Bokelskere.no

Det var et hyggelig innfall av deg:)
Fugler er trivelige. Da jeg var lita hadde jeg to undulater og de var så tamme at de torde å gå ut av buret sitt og spise fra hånda mi. Har jo hatt alt mulige dyr gjennom oppveksten. Har hatt kaniner, undulater og flere gullfisker. Og nå katt som bor hos foreldrene mine som fyller fjorten år i juni. Så å ha husdyr i leiligheten er et savn, men siden jeg nesten ikke er i form til å ta vare på meg selv en gang må jeg vente med å skaffe meg et. Har alltid vært en dyrevenn og likt dyr mye bedre enn mennesker, haha:)
Liker dine observasjoner av dyr:)

Hei og takk for tips, men fuglemating har jeg holdt på med i tre år nå. Da jeg flyttet inn i leiligheten jeg bor i nå, kjøpte jeg meg fuglehus som henger utenfor stueveggen og mater fuglene en gang i uka. Har sett gråspurv, gulvspurv, sidensvans og mange andre fugler jeg ikke kan navnet på. Hvert år kommer fuglene og besøker huset sitt i alle årstider og det er koselig, og jeg fyller huset deres med solsikkefrø. Huset deres er et smalt hus og har to etasjer med vinduer:) Så de fuglene ser jeg jevnlig etter flere ganger i løpet av dagen.

Har ikke husdyr selv ennå siden jeg ikke er i form til det og lot katten min bo værende hos foreldrene mine da jeg flyttet for jeg ville ikke at den skulle miste territoriumet sitt. Og var redd den kanskje ville rote seg bort på et nytt sted. Men får sett ham en gang i uka fda or bor ikke mer enn 20 min fra foreldrene mine. Så siden jeg ikke har husdyr selv enn så lenge er det jo koselig å ha fugler utenfor å se på og høre:)

Morsomt innblikk med fuglene og hunden din:)

Lydbok klarer jeg ikke. Det hender seg at jeg kjøper meg hørespill fra Radioteateret som jeg hører på for det skaper mer stemning, men vanlig opplesning er dørgende kjedelig, så da foretrekker jeg å lese bøkene selv i stedet:)

Og fargelegging har jeg fått tips til og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å prøve ut det. Likte jo å fargelegge da jeg var yngre. Skal sjekke ut de fargeleggingsbøkene for voksne. Ser ikke bort i fra at det kan være noe for meg.

Tusen takk for tips. Setter pris på alle tipsene jeg får:)

Skjønner jo at det ikke er like enkelt hele tiden. Det har jeg full forståelse for.
Hender jeg bruker en stol jeg også, har kontorstolen som jeg bruker ved pcn som jeg triller bort til kjøkkene for å vaske kopper. Klarer jo ikke å stå lenge før jeg kjenner disse svimmelhetsanfallene og når jeg kjenner dem må jeg sette meg ned når som helst og hvor som helst før det er for sent. Så hjemme er den stolen i flittig i bruk og den har hjul på. Praktisk. Og jeg er hjemme hos foreldrene mine en gang i uka og får hjemmelaget mat. Så skal ikke klage:) Men når jeg er hjemme hos meg selv går det oftest i fjordland, toro og andre veldig lettvinte løsninger. Kunsten er at man får i seg mat:)

Ja, kjekt med tips til hva man kan gjøre for å få tiden til å gå når man står helt fast når det gjelder løsninger selv. Jeg blir så apatisk i slike situasjoner. Klarer ikke å komme på kreative løsninger når jeg først trenger det. Så det blir nok litt smykkelaging og droddling tror jeg. Det virker i alle fall overkommelig. Har litt utstyr fra begge hobbyene fra før av og får heller kjøpe meg mer utstyr når det trengs underveis. Kjekt å ha noeå gjøre. Jeg er et menneske som må være opptatt med noe. Liker jo å lese bøker, men det blir litt monotont når jeg gjør det hele tiden så da er det kjekt å ha noe ved siden av. Litt avveksling.

Jeg foredrekker vampyrer som dør av og i sola:) Hehe ...

Du er heldig som ikke lar det gå utover humøret. Jeg går i kjelleren med en gang, haha. Tåler ikke å kjede meg. I hvert fall ikke i lengden. Liker å være opptatt med noe. Det er det jeg savner med jobblivet. Være opptatt med noe og på en måte forsvinne i det.

