Bokelskere.no

Diktene blir bare vakrere og vakrere for hver gang jeg leser dem, mer og mer gripende. Dette tar jeg som et kvalitetstegn. Gjennom å ha lest og lyttet til Haugtussa flere ganger, er diktsyklusen blitt en av mine favoritter.

Så fint at du fremhever enkeltdikt på denne måten, Hedvig.

Den var god – spesielt om Bjørnson!

Jeg har nettopp skrevet et innlegg om Amalie Skrams Constance Ring. I etterordet til min utgave siterer Haagen Ringnes fra et brev fra Bjørnson til Skram:

«… det har harmet meg at du ga deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den». Jommen sa jeg toleranse …

Unnskyld avsporingen. Jeg forsvarer den med at Ringnes skriver videre at nettopp Arne Garborg var Skrams trofaste våpendrager.

Veldig artig med sånne pussige sammentreff!

Så bra at både du og Marit tilbakeviser påstanden om Hamsun versus Falkberget! Det begynner å demre for meg hvor jeg har dette fra - en gammel lesehest med sterke meninger, en penneknekt jeg har stor respekt for. Så skal du se at det ikke er annet i det, enn denne ene personens subjektive oppfatning.

Du har lest lite Falkberget og Duun, jeg har lest lite Hamsun og Garborg (ja, med skam å melde kun Haugtussa, to ganger riktignok :-). Godnatt, jord har jeg ikke, men har satt på min uendelig lange ønskeliste. Takk skal du ha. Men som du sier «hva skal vi etter hvert låne vår tid til», vi som reelt er kommet i den alderen da «livet er for kort, osv. …» begynner å bli noe mer enn en tom frase ...

God kveld, fra Lillevi

«… det har harmet meg at du ga deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den». Slik skrev Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram om hennes debutroman Constance Ring. Det sier vel sitt - og Bjørnson hadde ikke en gang lest boken.

For en modig utgivelse! Og for et rabalder den vakte! En roman om en kvinne som ikke avfant seg med å leve for å være mannen til behag, ta ansvar for hans ve og vel og undertrykke sin egen seksualitet og sitt eget liv. Utgitt første gang i 1885, nesten tretti år før norske kvinner fikk stemmerett.

Jeg er gammel nok til å huske noen av de holdningene som finnes i boken, og som plaget oss helt frem til 1970-tallet. Da det å være «fraskilt kvinne» var det mest skammelig som kunne vederfares en kvinne, da det fantes «uekte barn» og «enslig mor» var et skjellsord.

«Du svermer da vel ikke for den frie kjærlighet?» spør Constances venninne, prestefrue Sunde, og sikter til kjærlighet og seksualitet utenfor ekteskapet. «Neimen gjør jeg ei,» svarer Constance, «men jeg svermer heller ikke for de tvungne kjærlighetsplikter». «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. – Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.»

Min utgave er fra 1975 og i etterordet skriver Haagen Ringnes om dobbeltmoralen på den tiden boken kom: «Og denne moralen er det som den dag i dag har holdt seg så levedyktig at Constance Ring gir ekko inn i vår egen tid.» Vi har kanskje godt av å bli minnet om at dette altså ikke lenger tilbake enn tretti – førti år.

Et artig apropos til vår felleslesing av Haugtussa er at Arne Garborg var Amalie Skrams trofaste støttespiller.

Ibsens Nora gikk, fra mann og tre små barn, allerede i 1879. Henrik Ibsen var forut for sin tid – allerede den gang.

En god omtale, Hedvig! Jeg støtter din 5-er - god bok!

Okkon – absolutt, ordet vår gir verset gir mening og du har sikkert rett.

"Garborg regnes som en nynorsk dikter, men ingen samkjører vel dialektuttrykk parallelt som ham."

Her kommer jeg i tanker om Johan Falkberget, av flere grunner. Falkberget lar sine karakterer tale på rørosdialekt og skriver en blanding av nynorsk og bokmål, samt tysk, dansk og latin - alt etter karakterenes uttrykksmåte. Stemmer ikke det?

