Bokelskere.no

Nytt svar til Brits bokomtale:
Helt enig meg deg i at Aslak virkelig elsket sin datter. Ikke alle fedre går i den grad opp i sine barn. Her ble jeg virkelig rørt av Bjørnstads beskrivelser. Men som du sier er behandlingen hans av Aslaks sorg langt svakere. Og når det gjelder Hanne? Hun reiste jo fra datteren sin da hun forlot mannen. Ligger det ikke en slags egoisme i hennes ønske om hevn? La du forresten merke til reaksjonen til familien som fikk skutt i stykker vinduet sitt? Disse foreldrene er langt mer storsinnet. De har ingen betenkeligheter med å la sønnen senere ha kontakt han som utløste det nesten drepende skuddet.

Svar til Brits bokomtale:
Jeg hadde også vansker med å svelge alle sider av denne faren (Aslak Timbereid). I første del av boka oppfatter jeg ham som en utrolig sensibel og sårbar far. Det virker som om han går 100 prosent opp i sin lille datter, følger etter henne overalt (om enn i skjul). Når Emma lider, lider faren også minst like mye. Tankene han gjør seg på flyreisen om hvor forferdelig er at Emma blir borte fra ham noen dager, er også ganske påfallende. Problemet mitt er at jeg får ikke denne tynnhudede, ømfintlige faren til å stemme overens med mannen vi møter da han er tilbake i Oslo igjen etter begravelsen. Her er han den som er fornuftig. den som klarer å fungere til en viss grad som ellers. Han går på jobb, avviser tilbud om profesjonell hjelp osv. Det eneste "unormale" er utbruddet han har på skolens minnestund. I denne delen av boka er det moren,Hanne, som er denne irrasjonelle, mens faren altså er heller sterk og selvhjulpen, og slik fortsetter han å være også etter at Hanne har reist tilbake til Nord-Norge.
Er det flere lesere enn meg som har reagert på dette?

Helt enig med Brit. Nå har jeg skrevet to innlegg som svar på bokomtalen hennes. Men hvor er det blitt av dem? Jeg kan ikke finne dem igjen under diskusjon rundt boka. Nå legger jeg dem på nytt ut under ”diskusjoner”.

Helt enig meg deg i at Aslak virkelig elsket sin datter. Ikke alle fedre går i den grad opp i sine barn. Her ble jeg virkelig rørt av Bjørnstads beskrivelser. Men som du sier er behandlingen hans av Aslaks sorg langt svakere. Og når det gjelder Hanne? Hun reiste jo fra datteren sin da hun forlot mannen. Ligger det ikke en slags egoisme i hennes ønske om hevn? La du forresten merke til reaksjonen til familien som fikk skutt i stykker vinduet sitt? Disse foreldrene er langt mer storsinnet. De har ingen betenkeligheter med å la sønnen senere ha kontakt han som utløste det nesten drepende skuddet.

Håper dette skal være fikset nå, har kun fått testet i ios6.

Enig med deg. Jeg har heller ikke skjønt all lovprisningen denne boka har blitt møtt med. For meg spriker den på flere måter. Hva handler den egentlig om? Er det ment som en kritikk av et konformt omsorgssamfunn der hundreåringer blir plassert på gamlehjem der de ikke ønsker å være? Er det en slags gjennomgang av det 20. århundrets historie og viktige statsmenn? For meg ble handlinga for tullete. For mye skrønehistorier!

Anbefales! Litt av en bok! Den er tynn og lettlest, men rommer masse innhold. På mange måter er den genial. Slutten er høyst overraskende og får alle brikker til å falle på plass. Også detaljer som man under lesingen oppfattet som lite relevante, får nå en dypere mening. Jeg vil også berømme språket i boka. Her finnes det lange elegante setninger som man ofte får lyst til å stoppe opp ved og grunne litt ekstra på. En spesiell effekt skapes av kontrasten mellom dette noe avanserte språket og et trekk ved selv innholdet, nærmere sagt personenes adferd som ofte er heller barnslig og ubehjelpelig.

Jeg hadde også vansker med å svelge alle sider av denne faren (Aslak Timbereid). I første del av boka oppfatter jeg ham som en utrolig sensibel og sårbar far. Det virker som om han går 100 prosent opp i sin lille datter, følger etter henne overalt (om enn i skjul). Når Emma lider, lider faren også minst like mye. Tankene han gjør seg på flyreisen om hvor forferdelig er at Emma blir borte fra ham noen dager, er også ganske påfallende. Problemet mitt er at jeg får ikke denne tynnhudede, ømfintlige faren til å stemme overens med mannen vi møter da han er tilbake i Oslo igjen etter begravelsen. Her er han den som er fornuftig. den som klarer å fungere til en viss grad som ellers. Han går på jobb, avviser tilbud om profesjonell hjelp osv. Det eneste "unormale" er utbruddet han har på skolens minnestund. I denne delen av boka er det moren,Hanne, som er denne irrasjonelle, mens faren altså er heller sterk og selvhjulpen, og slik fortsetter han å være også etter at Hanne har reist tilbake til Nord-Norge.
Er det flere lesere enn meg som har reagert på dette?