Du har helt rett i at jeg hater matlaging. Det er kjedelig og siden jeg ofte får svimmelhetsanfall tåler jeg ikke å stå lenge, spesielt ikke ved en kjøkkenbenk. Det blir for utfordrende. Så jeg lever på fjordland og toro ferdigpakker og andre lettvinte løsninger uten dårlig samvittighet:)

Og håndarbeid tror jeg ikke er noe for meg (sying, strikking), men tror jeg kanskje kan begynne med å lage litt smykker og armbånd igjen. Det har jeg hele tiden gjort litt av og på gjennom årene og har fortsatt flere bokser med forskjellige perler og nips igjen fra før, så kanskje på tide å ta frem det igjen. Så, så langt har jeg fått tegning og smykke/armbånd - laging som realistiske tips fra dere og det setter jeg pris på. Jeg klarer ikke å tenke ut kreative hobbyer selv når jeg står fast i kjedsomheten. Jeg blir så apatisk:) Og eventuelt kommer jeg nok til å skaffe meg et nytt puslespill også, tenker jeg. Da har jeg i vært fall tre forskjellige prosjekter som er overkommelig for meg å gjøre.

Været er jeg ikke så nøye med nå. Var nøyere med det før jeg fikk kjøreforbud. Da pleide jeg å se ut av vinduene for å se hvordan været var og fulgte med på værmeldingene for jeg grudde meg alltid til å kjøre på blankis. Men nå som jeg har kjøreforbud er jeg ikke nøye på været lenger. Bare kikker ut av vinduene av og til uten å gidde å se på gradstokken:)

Skjønner hvorfor du og mange andre elsket Twilight, men for min del ble jeg forbanna over hvordan vampyrer ble fremstilt. Foretrekker 1800-talls vampyrer fremfor den moderner varianten:)

Hmm. Kanskje jeg skal lage meg en lekekasse for å ha i nærheten? Hehe ... Nei da.

Brukte å male en del på lerret før (landskap og slikt), men har hverken energi eller inspirasjon til å drive med det nå. Så har det på vent.

Har lett for å begynne å se filmer og tv-serier jeg også. (Har ikke netflix for jeg vil se filmer og tv-serier på gamlemåten) så jeg bruker blu-ray spilleren flittig. Jeg liker ikke at alt er så digitalt så bruker alltid gamlemåten så lenge som mulig. Jeg vet. Jeg er fra steinalderen:)

Får ta frem litt tegnesaker å ha i næreheten og droddle litt mens jeg venter på å få energi og bli frisk nok til å male på lerret. Gjorde det mye før, men pga svimmelhetsanfall og kvalme (som jeg er sykmeldt for) har jeg ikke maktet det i det siste så det venter jeg litt med. Så jeg får droddle litt i mens på papir med blyant og farger. Er ikke frisk nok til å gå turer osv heller pga svimmelhetsanfallene som jeg ofte får og har samtidig kjøreforbud. Så føler meg litt innesperret.

Setter pris på alle forslag jeg får og tar gjerne i mot flere om du/dere skulle komme på noe. Er så fryktelig lite kreativ selv:) Takker for alle forslag jeg har fått så langt med en klem:)

Takk:)

Du er heldig som ikke har en gnagende kjedsomhet. I de siste årene har jeg merket at jeg har en slags kjedsomhet som henger over meg hele tiden, samme hva jeg gjør. Det er kjipt. Pleide å male før i tiden, men det har jeg ikke energi til nå for tiden. Har ikke lagt det på hylla heller, men må bli friskere for å ta frem den hobbyen igjen.

Fargelegging elsket jeg da jeg var yngre. Litt rart å tenke på å begynne med det nå, men skal tenke på det. Kanskje jeg skal ta det opp igjen til jeg venter med å male på lerret igjen som før når jeg blir friskere.

Uansett takker jeg for alle tips. De mottas med en klem:) God helg til deg også:)

Helga startet særdeles dårlig for jeg kan ikke skryte av humøret. Kjempelei av å være sykmeldt nå, og vet ikke hva jeg skal gjøre med den gnagende kjedsomheten. Det er en kamp hver dag. Liker å lese og leser hver dag, men skulle gjerne ha hatt noe ved siden av. Tiden har fullstendig stoppet opp.

Denne helga leser jeg Anatomy of a haunting av Lee Strong. Den tror jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av kvelden for har ikke mange sider igjen. Lenge siden jeg har lest grøss også som er min kategori. Ved siden av leser jeg Vampire Academy av Richelle Mead. Er ikke fan av moderne vampyrer, men litt lett underholdning må jeg ha av og til. Men ikke mer Twilight på meg i hvert fall. Ga opp den serien etter første bok, haha for mange år siden.

