Bokelskere.no

Nå er jeg veldig spent! Har du sett forestillingen, Mariann, og hva synes du i så fall?

Går den fortsatt, og bør jeg få den med meg før jeg ganske snart drar til Sydens lande?

Jeg må vedgå at jeg er i omtrent samme situasjon som deg, Hilda. Det er strengt tatt ikke leseformen, men andre ting. Har inntrykk av at det gjelder flere av oss for tiden; det kan jo være tilfeldig.

Jeg er også mye enig i det du sier om Far Goriot. Mulig jeg har lest for fort og ikke gitt boken en fair sjanse, men den falt ikke helt i smak. Er likevel glad for å lest den. Balzac er en forfatter jeg "alltid" har hørt om, men aldri før har lest. Har hans Skjemtsomme historier, som Karin har rost, kanskje jeg prøver dem senere.

Vil følge med i debatten og se hva som kommer frem, både om Vautrin og boken som sådan. Spent på hva dere andre har å si.

Litterære retninger kan jeg lite om. Jeg ser i Store norske leksikon at realismen beskrives, som du sier Bjørg, som en retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. Videre at realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. Av de som nevnes som realismens fremste representanter, har jeg foruten nå Balzac, lest George Elliot, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Alexander Kielland. Etter mitt syn, gir de sistnevnte et langt mer nyansert syn på menneskesinnet enn Balzac, i hvert fall det han viser i Far Goriot.

Du skriver, Bjørg: Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem…

At livet og virkeligheten kan beskrives objektivt tror jeg ikke på. Vi lever, for å sette det på spissen, alle i vår egen virkelighet. Jeg kan oppleve en situasjon diametralt motsatt av deg, uten at man kan si at min opplevelse er sannere eller riktigere enn din. Det er vel her de forsonende trekkene, som vi begge savner hos Balzac’s personer, kommer inn. Jeg synes at både Elliot, Turgenjev og Tolstoj gir meg en dypere forståelse for hvorfor deres personer handler som de gjør. Dermed kan jeg forstå dem og føle en sympati med dem, selv om deres handlinger sårer og rammer deres medmennesker. Dette som et forsøk på å utdype hva jeg savner hos Balzac.

Svaret får du i kapittel tre. Da tar historien en ny og uventet vending.
Om du ikke vil vite for mye, så ikke kikk på overskriften :-)

Ja, visst!

Ja, nå går det for seg! Jeg har faktisk lest nesten resten av boken i full fart. Kanskje for fort - for jeg synes dette spriker i alle retninger. Og ikke har jeg fått med meg hvorfor Jaques Collin alias Vautrin gjør seg berettiget til betegnelsen "profeten selv" ...

Som min svigerfar sa: "Nå ha jeg ikke råd til å spare mer."

Nå har jeg også kommet i mål med de to første kapitlene og har gjort meg noen tanker så langt.

Jeg får ikke helt tak i hva Balzac vil fortelle oss. Han avkler og sosieteten og refser tidens moral, og er heller ikke nådig mot mennesker lenger nede på den sosiale rangstigen. Kynikeren (eller realisten?) Vautrin lar pariserne få gjennomgå: «Prøv å gå to skritt i Paris uten å oppdage slik djevelsk snusk!» (s. 133). Han har utvilsomt rett når han i sin lange enetale angriper ulikhetene for loven.

Studenten Eugène Rastignac vil tjene raske penger og bli en del av denne sosieteten. Det er mulig jeg har lest for fort, men hans motivasjon er uklar for meg. Vil han innynde seg hos her Goriots døtre for å bidra til en forsoning mellom dem og faren? Eller tar hans egen grådighet overhånd? På et tidlig trinn i sin utvikling har Rastignac selv noen refleksjoner omkring dette: «Det som moralfilosofene kaller menneskehjertets avgrunner, er egentlig lite annet enn egeninteressenes ufrivillige impulser som er emne for så mange svulstige erklæringer, alle disse følelsenes dramatiske vendinger, er egentlig bare kald beregning med nytelsen som formål» (s. 144). Men Rastignacs utvikling går likevel én vei. Han er ennå ikke blitt «en så durkdreven taktiker at han kunne vurdere og beregne utfallet av enhver situasjon. Hans tanker svevde omkring på horisonten som lette skyer, og selv om de ikke var like bitre og skarpe som Vautrins, ville de antakelig ha avgitt en nokså stram odør om de ble underlagt en samvittighetens ildprøve.»

Et litt pussig sammentreff; Ellen skriver en kommentar til min omtale av Tove Janssons Den ærlige bedrageren, der følgende setning finnes: «Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, mer enn hvordan det gikk til slutt?» I Far Goriot sier kynikeren og fristeren Vautrin: «Jeg betrakter enhver handling som et middel, og har ikke øye for annet enn målet». (s. 197). Begge rører ved den kjente problemstillingen om hensikten helliger middelet.

Herr Goriot er et slags knutepunkt i fortellingen, selv om så langt spiller en perifer rolle. Han lever med sitt selvbedrag og sin livsløgn. Jeg er enig med den av dere som skriver at «jeg vet om jeg skal synes synd på han eller bli irritert over han» (fritt etter hukommelsen). Far Goriot sier til Rastignac: "En gang vil De forstå at man blir lykkeligere av sine barns lykke, enn av sin egen» (s. 162). Det kan jeg være med på. Men far Goriots døtre er da på ingen måte lykkelige… all farens oppofrelse til tross. Tidlig i boken er Goriot omtalt som en syndebukk. Jeg er spent på hvordan Balzac vil bruke denne ulykkelige og hjelpeløse mannen videre i fortellingen.

