Bokelskere.no

I aller siste minutt, Jeg støtter opp om Anniken og foreslår hele trilogien om Kristin Lavransdatter!

Veldig artig at du foreslår Kristin Lavransdatter, Anniken!

Jeg leste bøkene første gang som 20-åring, andre gang som 40-åring – og opplevde dem så forskjellig. Forenklet sagt; første gang identifiserte jeg meg med Kristin, andre gang med hennes foreldre og deres bekymringer for datteren. At et bokverk kan gi en leser nærmest et nytt innhold, avhengig av hvor i livet du befinner deg, tar jeg som et kvalitetstegn, for ikke å si klassikerstempel!

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg tenkte at tiden kanskje er inne for å lese trilogien på nytt. Se hva den gir meg nå, på vei inn i pensjonisttilværelsen.
For jeg skal lese dem en tredje gang :-)

Og så er det duket for nok en spennende avstemning mellom så mange gode forslag!

Jeg nyter, som deg, en liten bit om gangen :-)

Tusen takk for en meget god omtale - innsiktsfull og tankevekkende - av en så spesiell bok.

Enig! Støtter Kjell G, Hedvig og deg, gretemor. Må med skam melde at jeg ikke har lest noe av vårt nabolands store forfatterinne. Også jeg har Gøsta Berlings saga i bokhyllen og kommer ikke med noe annet forslag i denne runden.

Så flott! Britt Karin Larsens tatertrilogi har jeg lest; de er "bøkene jeg ikke glemmer fra 2014". Nå er det Larsens bøker om Finnskogfolket jeg er på jakt etter.

Jeg er helt åpen for at den tolkningen du gir av slutten, gretemor, er riktig og plausibel. Jeg er enig i dine vurderinger.

Nå har jeg lest de siste sidene en gang til, for å prøve å klargjøre min egen tanke. Når jeg likevel ikke klarer å slå meg til tåls med din tolkning, er det fordi jeg finner en tvil i Winstons sinn helt til det siste. På side 283 dukker et minne opp i form av lyd, og «tårene vellet opp i øynene hans». På side 284: «Helt ukallet dukket et minne opp i hans sinn.» Winston minnes sin mor og sin søster, men avskriver det som et «falskt minne». Og på boksen siste side (286) «Han tenkte på hvordan det for ti minutter siden – ja, bare ti minutter – hadde vært noe tvetydig i hans sinn…». Og litt lenger nede på samme side: «Winston satt hensunket i en drøm…».

Er det ikke mulig (eller bare ønsketenkning fra min side) at slike minner, tvetydigheter og drømmer kan dukke opp i Winstons sinn igjen, etter at vi har forlatt historien? At slutten er åpen i den forstand at historien ikke er slutt, men kan ta en annen vending, den dystre konklusjonen til tross?

Hjertelig takk for ditt trøstefulle og innsiktsfulle svar, Kjell!

"... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om." Det er den svenske forfatteren, avismannen og kulturpersonligheten Olof Lagerkrantz som skriver dette i sin Om kunsten å lese og skrive. Jeg har vært så fri å bruke sitatet som "Bio" på min profilside.

Karen Blixens sitat har jeg hørt før; nå skal jeg notere meg dette visdomsordet.

Godt nytt år til deg også!
Jeg slutter meg fullt ut til alle takksigelsene for din innsats for oss i lesesirkelen.

Jeg har nølt lenge med å si noe om 1984; strever med å avklare hva jeg egentlig synes. Ser at synspunktene fra dere andre spriker mye.

Del 1 likte jeg absolutt best. Situasjonen er uavklart, og Orwell skaper en grøssende, uhellsvanger stemning. Fikk stor sympati for den stakkars Winston og faktisk tro på hva han kan utrette. Spennende lesing.

Videre utover i boken ble det verre. De lange utdragene fra «Den oligarkiske kollektivismens teori og praksis» var krevende å følge. Oligarkisk (måtte slå opp for å være sikker) betyr fåmannsvelde, så begrepet «oligarkisk kollektivisme» må da romme en selvmotsigelse, uten at jeg har gått dypere inn i dette. Har noen av dere tanker om dette?

Del 3 hadde jeg problemer med å gjennomføre. Så grusom og bestialsk. Her fører Orwell tingene ut i sin ytterste konsekvens. Nå skjedde det triste ting i mitt liv på denne tiden, og jeg måtte legge boken bort for en stund og lese noe hyggeligere. Som Kjell og Hedvig undrer også jeg meg over slutten. Hedvig skriver: «Slutten trenger jeg litt hjelp til å tolke. Drømmer han om den friheten han fikk til slutt.» Ligger det noe mer mellom linjene i bokens siste avsnitt. Jeg sitter med en følelse av det, uten at jeg kan utdype dette nærmere.

Jeg vil ikke avskrive at 1984 har relevans i dag. Men hvilken er et for omfattende spørsmål til at jeg kan gi meg i kast med det.

Jeg har som nevn lest boken før, en gang da 1984 var en fjern fremtid, men glemt den fullstendig. Etter hvert som jeg leste, kom alt tilbake til meg, uten at jeg på noe tidspunkt visste hva som kom til å skje. En snodig opplevelse.

Jeg ser nå at innlegget mitt er fullt av spørsmål og uavklarte tanker - og boken er fortsatt uten terningkast fra meg.

Dette er både til deg, Mohammed og Jostein. Jeg har ingen forutsetninger for å kommentere den amerikanske debatten. Når det gjelder nevnte artikkel, er det mulig artikkelforfatteren setter tingene på spissen for å vise hvor problematisk dette med «trigger warnings» er, ikke for å latterliggjøre.

