Bokelskere.no

Mona føler seg misforstått og sviktet, av alle egentlig, er hun urimelig? eller dum?

Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.

Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.

Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.

Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.

Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Veldig fin roman om alderdom, ensomhet og det å bli umyndiggjort av sine nærmeste.

Takk for utfyllende og ærlig tilbakemelding, som jeg på ingen måte kobler til en sur gammel kjerring :) Det høres bare ut som en slitsom leseopplevelse, som også vil påvirke mitt møte med boken. Om det blir negativt eller positivt gjenstår å se, men jeg fikk i alle fall ikke mindre lyst til å lese den.
Tildeling av priser er ikke alltid forståelig, kanskje jeg bør prøve å finne juryens begrunnelse før jeg går i gang.
Håper du har bedre bok i fanget nå, god søndag!

Nydelig og sår roman om å finne sin plass, både i egen kropp og i verden ellers.
En vakkert skrevet dannelsesroman med mye kulinariske beskrivelser og en god porsjon kunst.

Vittig lettvekter uten Jeeves.

Wodehouse skrev for å underholde, og det klarer også denne lettleste komedien utmerket — selv uten Jeeves og Wooster. Utgangspunktet er tre amerikanske jenter som håper å finne ferielykken i Frankrike samt en fallert marki og hans nesten like pengelense sønn. Av dette klarer forfatteren å spinne en lattervekkende intrige med en passende lykkelig slutt.

Det meste av handlingen er lagt til den fiktive kystbyen Roville-sur-Mer, som med sin Promenade des Anglais må være identisk med den virkelige badebyen Cabourg. Den samme byen fiines også i bøkene av Marcel Proust, men da under navnet Balbec.

Ormeljod

Eg låg inni Lysnedalen
med smeden frå Kjos, du veit,
og gjætte på slaktesmalen
for bonden på Øvre-Tveit.
Der tok vi ein orm i tuva,
ein fræsande eitergast,
og slengde han beint opp i gruva
der glohaugen glødde kvast.

Vi såg han i verk seg krulla
då elden i kjøtet svei:
han låg der isamanrulla
og vilt seg på gloa vrei.
Men brått stod han strak på halen,
i dauden for siste gong,
og kaldt gjenom Lysnedalen
vi høyrde kor ormen song

Ein kvislande låt som trengde
frå ormen i elden ut,
og sylkvass til vers seg sprengde,
med kraft som ein iskald sprut.
Det var som ein straum av galdrar
som blindt seg or svelgen braut,
frå ein som i alle aldrar
med urette lida laut.

Vi høyrde den ville kvide
som skreik frå den dømde liv
som veit det skal dauden lide,
og verjelaust mot han driv.
Vi høyrde det skrik i våde
som stig frå den dømde sjel
som ikkje veit von um nåde,
og tiggar om liv likevel.

Men tonen skar av i hat, han,
som knivseggja kald og kvass.
Det var som eit skrik frå Satan,
I skjerande spott og trass
mot Gud og hans milde menner,
som andar i kjærleik rein,
og midt i sin kjærleik brenner
ein bortstøytt og einsam ein.

Og ormen med blodhat anda
si gift i den ville låt,
til tonen med sorg seg blanda,
og skolv som i vonlaus gråt..
Det var som han helsing sende
til villmarka stor og still,
at no var hans dag til ende,
og no stunda natta til.

Vi stod der av redsla fylte
då ormen si våbøn bad,
og smalen stod kring som trylte
og skolv liksom ospeblad.
Slik stod vi i sumarkvelden
og høyrde kor skriket steig,
til ormen i turrkvistelden
som kol ned i oska seig.

Jakob Sande (1906-1967)

Då Gud heldt fest i Fjaler
Den Norske Bokklubben 1974