Bokelskere.no

Homsen er hermed akseptert, tolerert, får statsstøtte, han kan til og med så smått bli folkekjær.
Betingelsen er at han slutter med homseriet sitt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.

De vakreste får elske mest.

I den stjerneklare natta uten stjerner er det menneskene ingen vil ha, som ferdes. De er ofte ikke særlig tiltalende og alltid ensomme. I ly av mørket later de som om de er på vei et annet sted.

Men du vil også forstå at selv ikke gull kan gi trygghet mot tårer, min venn.

Jeg likte den gammel-testamentlige ondskapsfullheten i uttrykket hun fikk som fortjent. Noen ganger gjør kvinner det.

Folk synes det er fantastisk å se sitt eget navn på trykk. Bevis på eksistens. Jeg så for meg en flokk spøkelser som rotet gjennom stabler med aviser. Pekte på et navn på en side. Se, der er jeg, jeg sa jo at jeg har levd. Jeg sa at jeg fantes.

En jente som skjærer hull i seg selv står ikke øverst på listen for de krevende oppdragene.

Det er umulig å konkurrere med de døde.

Problemer begynner alltid lenge før man virkelig, virkelig ser dem.

Jeg drømte at jeg fikk en hel masse nye slektninger, fortalte Filifjonka. Det ville vært fælt, akkurat nå som jeg har blitt kvitt de gamle!

Hvorfor gråter du? spurte Homsen.
Jeg vet ikke, det er så deilig, svarte Misa.
Men man gråter da fordi noe er sørgelig? innvendte Homsen.
Ja - månen, sa Misa unnvikende og pusset nesen. Månen og natten og melankoli sånn i sin alminnelighet ...
Ja, ja, sa Homsen.

Det er så mye man ikke forstår, sa Mummi-Mamma for seg selv. Men hvorfor skal man i grunnen ha allting akkurat sånn som man er vant til?

Hun burde lokke meg med honning, tenkte My. Og gi meg juling når jeg kommer.

Vi kunne gjort oss rike på nysgjerrighet.

Han får ikke vite det. At å skrive er å krype inn i noe, feste seg til noe, det er ikke å være flue på veggen, men å la seg synke inn i den, analysere treslag og maling, finne mønster og lage nye, skildre mugg og fuktighet, aldri holde igjen, hvem eier veggen og hvem eide den, hvem skal eie den, hvem skal ordne opp i alt rotet som finnes på innsiden, det er slik det er, skrivingen, jeg bruker den og jeg former den og kaster den iblant, henter den frem igjen og jeg skriver om deg eller ham eller kanskje til og med du, kanskje jeg elsker deg, går inn i det, ikke så mye at det gjør vondt, som noen sier at det gjør, at det treffer så hardt, som et plutselig steinras gjennom kroppen, det er ikke sånn, jeg skriver at du er her og jeg lytter til det, jeg finnes i huden din og du får ikke vite det.

Jeg håper han eldes fort. Jeg håper håret hans blir grått og uryddig, at ansiktet hans mister farge og kroppen blir tynnere. Jeg håper han eldes fort, slik at de andre jentene mister interessen. Slik at han bare har meg.

Hvordan er det fysisk mulig: å være så nr, men så langt borte, å se på meg uten å bruke øynene.

• Blir du med meg?
• Nei.
• Hvorfor ikke?
• Det ville vært å gi noe en sjanse.
• Ja? Er ikke det bra?
• Nei, jeg tror ikke det. Ikke alltid.