Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:
Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.
Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...
Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:
Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.
Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".
Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.
Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.
Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.
Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.
Det var ikke meningen, Bare å stille spørsmål til noe som kan føre til jødehat.
Hvor stor er denne etniske rensingen og hvor lenge har den pågått?
Da vi lette etter hunden
Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.
Annie Riis (1927-2020)
Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.
De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.
Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.
Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!
Takk for tipset! Eg et før eg kjem likte jeg så godt at jeg kjøpte den selv. Skal sjekke ut Eg bur her no på biblioteket. (Hylleplassen hjemme begynner å bli begrenset, så jeg prøver å begrense kjøpene.)
Hyggelig at du har sansen for diktene til Kari Anne Bye, Bjørg.
Jeg leste hennes andre diktsamling, Eg bur her no da den ble utgitt i 2021. Den anbefaler jeg gjerne, selv om jeg foretrekker hennes første - Eg et før eg kjem . :)
Jeg tror det var du som gjorde meg oppmerksom på denne diktsamlingen, Ava. Mange gode dikt som både humoristisk og sårt tar ting på kornet.
Diktanalyse
Ho køyrde full diktanalyse.
Granska og tolka alt han nokon gong hadde sagt henne.
La vekt på symbolbruk og undertekst.
Heilt utan nokon gong å bli klokare på han.
Så fekk dei rett, klassekameratane frå ungdomsskulen.
Ein får aldri bruk for diktanalyse i den verkelege verda.
Kari Anne Bye
Eg et før eg kjem
Dikt
Samlaget 2020
Meister
Ho sjekka jobbannonsane
ho sjekka Tinder.
Ho sjekka Facebook
ho sjekka Instagram.
Ho var ikkje i rute
ikkje i rute i det heile.
Fekk ikkje til det dei andre fekk til.
Fekk ikkje det dei andre fekk.
Greidde ingenting
Var ingenting
Berre
midtnorsk kretsmeister
i gråt over spilt mjølk.
Kari Anne Bye
Eg et før eg kjem
Dikt
Samlaget 2020
Ved morgengry så en sart stripe med skyer høyt der oppe ut som et tynt lag med glasur spredt langs siden på en blå keramikkbolle.
Det regnet lett i to dager til, og så ble det plutselig opplett idet mørket falt på, og et øyeblikk lå en stripe med funklende etterglød langs horisonten fra en solnedgang som ikke var blitt sett. Den natta kom stjernene ut, hele spekteret: Orions belte, Karlsvogna, Lille bjørn, Melkeveien flekker; de var der, alle sammen, så betryggende mot den stille himmelens dype osean.
Det er skrevet mye om både klima- og naturkrisen, og jeg har inntrykk av at hovedfokuset de senere årene har vært omkring klima, selv om disse to henger sammen og må løses i sammenheng. Problemet er at mange av tiltakene mot klimaendringer ikke nødvendigvis bidrar positivt for miljøet.
Marit Beate Kasins bok er viktig og bidrar med god kunnskap om det store naturtapet som skjer, bit for bit. Og dette skjer til tross for at politiske mål skulle tilsi noe annet. Sitat fra boka:
I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.
Kasin beskriver bl.a. hvordan den eksplosive hytteutbyggingen får konsekvenser, om villreinen som mister villmarka, ulveforvaltningen som gir stor innavl, arealkonflikter ved vindkraftutbygging, en skogforvaltning uten objektiv kontroll og et naturrestaureringsarbeid uten helhetlig plan slik at ulike tiltak av og til motvirker hverandre.
Boka kunne fort blitt en tørr oppramsing av fakta, men hun presenterer stoffet lettlest og engasjerende i en ramme med historier hvor hun selv er deltaker, og uten vanskelige faguttrykk. For den som vil gå dypere inn i stoffet, er det mange henvisninger og fotnoter.
Jeg slutter meg til en av kommentarene bak på boka om at dette burde vært pensum!
Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.
Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."
Dette høres ut som ei veldig interessant bok, Kirsten. Jeg har ikke på stående fot noen forslag til litteratur som kan utdype temaet, men vil følge med om du får noen tips fra andre her inne. Det er jo utrolig hvor mye kunnskap som finnes blant bokelskerne :-)
Enkelte mener at det å bygge ned natur for å forsyne fossil industri med fornybar energi er like hull i hodet som å elektrifisere vindturbinene slik at vi kan kjøre dem på strøm når det ikke blåser.
Forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt, Lars H. Gulbrandsen, mener elektrifisering av Melkøya med strøm fra land minner om en politisk kortslutning. Det trengs minst tre terawattimer årlig for å erstatte gasskraftverket på Melkøya med strøm fra land. Gulbrandsen mener det er utopisk å tro at det er mulig å bygge ut all den kraften som trengs i nord i det tempoet som er skissert. Det vil kreve utbygging tilsvarende mer enn den samlede årsproduksjonen fra alle vindkraftverkene på Fosen, som per i dag er Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Skal en slik massiv utbygging hastes gjennom innen 2030, med absolutt siste frist 2033, vil det være en overhengende fare for at staten får flere pågående menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.
I dag kjøpte jeg en roman i en kristen bokhandel som handler om det babylonske fangenskap. Tittelen er "Babylon" og forfatteren heter Odd Rannestad. Leste om den i avisen Dagen og den fikk positiv omtale. Den er verken å finne på bøker lagret på bokelskere og www.bokkilden.no men på side 2 er det henvist til www.ebmedia.no. Er dette en bok for dere? Også de av dere som er kritisk til Israel?
På forhånd takk!
Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen