Bokelskere.no

Jeg synes en kategori for nobelprisvinnere hadde vært artig!
Noe av det fine med avstemningsrundene (som for utenforstående kan virke litt omstendige) er jo nettopp at vi blir oppmerksomme på bøker vi ellers ikke ville ha blitt oppmerksomme på. Mitt inntrykk er at ikke bare jeg, men flere av oss, ikke har så god kjennskap til nobelprisvinnere (beklager om jeg tar feil her). En egen nobelkategori kan bidra til at vi får mer kunnskap om forfattere som har mottatt denne anerkjennelsen.

Vel, da lærte jeg det. Og nå som jeg faktisk har fått tilgang til nettet fra takterrassen! Sto med Ukjent soldat i hånden da jeg lukket kofferten, men da lå tre bøker jevnt i tet...
Snakker om luksusproblem :-)))

Takk skal du ha for tipset, gretemor. Jeg har med pc, men har ikke tilgang til internett i leiligheten der vi bor. Det betyr at jeg må sitte i en relativt hektisk resepsjon og lese :-)
Vi får se hvordan dette barker i vei. Er i alle fall motivert for boken!

Har lyst til å utfordre deg litt, Jostein! Les en bok på nytt, og veldig gjerne Ukjent soldat, og jeg vil tro du får et annet syn på det å lese "opp att ei bok". Min erfaring er at annen gangs lesing gir nye perspektiver til en god bok.

Jeg forventer selvfølgelig ikke at hele lesesirkelen skal ta hensyn til meg :-)
Men siden jeg befinner meg et kontinent fra min egen bok, og tidligst kommer i gang 1. november, ber jeg om en litt raus leseperiode. Gleder meg til å lese Ukjent soldat!

Slutter meg til alle takksigelsene til deg, Kjell, som tar jobben med dette. Vet at det er tidkrevende. Veldig glad for lesesirkelen!

Dette er kanskje ikke akkurat hva du er ute etter ... Nevner likevel Min greske verden av Mary Theophilakis. Forfatteren er opprinnelig norsk, gift med en greker, og bor delvis i Hellas. Jeg synes hun gir interessante og artige bilder av landet. Absolutt en god bok.

Det er sjelden jeg gråter når jeg leser. Kaptein Nemos bibliotek - jeg lå på en badestrand i Syden, leste, gråt og leste, til solen var gått ned og de andre badegjestene gått hjem.

Ja, nettopp. Og også et eksempel på Martinsons innsikt i vår væremåte og våre begrensninger.

(Uten å røpe for mye, Miman er datamaskinen ombord.)

Mitt forslag er Aniara. En revy om människan i tid och rum, et episk dikt av den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson, utgitt i 1956.

I det ytre handler Aniara om et enormt romskip i skytteltrafikk mellom jorden og planetene Mars og Venus. Romskipet blir truffet av en meteorsverm som ødelegger styremekanismen, og Aniara bare fortsetter, år etter år, ut av solsystemet og inn i det ukjente.

Den indre handlingen er en reise i menneskesinnet. Hva skjer med og mellom de åtte tusen menneskene i romskipet, tvunget til å være sammen, på vei mot den visse død? I et minisamfunn som farer hjelpeløst gjennom universet?

Jeg siterer fra forordet: «Aniara handlar om allt som vi inte personligen bemästrar, men som vi ändå ingår i och sammanhör med. Hur vi än lever så sker der inom ramar som på ett eller annat sätt är obevektligt bestämda. En av dessa ramar är den biologiska. Vi föds, mognar, åldras och dör. Redan inom den ramen ryms all glädje och all skräck. Dessutom lever vi inom de ramar människan tillsammans med naturen skapat, de sociala, de politiska, de religiösa og de vetenskapliga. Hela vårt liv är en serie av försök att inom dessa ramar förklara värden för oss själva, inntil gåtans eller skrämselns gräns, eller att avskärma den och skydda oss med hjälp av inåtvändhetens symboler, driftens metamorfoser.»

Da mannen min leste Aniara som gymnasiast, gjorde den et uutslettelig inntrykk på han. I de årene vi har levd sammen, har han stadig kommet tilbake til den. Jeg har begynt på den flere ganger, og uvisst av hvilke grunner, aldri kommet i mål (er det svensken, tro). De diktene jeg har lest, har gitt meg frysninger.