Og i denne helga blir jeg endelig ferdig med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Har lest mye i den boka i denne uka, i håp om å bli ferdig med den. For gidder ikke å sitte med den boka i påska. Men det ser ut som jeg blir ferdig med den i helga. Har slitt med den boka siden midten av januar. Vet den boka er høyt elsket av mange, men det er ingen bok for meg:/

Når jeg er ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Krø av Didrik Morits Hallstrøm.

Her er det snøfritt. Det snødde forrige lørdagsnatt, men forsvant neste dag. Man skulle tro at Oslofolk aldri har sett snø før, men jeg skal ikke mobbe og være slem:)

God helg til dere også. Jeg får kjenne videre på disse markene som vokser i meg. Det er en sånn følelse jeg får når jeg kjeder meg og det er ganske ofte. Hva gjør dere når kjedsomheten blir for stor?

Fin og realistisk roman forbundet med 2.verdenskrig ....

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare/beskrive, men skal gjøre mitt beste uten at det hele blir for rotete. Tre historier involveres i de sju dagene/uken boka dreier seg om. Tidsperioden er 1942 og vi møter Kristian Kolseth. Han er en student fra Oslo som reiser til Finnmark for å tegne og studere samenes byggverk. Han dokumenterer deres byggverk ved å tegne med sitt talent. Men tyskere og andre han møter på veien får en mistanke, om at han kanskje driver på med noe helt annet, og studenten må ofte gjennom strenge kontroller for ikke at andre skal tro han dokumenterer ulovlige ting. I boka møter vi også en fyr fra Narvik som har lett for å lage rot uansett hva han tar seg til. Ingen har troa på ham, ikke en gang hans egen mor fordi ingen av dem er spesielt ressurssterke og hver dag er det ofte en stor usikkerhet om de vil komme til å få nok mat og ting til å klare seg med tanke på at de nesten ikke har noe penger, og fra det tredje perspektivet følger vi et tysk flymannskap.

Jeg har aldri lest noe av Jørgen Gunnerud før selv om det er et kjent forfatternavn. Men har nå fått med meg Sju dager i september og den er vel verdt å få med seg. Det er en stillegående spenningsbok der man blir ordentlig kjent med karakterene som er involverte i de tre forskjellige perspektivene, og man vil gjerne finne ut hva som skjer videre. I det siste halvåret har jeg lest Her lå Tirpitz, og Morfar, Hitler og jeg. Selv om det ikke ble noen favoritter for min del, vekket det en lyst i meg om å lese mer om den tiden og bøker som er forbundet med 2.verdenskrig. Samme om det er fikjson eller ikke. Derfor fikk jeg veldig lyst til å få med meg Sju dager i september også.

Selv om romanen er litt stillegående, gjorde det ikke noe. Man blir som sagt godt kjent med karakterene og nysgjerrigheten vekkes. Man vil vite hva som skjer videre. Men skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om bare en historie istedet for å ta med tre forskjellige for det var ikke alle perspektivene som var like interessante å lese om for min del. Skulle ønske han brukte historien om studenten Kristian Kolseth som bare en historie i boka for jeg syns det var mest interessant å lese om ham enn alt det andre. De tre historiene flettes inn i hverandre, men forfatteren gjør det på en ordentlig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden og jeg fikk heller ikke følelsen av å rote meg bort. Men som sagt, det var bare ikke alles perspektiver som interesserte meg like mye.

Sju dager i september havnet ikke på favorittlista, men det er en bok som er kjekt å få med seg enten man er interessert i 2.verdenskrig eller ikke. I den boka er det en type spenning for alle. Selv om jeg ikke likte alle de tre perspektivene, var en av dem særdeles spennende og det var alltid et driv i boka som gjorde lesingen flytende. Selv om slutten ikke var av all forventning (det skal jo mye til i en bok) så var dette en fin og realistisk bok å få med seg. Man blir knyttet til karakterene enten man vil det eller ikke.

Dette er den fjerde boka jeg har lest om den sexavhengige og svært dysfunksjonelle kriminalpsykologen Sebastian Bergman.
De to første bøkene var spennende, velformulerte og hang sammen. De to siste; ikke det akkurat.
Hovedhistorien om drapene i Torsby er spennende nok, men det er alt det rundt det som blir kjedelig. Har vi ikke hørt nok om Bergman og hans anstrengte forhold til folk rundt seg nå? At han rører seg inn i avanserte løgnrekker fordi han ikke vil si sannheten om han sjøl og datra Wanja?
Bergman oppfører seg som en drittsekk på alle måter, men i denne boka blir vi også kjent med hans mykere sider da han tar seg av et drapsvitne på 10 år og hennes mor. Bergman skiller ikke mellom jobb og privatliv og det hele holder på å ende svært ille.