Fra et eller annet sted har jeg det at de som liker Falkberget, ikke liker Hamsun, et vise versa. Jeg har lest lite Hamsun. Markens grøde leste jeg på gymnasiet, og så også oppsetningen på Nasjonalteateret (med Sven Nordin) for ikke så lenge siden. Jeg tror du har rett med hensyn til slutten.

Ivar Lo Johansen har jeg – ulest - i hyllene. En forfatter jeg gjerne skulle ha lest. God natt, jord er en nydelig tittel.

For å prøve å slutte sirkelen, jeg har lest for lite Hamsun til å kunne ha noen bastant oppfatning om ham. Falkberget er en av mine absolutt favoritter. Sånn sett er jeg prototypen på hva jeg har hørt om disse forfatterens tilhengere.

Om du skaffer deg Haugtussa som lydbok, la meg få høre hva du synes.

Dette ble et vel sprikende svar, men det får stå sin prøve 

Jeg har så langt bare fått bladd litt i Hurtigruta – en litterær reise, men har merket meg bildene av Peder Balke. Da jeg var liten, tok pappa meg med i Nasjonalgalleriet, der noen få av hans bilder henger – bilder som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Nå skal Balke til National Gallery i London! Og regnes som like stor som Munch.
Se her.

Før det henger utstillingen i Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø fra 14. juni til 12. oktober. Jeg bare nevner det … og ser ikke bort fra at jeg tar meg en tur selv, til Tromsø eller London.

Jeg er absolutt fornøyd med utviklingen av lesesirkelen! Tusen takk til deg, Kjell for initiativet og organiseringen av det hele. Tusen takk til alle lesesirkelens deltakere som bidrar med tanker, kunnskaper og synspunkter på en konstruktiv og givende måte. Dette åpner for mange nye og fine leseropplevelser.

Jeg har i mange år ønsket meg en lesesirkel, at jeg skulle få en på internett, var vel aldri i tankene mine. Så svaret er et rungende: Ja, opplegget høres greit.

En liten ting – på den tiden jeg ble med i bokelskere.no, holdt noen av dere på en felleslesing av Ibsens samlete verker. Jeg følte meg litt usikker på om dette var et «lukket selskap» eller hvordan jeg kunne forholde meg til opplegget. Kanskje vi skal være ekstra tydelige på at her er det bare å slenge seg med – gamle og nye deltakere i lesesirkelen er hjertelig velkomne!

God sommer alle sammen!

OKKON er et artig og beskrivende eksempel på nettopp det vi snakker om! Et ord jeg overhodet ikke ante den jærske betydningen av (ikke før nå) «… og kjem til okkons gard.» leste jeg som «… å kom til noens gård». Å omtale seg selv i tredje person på denne måten, fant jeg ikke det minste rart. Og det var da heller ingen tvil om hvor Monsemann slo seg ned! 

Okkon betyr noen på trøndersk. Jeg husket det vel ikke så klart i farten, men etter mange år på de kanter av landet, satt det likevel i bakhodet. Apropos språklige grenser, min datter som har bosatt seg i fjellbygda Røros, hadde aldri hørt ordet nokkon. Men min trønderske mann kunne bekrefte at jo da, dette er trøndersk - kysttrøndersk.

Lurer på hvor mange ord i Haugtussa jeg egentlig ikke har forstått... Gretemor har lagt inn en ordliste, men har hittil vært litt tilbakeholden med å bruke den.

Jo tusen takk, en herlig dag, som har gått til utendørs aktiviteter! Håper det er like fint på dine kanter. Og nei – jeg er ikke lei av disse diskusjonene!

Den mye omtalte lydboken, kan kjøpes og lastes ned hos lydbokforlaget.no.

Hilsen din venn Lillevi

Oi – jeg iler til og sier at jeg selvfølgelig ikke forstår alle Garborgs ord! Det er helt sikkert mange som går meg hus forbi – og utbyttet hadde blitt enda bedre om jeg hadde forstått dem. Men det er noe med måten han skriver på … hvordan bildene, stemningene og fortellingen kommer til meg, selv om ikke alle ordene er helt klare. Det er her jeg mener kvalitetsstempelet kommer inn. Og som nevnt i en annen tråd – alt ble enda tydeligere i Tellefsens og Tellefsens og Lydovs glimrende tolkning.

