Berre du - aldri du
Kvifor
har berre du desse augo
som opnar alt
og tenner lys?
Kvifor
har berre du dette smilet
som smeltar gamal frost
som ingenting?
Kvifor
har berre du denne røysta
som får meg til å sleppe alt
og gå til møtes?
Og kvifor
seier aldri du dei orda
andre kvinner kviskrar
til ein mann som elskar?
Mitt unge andlet
Eg leitar
etter eit bortvendt andlet,
sist sett gråtande
ein gong i min ungdom.
Sidan borte.
No har det kome att
og kvitnar stundom fram
for meg
mot ein mørk bakgrunn
av sorg.
-Gråt ikkje meir,
seier eg.
-Eg finn deg snart.
Og eg leitar vidare
på feil stad,
langt frå folk.
Hildring ved havet
Hud mot hud
i famntak,
puls mot puls...
I dirrande hete
møtest kroppane
og hildrar kvarandre opp
over horisontane
så eit vidunderleg lys
fell på dei,
og alt dei ser
har forgylte konturar
og det fjerne, uoppnåelige,
står tett ved,
stilt,
skjelvande
og vakkert.
Så er det over.
Kroppane
glid dovent på plass
og vert atter til strender
der ingen bur.
Denne boka har en forrykende begynnelse og slutt! Det er bare Nesbø og Kepler duoen som vekker denne følelsen av ekkel spenning og en ambivalens - lese videre eller ikke??? Jeg falt pladask for denne, akkurat som jeg har gjort med de to foregående!
Steinhuggeren ble jeg fornøyd med ihvertfall. Leser "Flaggermusmannen" av Jo Nesbø nå.
Skal lese en bok av Läckberg, har ikke bestemt meg for hvilken enda.. :)
Jeg drømte vi var sammen igjen
og ble vekket av min egen latter.
Jeg lette sanseløst rundt meg,
blikket stengt av tårer.
Når jeg ser på henne
sovende i grålysningen,
min elskedes kropp
som en lilje
på engene i mai.
Du vekker meg,
skiller mine lår
og kysser meg.
Jeg gir deg duggen
fra verdens første morgen.
Våren er tidlig i år -
klebefrø, plomme, fersken,
mandel og mimosa,
alt blomstrer på en gang. Under
fullmånen dufter natten av din kropp.
Jeg lengter etter lyden
av stemmen din.
Ansiktet
jeg så tydelig kan se
sier ingenting
Hvorfor skulle jeg føle bitterhet
over en som var meg
fullstendig fremmed
inntil et spesielt øyeblikk
en dag for lenge siden?
Det var bedre aldri å ha sett deg
i drømmene,
enn å våkne og gripe etter
hender som ikke finnes.
De fine løftene dine
var som duggens kyss
for en tørr plante,
men nå er enda en høst
nesten gått.
Det var det Maya egentlig ville ha hver gang hun strakte seg etter et kakestykke: en ørliten smak av lykke.
"Hør her, du forstår det kanskje ikke, men det er dette ekte kjærlighet handler om; å gjøre hverandre lykkelige." "Nei", sa Faith forsiktig, "det er ikke kjærlighet. Det er å fraskrive seg ansvaret for sitt eget liv, og for sin egen lykke.
Ikke lev trygt, lev sant.
Hun sa at jeg kommer til å forelske meg mange ganger i livet, og at det kan hende jeg aldri slår meg til ro med noen, men at jeg ikke skulle bekymre meg for det. Hvis jeg omfavner kjærligheten uten å strebe etter å passe inn i samfunnets forventninger, så kommer jeg til å bli lykkelig.
Hvis du skal kunne lyse opp verden, må du først gjøre deg selv lykkelig.