Problemene burde nå være fikset igjen (bank i bordet) :-)

Under oppgradering av et kodebibliotek i kveld har den fryktløse it-avdelingen vår støtt på på et uventet problem.

Problemet gjør at mange funksjoner på bokelskere.no ikke virker. Flere menyer, knapper m.m er rammet.

Håper på å få løst problemet raskt.

I ventetiden går det an å sjekke hva som var den mest populære utgivelsen det året du ble født - blant utgivelser fra mitt fødselsår var det Nancy Drew som var mest populær: http://bokelskere.no/utgivelser/aar/1972/

Jeg er helt enig med deg i at det er mye lettere å gi en stjerne enn å formulere et svar. Og har man ikke lest boka det dreier seg om, har man lite fornuftig å skrive om den. Det er derfor jeg har en mistanke om at flere leser innlegget og flere gir stjerner når det dreier seg om en populær bok. Men det burde ikke være sånn.

Neida! I bunn og grunn tuller jeg ikke selv om jeg uttrykte meg ganske provoserende da jeg svarte deg. Men for å komme tilbake til utgangspunktet: Mange her sier at det er hyggelig å få stjerner. Og da er det kanskje ikke så rart om man prøver "å legge seg litt i selen" for å oppnå noen, at man kanskje noen ganger tenker litt taktisk. I motsatt fall, hvis man kommenterer bok etter bok og ingen gir noen respons, blir man kanskje litt lei seg. Stjerne er jo det eneste tegnet på at et annet menneske har åpnet og lest innlegget en har skrevet.
Forøvrig er jeg helt enig med deg i det du skriver til sist. Jeg bruker også innleggene som info og inspirasjonskilde. Er det få som har skrevet noe om en bok, blir disse "alenestående" innleggene desto viktigere for meg.

Interessant! Tror du at for å få mange stjerner bør man holde seg til (dvs. lese og omtale) de bøkene som for tiden er mest i vinden.

Riktig! Jeg tror også at dette med stjerner kan falle litt tilfeldig ut, alt avhengig av situasjonen og hvem som gir stjernene.

Du har sikkert rett i teorien. Men gadd vite om det holdt mål hvis vi tok for oss en passelig mengde innlegg her og vurderte opp imot teorien antall stjerner de i realiteten har fått.

Du skriver " ....hvis noen har skrevet et godt innlegg eller en god bokomtale..". Har jeg rett når jeg da forstår at du først og fremst legger vekt på om innlegget er VELFORMULERT?

Takk for svaret. Ved siden av stjernen står "godt sagt". Hva mener vi egentlig med dette? Betyr det at innlegget er velformulert? Eller er det tanken, meningen bak vi sikter til. (Det jeg skrev om "vennetjeneste" var mer et sleivete forslag fra min side, ikke noen anklage.) Jeg vil gjerne ha respons fra flere på dette.

La meg først slå fast: Jeg har ikke noe imot å få stjerner på et innlegg. Tvert imot, når jeg en gang i blant får det, føler jeg meg lettet. Jeg er blitt sett / lest! Får jeg flere stjerner på samme innlegg, kan jeg til og med føle meg litt stolt. Her har jeg skrevet et innlegg som folk likte, som folk synes var bra, tenker jeg da. (Tilsvarende bør jeg kanskje avskrive alle innleggene som jeg aldri fikk noen stjerne på, de var sikkert dumme,) Men har jeg grunn til å føle det slik? Hvorfor gir folk egentlig en stjerne? - For å markere at dette har jeg lest? - For å si at dette er jeg hjertens enig i? - Eller som en vennetjeneste til noen man kjenner, er blitt kjent med på dette forumet?
Dette er kanskje et veldig dumt spørsmål, men jeg stiller det likevel: Hvorfor gir dere egentlig en stjerne?

To krimbøker står på menyen. Ei frå 2012 og ei frå 1941. Jan Mehlum - En god sak som papirbok og Agatha Christie - Solen var vitne som lydbok.

Boka er skrevet som en ren underholdningsroman. Særlig merkes dette på persontegningen som ikke er særlig dyptgående. Menneskene som opptrer er enten klare helter eller rene skurker. At den uhyre naive og uopplyste unge syersken som vi møter i bokas begynnelse, kan i løpet av få år bli så kløktig og suveren herre over alle vanskelige situasjoner, virker lite troverdig. Ikke desto mindre blir man lett revet med av handlingen som til tider er svært dramatisk. Her synes jeg forfatteren er flink til å bygge opp spenningen. Ofte slutter hvert kapittel med en antydning som pirrer leserens nysgjerrighet og trang til å lese videre. I tillegg til å være en ren underholdningsroman bygger boka også på dokumentarisk stoff. Flere av personene som opptrer her, har virkelig levd og har innehatt en maktposisjon i tidens Spania. Selv lærte jeg noe nytt om den spanske borgerkrigen og mye om forholdene i spansk Marokko på slutten av 1930-tallet.