Balzac har mange skarpe observasjoner og gode formuleringer og metaforer. Min største innvendig er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver. Jeg er enig med Turdus: «Jeg gleder meg over stilen til Balzac, men sammenlignet med Dostojevskij synes jeg ikke han når særlig dypt, og hva drivkraft angår så tror jeg mye mer på skikkelsene jeg møter hos Dostojevskij.» Jeg savner for eksempel Hugos og Elliots forståelse for og varme i beskrivelse av personene. De forsonende trekkene, selv når handlingene deres ikke er gode og «riktige».

Jeg greier ikke helt å få oversikt over denne diskusjonen. Hvilken oversettelse mener du er riktig, krira? Hva er ordlyden, og hvem er oversetteren?

"Sant nok! Jeg ville heller vært en sorgløs liten fugl enn en konge,"

Fra Far Goriot av Honore de Balzac

Et godt poeng!

Vi har Högt bland Saarijärvis moar (Høyt mot nord) og Upp Trälar (Opprør). På baksiden av den første står det at den er første bind i en trilogi hvor de to nevnte pluss Söner av ett folk inngår.
Vi har også Ukjent soldat, men ingen informasjon tyder på at den inngår i en serie med de tre førstnevnte. Jeg vet dessverre ikke mer om dette.

Heller ikke jeg har lest noen av dem. Takk for påminnelse om en bok jeg lenge har hatt i tankene.

Siden jeg ligger så langt etter dere med lesingen, har jeg bare så vidt tittet innom innleggene.

Ser at flere undrer dere over at bokens tittelperson, far Goriot spiller en så tilsynelatende perifer rolle. Jeg har merket meg noen linjer om hovedpersonen på side 25, som kanskje kan vise seg å kaste lys over dette:

«Som man kan tenke seg, utgjorde den lille flokken et helt lite samfunn. Blant de atten gjestene befant det seg, akkurat som på enhver skole og i enhver salong, et stakkars lite vesen som alle skjøv fra seg, en syndebukk som vittighetene haglet over. (…) Denne prügelknabe var den forhenværende makaronifabrikant far Goriot. (…) Hvilke omstendigheter hadde gjort at denne eldste av pensjonærene skulle utsettes for en slik nesten hatsk forakt, for en slik forfølgelse, av disse menneskene som nok kunne synes synd på ham, men som ikke eide respekt for hans vanskjebne? Hadde han gjort seg skyld i noen av de formene for eksentrisk eller besynderlig oppførsel som dømmes strengere enn de verste synder? Disse spørsmålene rører ved kjernen av mangt et tilfelle av urettferdighet i samfunnet. Kanskje ligger det i menneskets natur å la dem som utholder alt, enten det er av ektefødt medlidenhet, svakhet eller likegyldighet, få unngjelde. Griper vi ikke alle enhver anledning til å vise vår styrke på bekostning av noe eller noen?»

Er det disse problemstillingene Balzac vil utforske i boken? Er det om far Goriots rolle som syndebukk, trådene etter hvert vil samles?

Ser i farten at Ingunn savner George Elliot. Det gjør jeg også. Er det hennes varme og klokskap, mon tro...

Ellers må jeg si at jeg liker ironien, hvordan Bazac avkler de selvhøytidelige snobbene – uansett hvor de befinner seg på den sosial rangstigen.

Takk - ja, det håper jo jeg også. Men plutselig var det så mye annet som måtte tas hånd om.

Jeg er ikke engang kommet skikkelig gang (har ikke boken å gjøre). Var derfor inne på tanken å "melde meg av" Far Goriot. Åpner dere for fire uker, kan jeg kanskje likevel klare å henge på :-)

Så flott at du har nytt både Saramago og Pessoa - og Lisboa! Alle tre er blant mine favoritter :-)
Uroens bok har jeg liggende på hytta, og leser i, som du sier, litt nå og da. Fascinerende og altfor overveldende til å ta inn på en gang.

Nå har jeg fått tak i en liten flis av en bok av en forfatter i kretsen rundt Pessoa, Himmel i brann av Mário De Sá-Carneiro. To noveller, som så vidt jeg skjønner, inngår i et større verk. Har bare rukket å lese noen få sider, men ser et slektskap med Pessoa. Gleder meg til denne!

Det er selvfølgelig det eneste fornuftige svaret.
Det er bare det at jeg liker å eie de bøkene jeg liker, og jeg mistenker at dette er en slik bok.

OK, tar en tur på biblioteket i morgen, da :-)

Nei, nei, nei :-(
Jeg ser allerede nå at jeg har en oversettelse som ikke er på langt nær så elegant og leken som den dere har. Og jeg har at på til TO eksemplarer av denne oversettelsen (Trygve Norum). Det er nesten så jeg har lyst til å gi opp, snufs, snufs.
Eller skal jeg virkelig gå til innkjøp av enda et eksemplar av Far Goriot...

Tusen takk for ditt inspirerende innlegg, Karin -- siden jeg, som nevnt i en annen tråd, er oppslukt i et annet univers (Britt Karin Larsens tatertrilogi).

Jeg beklager å måtte innrømme det -- etter de to første bindene av Britt Karin Larsens tatertrilogi er det med tungt hjerte jeg legger det tredje på vent til fordel for Balzac.
For et verk hun har skapt! Nå er det bare å håpe at hodet greier å omstille seg...