Bokelskere.no

Der var et umiddelbart samsvar, eller en samklang, mellom maskinen og meg. Som om jeg hadde funnet mitt verktøy, eller instrument, kanskje var det som når barnet setter seg foran pianoet og trykker seg frem til sine første melodier, ja, som når den innvendige musikken, den som ennå ikke fått sitt uttrykk, finner sitt instrument; jeg fikk, straks jeg satte meg ned foran skrivemaskinen, en sterk fornemmelse av at jeg gjorde noe riktig; jeg hadde funnet min maskin.

Jeg må konsentrere meg om å skrive. Først skriver man for å å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker, aldri dårligere bøker, hver bok må være bedre enn den forrige, det er en regel som gjør det nesten umulig å skrive bøker: En forfatter skrev, Thomas Mann, er én som som har det vanskeligere for å skrive enn andre. Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.

Jeg kan ikke si jeg ikke likte min mormor, men jeg har alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; jeg kan ikke fordra mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet: hvis mormor hadde fått det som hun ville, så hadde ikke jeg eksistert.

Man burde ikke være for lenge alene. Man burde ikke ligge slik i mørket og slå armene om seg selv. Morgenen kommer. Navnene kommer tilbake og dagen begynner. Dagen begynner med den første setningen: Man burde ikke være for lenge alene, uten alder, uten navn.

[...]ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken.

Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja hva ville jeg med denne dagen?

Dementrius:

Jeg elsker deg langt mer enn han kan gjøre.

Hun tenkte på hvor stor omtanke og hjelpsomheten var blandt disse enkle menneskene. De ofret så mye for hverandre, uten engang å tenke på at det var et offer. De var lite kritiske og egoisme visste de vel knapt hva var.

Medfølelse er ikke mye å leve resten av livet sammen med et annet menneske på.

"...Have you fallen in love with the wrong person yet?"

Jace said, "Unfortunately, Lady of the Haven, my one true love remains myself."

..."At least," she said, "you don't have to worry about rejection, Jace Wayland."

"Not necessarily. I turn myself down occasionally, just to keep it interesting."

“And I'm suppose to sit by while you date boys and fall in love with someone else, get married...?" His voice tightened. "And meanwhile, I'll die a little bit more every day, watching.” - Jace