Tusen takk for dine hyggelige ord og artige historier!
God kveld fra Lillevi

"Intet er så rommelig som havet ..." :-)

En ren tilfeldighet, Rolf! Jeg lyttet til den nydelige lydboken med Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo, da jeg plutselig hørte dette. (Lydboken er anbefalt av Kjell i Haugtussas hovedtråd, en anbefaling jeg trygt bringer videre.)

Jærendialekten er så ukjent for meg - jeg tar det som et kvalitetstegn at jeg faktisk forstår Garborgs språk så godt som jeg gjør.

Ha det godt, du også!

I diktet Veslemøy lengtar oppfører vel sporven seg mer som den skal:

"... høpp og dansar og sprett og skvett
om ho mor!"

:-)

Rut Tellefsen, Hallvard Lydvo og Pia Tellefsen leser med innlevelse så det river hjertet. Gripende godt. Deres tolkninger gir meg ikke bare flere detaljer og stemninger, men også en dypere mening og sammenheng. Mens Ottar Wicklunds versjon på ordflyt er en ren opplesning, er dette imponerende skuespillerkunst. Det må ligge et omfattende arbeid bak innspillingen. Tusen takk for anbefalingen, som jeg så absolutt bringer videre.

Lydfilen kostet kr 259 på Lydbokforlaget.no, så enkel å skaffe at selv jeg greide det uten plunder. Verdt hver krone og vel så det. (Jeg får ikke lenket den, men det er den samme som gretemor lenker til.)

Jeg har hørt frem til «Sumar i fjellet», altså det som omfattes av tråd 1. Boken har jeg lest ut, men er på langt nær ferdig med den.

Takk, jeg tror faktisk jeg vil få problemer med Wicklund i lengden.
Vurderer å kjøpe Tellefsens.

Jeg har nå lastet ned Ordflyt og hører en opplesning med Ottar Wicklund (gratis som testleser, har forstått det sånn at man kan lese/høre tre bøker gratis).

Wicklund leser klart og godt, men vel monotont. Har noen erfaring med denne kontra den Kjell nevner med Rut Tellefsen?

Er det ikke nettopp sånt vi bokelskere elsker!

Så hyggelig at du titter innom debatten.Takk skal du ha, og riktig god sommer til deg også, Rolf!
Hilsen Lillevi (for tiden ved havet)

En nydelig og fin tolkning, Bjørg!
Den harmonerer med det Olav Midttun skriver i min skoleutgave fra 1945:

«Ei skildring av solegladsstemningar på Jæren. Alveland har han vel nytta i den utgamle tydinga av draumlandet, dit dei sæle kjem etter dauden. Alt i forntida var det tankar om eit slikt eventyrland, sæleøyane, langt i vest der sola gjekk ned. Dei gamle nordmenn hadde tankar om «landit hit gòda» mot vest, eller «Hvitramannaland» (sfr. Nansen: «Nord i tåkeheimen»), og i eventyr har vi forteljingar om huldreøyar som berger folk i havsnaud. For Garborg synest det å ha forma seg om til det fredfulle draumelandet menneskja lengtar etter å koma til etter dauden; alvelandet vert ævelengten, gudslengselen i oss, tråa etter full harmoni, sjeleleg ro og fred.»

I denne sammenhengen finner jeg en viss mening i mine første assosiasjoner – det er i ettertid alt kommer en forståelse og harmoni.

Midttun skriver også at "Det vårar" er et mellomspel med naturstemning, der diktaren stig heller sterkt fram sjølv. Så må vi tro at "Mot soleglad" rommer mye av Garborgs egen lengsel.

I min begeistring over gjenkjennelsen, assosiasjonene i det siste verset, falt ordet "alveland" rett og slett ut av hodet mitt! Da blir jo betydningen en ganske annen.

Så godt med flere øyne som ser, hoder som tenker :-)