Det henger ikke på greip at morderen klarer å tenke ut alt det han klarer å tenke ut. Personene i fortellingen begynner å likne mest på pappfigurer; de er enten BARE snille og greie eller BARE slemme. Det er en utbrodering av følelser og tanker som hører hjemme i den mest klissete, romantiske roman.
Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp mens jeg hørte denne boka. Hadde det ikke vært for at det er min favorittoppleser, Ivar Nergaard, som leser boka, ville jeg ikke hørt den ferdig.

Vær så snill: Ikke skriv en til om Bergman på denne måten! Det blir altfor slitsomt å lese.

Ei sår og samtidig vakker bok som starter med at forfatteren får melding om en alvorlig kreftdiagnose en vakker sommerdag i Firenze. Sandemose makter på mesterlig vis å beskrive alle tanker og følelser som raser gjennom henne. I kortprosa forteller hun nært og inderlig om fortid og nåtid. Humor er også en viktig ingrediens her, både i tekst og illustrasjoner, - som i alle Iben Sandemoses bøker. Anbefales!

Virker som det er flere som liker denne boka litt bedre enn det jeg gjorde ...

Du og jeg ved daggry starter med et smell: “Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.” Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: “Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.”

Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker. Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.

Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.

Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.

Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.

Dette innlegget ble først publisert på skolebibliotekarene i Hordaland sin felles blogg, Lesehorden.

Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...

Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?

Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.

Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.

Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...

Jeg leser nå i to "biografier" (jeg overrasker meg selv stadig vekk). Bøkene er Hammerkoden av Øyvind Hammer, og Hei, jeg heter Lars (en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittilsen.

Ved siden av sliter jeg fremdeles med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Jeg begynte på boka i flere uker før Prachett døde. Jeg begynte på boka den 16 januar og jeg er ennå ikke ferdig. Grunnen er at den fenger ikke og det går veldig trått, men som sagt tidligere så avbryter jeg ikke bøker og skal holde ut til siste side når det gjelder denne boka også. Det får bare ta den tiden det tar:) Har det ikke travelt uansett.

Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Anatomy of a haunting av Lee Strong. Lenge siden jeg har lest ordentlig grøss, så håper at den vil gi meg noen gysninger selv om forventningene ikke er altfor store, som vanlig ...

God helg til dere også.

Har en følelse av at det er samme type bok som Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant... "Alle" syntes den var så morsom og underholdende, men jeg syns den boka bare var tørr og kjedelig. Så tror jeg kommer til å styre unna "En mann ved navn Ove".

En av mine få favoritter i år. Ga den samme terningkast som deg:)

Jeg var barnehagebarn på åttitallet og da hadde jeg kort hår med pigg som fikk håret til å se ut som hockeysveis, noe som også var populært på den tiden:) selv om jeg har kort hår nå også har jeg det ikke så kort at jeg ikke ligner en gutt, heldigvis og det ligner heller ikke på hockeysveis. Syns uansett at kort hår er mer praktisk selv om håret mitt stort sett lever sitt eget liv... Ikke alt skal være like enkelt:)

Skulle heller ha registrert meg her med mitt vanlige navn istede for å bruke et nick, men jeg er og blir sjenert...Er jo så redd for å havne i netthets og slike greier for nettroll er jo så skumle, haha, men heldigvis har jeg ikke havnet i slike situasjoner:)

Boka er notert:)

Håret mitt er ikke så kort ikke gutteaktig kort, men kort nok til å rufse det opp litt. Blir det flatt ser det dumt ut haha. Hadde langt hår hele barndommen og frem til 2002 og da orket jeg ikke det lange håret mer. Det er så mye styr med det. Men greia er at håret holder seg ikke på plass da uansett om det er kort eller langt. Det er så villstyrlig haha. Men mindre arbeid med det når det er kort og jeg foretrekker det sånn, og jeg har heldigivs heller ikke gutteaktig sveis.

Jeg ligned på McGyver da jeg gikk på barnehage. Da var håret mitt like lyst som hans (håret har blitt mørkere med årene), og jeg hadde pinnkort hår med pigg, haha. Grusomt.

Syns mange er bedre til å finne på kule nick. Noen finner på nick med litt dybde i, men jeg kommer på bare tåpelige nick. Men det er vanskelig å beskrive seg selv og jeg er for sjenert til å bruke mitt hele og virkelige navn på nett:)