Bokelskere.no

Jeg ble så sint når Corelli stakk av når han så kjæreten stå der med et barn i armene at jeg møtte legge vekk boka. Fremtil det var den veldig fin.

En veldig god gjendiktning av Arthurlegendene. Jeg er spesielt svak for Undset sin versjon av historien om Sir Gwain.

Det er viktig å få med seg at i en samling av Lie så ble siste kapittelet i denne boka slettet - og siden det har den sjelden kommet med.

Grunnen til det blir klart etter hvert.

Denne boka gjorde meg litt mindre redd for å dø. Hvem kan være redd for det lenger, når man skal få møte storesøstra til Sandman?

Dette var det første møtet jeg hadde med Thelle. Siden har han gitt ut en rekke bøker, men dette er boka jeg til stadighet kommer tilbake til. Den handler om møtet mellom kristendom og buddisme, slik Thelle opplever det. Det blir satt ord på temaer som hva er sannhet, hva er ånd, hva er rettroenhet. Veldig mye av det han skrev var ting jeg hadde jobbet mye med på egenhånd, og i dag, mange år etter at boka kom ut så er tankene hans delt av langt flere i kristennorge. Men den gang den kom opplevde jeg han som en av de få som satte ord på det jeg tenkte og opplevde.

En fryd for alle som elsker Anansi historier. Bra Spider!

Noen ganger så plukker man opp en bok, leser den og tenker at dette var det jeg trengte her og nå for å forstå meg selv bedre. For meg var Neverwhere en slik bok.

Og London blir aldri det samme igjen.

En samling noveller Gaiman har skrevet over mange år, og for mange forskjellige magasiner, medier og samlinger. Siden har det kommet en ny novellesamling, "Fragile things", men jeg synes ikke de holder samme standard og er like spennende som de første han skrev. De spenner over et vidt spekter av genre, han utforsker og forsøker forskjellige ting. Fint er det også å få kommentarene hans til de forskjellige tekstene.

Bøkene om Emil gjorde ikke så stort inntrykk på meg som barn - annet enn at jeg likte veldig godt å se filmene. Derfor ble jeg så overrasket når jeg leste de igjen som voksen - jeg opplever det som noen av de vakreste og klokeste bøkene jeg har lest.

Jeg er veldig gladi Minette Walters, og dette er en av favorittbøkene mine. Den griper meg på mange plan. Walters skriver ofte om hvordan noen få venner går sammen og hisser hverandre opp med fordommer og ideer om naboer eller familie, men her tar hun det helt ut - og vi får et rystende eksempel på massesuggesjon.

Dette er en fantastisk samling med norske eventyr - det er ikke bare forskjellige varianter av de mer kjente eventyrene, det er helt nye eventyr som Nygårdshaug har fått overlevert av bestemoren sin. Hvor mye han selv har diktet til og formet vet jeg ikke, jeg skulle gjerne ha sett et intervju med ham om dette.

Eventyrene ligger godt i munnen, og er gode å gjenfortelle munlig.

Av en eller annen grunn er Døden i ishuset den siste Waltersboka jeg leste. Og ja, den er fasinerende, men jeg lurer på om Walters er litt slik at man liker best det man leste først? At man blir veldig betatt av skrivemåten hennes og fanget i universet hennes, og at det på mange måter følger den første boka man selv leste?

Har blogget om Walters her:

http://beatesrasteplass.wordpress.com/2010/04/20/med-minette-walters-i-hjertet/

En av yndlingsbøkene mine som barn. Og den har holdt seg når jeg leser den som voksen for ungene mine og.

Hm. Enten har jeg vært veldig ukritisk til de første bøkene om Hamilton, ellers så er denne svært mye dårligere.

Språket er oppstyltet, på en måte han har til felles med andre forfattere på slutten av et langt forfatterskap - det virker som om de har gått lei, dialogen er flyter ikke. Plottet er svært forutsigbart og helt uten overraskelser.

Men jeg fikk i alle fall litt bedre oversikt over hva som faktisk er en reell terrortrussel, og hva relle farer i den muslimske verdenen er. Det hjelper å få det presentert av noen som ikke ser skumle muslimer absolutt over alt. Så må man jo bare sjekke ut senere hvor mye som faktisk stemmer og ikke. Men alt i alt, et ganske så skuffende møte med Hamilton, som en gang i tiden sjarmerte meg i senk med Fiendens Fiende.

Jeg har ikke lest de to forregående bøkene, og fikk ikke større lyst etter dette.

Aiaiai! Fantastisk liten sak. Hva kvinner snakker om når de er alene og det ikke er menn til stede. Små, herlige historier om menn, sex og menn og sex. Og enda litt mer menn og sex. Og te med noe hvitt i. Servert av bestemødre, tanter og naboer i Marjane sitt Iran.

Dette er en av yndlingskrimbøkene mine.

Jeg har hørt mange som ikke liker denne boka av Walters, men jeg har lest den flere ganger og kommer stadig tilbake til den. Jeg synes den er fasinerende.

Ikke favoritten min av Walters, og hun går i veldig velkjente Walterssko her, men absolutt noe å bruke tiden på allikevel. Og som alltid ender man opp med å virkelig like mange av de personene hun skriver om. De er spesielle, utrolig inteligente og gode mennesker.