Bokelskere.no

Had I not known that I was dead already ... I would have mourned ... the loss ... of my life.

Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.

Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket

Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.

Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.

En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.

Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.

Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Da jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.

Jeg har alltid sagt det – en fordom fra min side, vil jeg tro – at man kan fortelle mye om et menneskes karakter ut fra deres valg av sofa. Sofaer utgjør et rike som er ukrenkelig overfor seg selv. Det er noe bare de som har vokst opp med gode sofaer vil ha sans for. Det er som å vokse opp med gode bøker, eller god musikk. Den ene gode sofaen avler den andre gode sofaen: den ene dårlige sofaen avler den andre dårlige sofaen. Sånn er det bare.

"Jeg skjønner ikke." Jeg skjønte faktisk ikke. I det store og det hele er jeg en alminnelig fyr. Jeg sier at jeg skjønner når jeg gjør det, og jeg sier at jeg ikke gjør det når jeg ikke gjør det. Jeg prøver å snakke rett fra leveren. Så vidt jeg kan forstå, er det mange av problemene her i verden som har sitt opphav i dunkle talemåter. De fleste mennesker ber om bråk, et sted i underbevisstheten, når de går rundt omkring og snakker utydelig.

Jeg aner verken hvordan man spiller teater, eller hvordan man er et menneske. Hvordan man skal leve, være, tenke og føle.

"Five," she said. Her lips and cheeks were flushed, but her gaze was steady. "Five?" He echoed blankly. "My rating," she said, and smiled at him. "Your skill and technique may, perhaps, require work, but the native talent is certainly there. What you require is practise." "And you are willing to be my tutor?" "I should be very insulted if you chose another," she said, and leaned up to kiss him again.

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.