav og Åsta herfra?
Munthes illustrasjoner er gjengitt i kjedelig svart-hvitt. For en alternativ utgave med farger, se om du kan finne Bergens Tidendes julehilsen fra 1966 med flotte illlustrasjoner av Reidar Johan Berle.
Morsomt at du trekker fram akkurat dette avsnittet på s. 119, for det stusset jeg også over. Så mye at jeg valgte å lese historien som setningen er hentet fra «The tale of the ragged mountains» av Edgar Allan Poe.
Denne historien handler om en morfinavhengig mann som både beskrives som ung, og i enkelte øyeblikk, som en hundreåring. Hans hudfarge omtales som blodløs og hans øyne filmaktig sløret som på et lenge begravet lik. En dag, langt oppe i fjellene ser denne mannen for seg at han deltar i kamphandlinger hvor han blir truffet av en giftpil i tinningen og dør. Kanskje i en drøm, kanskje i morfinrus eller noe annet, det vites ikke. Han opplever en voldsom kraft skylle gjennom kroppen som elektrisitet og lys, og han ser seg selv ovenfra. Han rammes av sterke følelser, men blir samtidig fullstendig likegyldig, også til sin egen døende kropp. Han dør ikke, han kommer ned fra fjellene og forteller om opplevelsen. Det viser seg at denne mannen (Mr. Bedlo) har opplevd en annen manns skjebne (Mr. Oldeb (Bedlo baklengs)).
Etter å ha fortalt denne historien til en nær venn (den samme vennen som var til stede ved Oldebs død), dør også han senere. Denne nære doktorvennen prøver forgjeves å redde ham. Det gjør han ved å la blodigler suge seg til Bedlo sin tinning. Det han ikke vet er at en giftig igle har sneket seg med og dermed dør også han av gift i tinningen.
Vet ikke hvilke, om noen, konklusjoner som kan trekkes ut av dette, men umiddelbart tenker jeg at det Wolf erfarer på steppen er en lignende opplevelse som Bedlo i denne fortellingen, han svever opp og ser ned på seg selv og opplever ett eller annet «utenomjordisk».
Han forstår i etterkant hva hendelsen har gjort med ham. Han satte ut på sin hvite hest, uredd, udødelig og full av pågangsmot og vilje. Han rammes av dette skuddet og når han våkner er han plutselig svært bevisst på sin egen dødelighet, dette uunngåelige vi alle ferdes mot. Han mister det han hadde, eller den han var, og døden tar fra ham livet uten at han faktisk er død.
Om det ikke finnes et ord for det, bør det lages et, og det bør være litt mer oppfinnsomt enn en engelsk adopsjon. En logisk brist, som er godt observert, er det i alle fall.
I dette andre bindet av Trilogien vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.