Det er sikkert temmelig sjelden ånder på pilsflaskene fra Stockholms Bryggerier.
Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.
Folk vasser rundt i den samme mentale dritten uansett hva jeg sier til dem.
Jeg trodde ikke homser likte å ligge med kvinner. Det er vel på en måte litt av poenget med å være homse.
Dette er aller første gang Nina har drept noen. Det føles rart, synes hun, og det var dumt det måtte gå så langt. Men man lyver ikke om lyrikk.
Det som Nina synes er fint med Gregersen, er at han alltid er blind.
Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.
Intuisjonen hjelper en sjelden gang i diktverdenen, men i virkelighetens verden kan mangelen på nøyaktighet bety døden.
Jeg er ikke imponert. Som alltid har Adler-Olsen en god historie og et godt utgangspunkt, men han roter det til for seg selv underveis. Jeg føler jeg har lest dette før. Boka er forutsigbar og hele historien rundt sykehusoppholdet kunne hvem som helst som har lest krim tidligere gjettet seg frem til. Slutten er usannsynlig og til tider provoserende. Jeg er lei av å lese femten forskjellige versjoner av at karakterene dør, for så at de klarer seg helt fint i neste kapittel.
Adler-Olsen er kongen over usannsynlige tilfeldigheter, og fordelt utover 525 sider blir dette litt i overkant for min del. Historien om Mia blir dratt ut i det uendelige og det virker som hun ble glemt midt i skriveprosessen, for deretter å få en hasteavslutning mot slutten av boka.
Jeg vil likevel gi forfatteren skryt for karakteren Assad, som er helt strålende i samarbeidet med Carl Mørck. Boka er til tider ganske morsom, og jeg tror det er grunnen til at jeg fullførte til tross for mange små hull som irriterte meg underveis.
Faren hadde aldri skjønt at man kunne hate folk selv om man var bedre enn dem. Fordi man var bedre.
"Kan jeg få komme inn, frøken Monsen?" spurte han og blottet tennene til en David Hasselhoff spesial.
"Helst ikke", pep hun. Hun hadde kanskje ikke sett Baywatch.
Rettferdigheten er som vann, den finner alltids en vei.
Waaler nikket kort og overså at Sørensen gjorde mine til å ville håndhilse. Han likte ikke kroppskontakt med menn han ikke kjente. Ikke med menn han kjente heller, forresten. Når det gjaldt kvinner var det en annen sak.
Arne Albu leste ikke William Shakespeare, såpass var han sikker på.
Jeg er fra politiet i Oslo, og denne personen er arrestert for ikke å kunne forskjellen på skjøpe og kjøpe.
Gud, sa farmoren, Gud har så mye å gjøre at han ikke har tid til å høre etter...
Kjære Gud, la det skje noe, bad Sophia. Gudsomharosssmåbarnkjær, jeg kjeder meg i hjel, amen.
Ta bort servietten, sa Sophia. Den er fjollete.
Noen ganger husker jeg ikke så godt. Hvem var han som styrte?
Din farfar naturligvis, sa farmoren, altså han jeg var gift med.
Er du gift! utbrøt Sophia ytterst forbauset.
Dødsens dumt, mumlet farmoren.
Etter en stund bemerket farmoren: Akkurat nå tror han at jeg sover under den paraplyen.
Men det gjør du ikke, sa Sophia. Du sitter her og røyker i smug.