Diktsyklusen er utgitt på norsk av Pax forlag, og i Bokklubben som en del av Århundrets bibliotek, 2006. Verket har også gitt opphav til en opera. Jeg synes ikke Bokdatabasen gir en dekkende beskrivelse.

Aniara er en bok jeg vet jeg skal lese. Min oppfordring er at vi leser den sammen.

Hjelp! Du må ikke ha for store forventninger - de to opplysningene fikk jeg nærmest i fanget. Håper andre tar opp hansken og bringer denne artige tråden videre.

Gratulerer med sønnens dag, forresten!

En opplysning til - i dag er det er 135 år siden Johan Falkberget ble født, på gården Falkberget ved Ruglsjøen i Røros kommune.

Litt tilfeldig vet jeg at det i anledning dagen blir avduket en byste av forfatteren på Grorud i Oslo.

Det var i Grorudalen Falkberget skrev Bør Børson, der han nå har en aktiv venneforening.

I dag, 30. september 2014, fyller Kjell Askildsen 85 år.
Mine varmeste gratulasjoner og takk til en forfatter som har gitt meg så mye -- til ettertanke, undring og glede!

Jeg har faktisk også vært i landsbyen der Sand og Chopin overvintret. Hjelpe meg for en turistfelle – og det hjalp ikke akkurat at regnet bøttet ned. Snakk om å gjøre maksimalt ut av å ha hatt to «kjendiser» boende en vinter.

Det tok likevel ikke fra meg lysten til å lese boken (selv om jeg enda ikke har fått tak i den.) Ble litt mer betenkt etter dine betraktninger, Marit. Men terningkast henholdsvis 3 og 6 fra to bokelskere jeg har stor tiltro til – det legger i hvert fall ingen demper på nysgjerrigheten!

Franskmennene er tydeligvis stolte av sin Balzac! Stilig opplevelse, Karin og en fin beskrivelse av boken, selv om vi vurderer den noe ulikt. Jeg er absolutt enig i at boken er høyst relevant i vår tid, de er ikke der min kritikk ligger.

Etter hvert som innleggene nå kommer, måtte jeg lese slutten, som flere av dere er inne på, en gang til. En ørliten spoiler her, for de som ikke har fullført. Beskrivelsen av tiden etter far Goriots død, synes jeg er gripende. Min kritikk har vært av Balzacs personskildringer, godt formulert av Turdus: «Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss.»

I romanens siste sider synes jeg Balzac gjør nettopp det jeg (og Turdus) har kritisert han for ikke å gjøre. Plutselig merker jeg en økende interesse for far Goriot døtre og arrogante svigersønner. De er ikke lenger bare bortskjemte og grådige skikkelser; jeg øyner at det ligger mer under. Gjennom sitt fravær blir de med ett mer levende.

Også Rastignac har åpenbart flere sider og står foran et vendepunkt i livet. "Den ubetydelige hendelsen" da han må be gårdsgutten, lavest på rangstigen, om å få låne en franc, har avgjørende betydning.Vanskelig å slippe han her.

Balzac lar heller ikke anledningen gå fra seg til å gi et spark til den rike og mektige kirken: «De to prestene, korguttene og kirketjeneren kom og ydet alt som er å få for sytti francs i en tid ha kirken ikke er rik nok til å be gratis.» Strålende!

En stor takk til dere alle. Nok en bok jeg har fått økt utbytte av gjennom å lese den sammen med dere!

Så synd for deg. Håper i hvert fall du hadde en fin tur til Budapest.
Jeg har heller ikke fått sett forestillingen. Vet ikke om den går enda, men dagene mine er travle.

Du har sikkert mye rett, Jostein.

Alsace er et landskap som i dag ligger i Frankrike mot grensen til Tyskland. Som du sier, har området vært tysk og fransk om hverandre opp gjennom i historien. Da Balzac skrev boken, var Alsace en del av Frankrike, men mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Rivaliseringen mellom de to stormaktene sier kanskje litt om bakgrunnen for at Goriot bruker alsaceren som et skjellsord.

Parisernes arroganse overfor folk fra provinsen spiller ganske også sikkert inn.
Omtrent som da jeg vokste opp i Oslo på 1950-tallet, da nordlending (en fra gokk) var et skjellsord. Nå er det andre som har overtatt …