Jeg synes Vibeke har mange gode argumenter i sitt innlegg; livet har sine vonde sider, og vi kan ikke beskytte oss mot alle potensielle farer. Kanskje gjør vi, som Vibeke er inne på, folk en bjørnetjeneste ved slike advarsler. Også i tråden Jostein lenker til, er det tilsvarende argumenter. Her er jeg fremme ved et viktig moment. Så vidt jeg har forstått, vet vi lite om hvordan slike advarsler virker. Fungerer de etter sin hensikt? Kan de tvert imot virke mot sin hensikt? Hvilke følger vil de ha for lesere generelt sett? Som et minimum må dette undersøkes før man gjør, etter min mening, et såpass sterkt inngrep i litteraturen som å merke bøker med spesielle advarsler. Jeg ser nå at også Karen tar opp dette.

En annen ting som virker uklart, er forskjellen mellom bokens vaskeseddel og «trigger warnings». Slik jeg oppfatter det, skal disse advarslene være mer konkrete og spesifikke enn en mer generell baksidetekst (som skal si noe om boken, pirre leserens interesse, uten å røpe for mye av dens innhold). Det er en slik forståelse jeg legger til grunn for mine argumenter.

Å være kritisk til slike advarsler, handler ikke om mangel på medfølelse, noe innlegget til Vibeke, Karen og flere underbygger. Poenget er i vite hva vi snakker om, og se flere side ved denne saken.

Nå har jeg lest artikkelen du lenket til i ditt første innlegg (skulle selvfølgelig ha gjort det før jeg hev meg utpå :-). Jeg er enig med deg i at den er god, artikkelforfatteren drøfter spørsmålet om "trigger warning" på en saklig og grundig måte. Gretemor frykter at slike advarsler på sikt kan påvirke forfattere. Artikkelforfatteren peker på et annet moment jeg vil fremheve - advarslene vil kunne påvirke måten boken leses på. Isteden for å møte boken med et åpent sinn, vil leseren gå til den med spesielle forventinger. Anbefaler artikkelen på det varmeste!

Tusen takk for at du tok opp dette interessante fenomenet, Mohammed og godt nytt år!

Tusen takk, Rolf. Det er i hvert fall riktig at jeg har jobbet med disse begrepene i mange år, i kraft av mitt yrke som sykepleier og faglitterær forfatter innenfor helse- og sosialfag.

Takk for interessante og kunnskapsrike innspill og riktig godt nytt år til deg og dere andre!

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!

Og jeg er på jakt etter den! Men jeg har forstått at finnskogtrilogien er langt mer enn en trilogi. Slik treet faller, som kom i høst, skal være den sjette i denne serien (se innlegg fra Ellen i tråden om hvilke bøker vi fikk til jul).

Stoner er jeg ikke riktig ferdig med, ellers er jeg enig med deg i at Larsen kunne ha fått konkurranse her. En gripende god bok.

Det er muligens en tilsnikelse å velge en trilogi, men Britt Karin Larsens tatertrilogi er uten tvil de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg i 2014. Jeg kan ikke velg en av disse, de hører sammen:

• De som ser etter tegn
• De usynliges by
• Sangen om løpende hester

Tillater meg å begrunne valget med noen linjer fra et eget debattinnlegg:
"Noe av det som så langt imponerer meg mest, er hvordan Britt Karin Larsen får frem møtet mellom to ulike folk og kulturer – de fastboende bøndene og de omreisende taterne. Her finnes fordommer, forakt og frykt for det ukjente på begge sider. Og vi forstår dem. Bøndenes beskyldinger mot og nedrakking på taterne. Taternes arroganse og latterliggjøring av dem som er bundet til jorden.

Larsen idylliserer på ingen måte taterne, deres liv og væremåte. Snarere tvert i mot, som leser blir jeg sittende med mange spørsmål – stjeler de et barn, bedrar de kundene sine, kan man stole på en tater. Larsens skikkelser, både tatere og bønder, er mennesker med sterke og svake sider, godhet og raushet, angst og sinne. Så levende og troverdige. Etter som boken skrider frem, får jeg en stadig større forståelse for taterfolket, blir mer og mer glad i familiene.

Britt Karin Larsen skriver godt, innsiktsfullt og billedskapende. Boken er nærmest skrevet som små skisser av mange ulike menneskers liv, skisser som til sammen skaper et større bilde."

Britt Karin Larsen var en ny forfatter for meg i år, og jeg vil absolutt lese mer av henne.

Takk for opplysningen om Britt Karin Larsens nyeste bok, dette var jeg ikke klar over. Seks bøker om finnskogfolket, altså! Du anbefaler å lese dem i den rekkefølgen de har kommet ut?

Jeg må korrigere meg selv når det gjelder biografien om Astrid Lindgren. Forfatteren, Jens Andersen, deltok i Hans Brenners bokprogram (ikke Skaveland). Andersen fortalte at han lenge hadde lett etter en tråd, et bærende element, gjennom Lindgrens liv, og kommet frem til at det var ensomheten. Da løsnet hans skriveprosess. Deltakerne i progamet samtalte så fint om hvordan ensomhet er et underliggende tema i mange av Lindgrens bøker, og spesielt barns ensomhet, som Pippi Langstrømpe, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio med flere. Det var dette som vekket min interesse.

Kos deg med julebøkene du også, Ellen og ha en fin romjul!

Takk for at du minnet meg på disse to, Ellen! Rett inn på ønskelisten med dem (jeg har snart bursdag :-) :-) I flere år har jeg lest mye eldre litteratur, nå kommer det mye nytt som vekker min interesse. Britt Karin Larsen fikk jeg øynene opp for gjennom hennes tater-triologi. Forfatteren av Lindgren-biografien hørte jeg hos Skavland. Takk også for sitatet - vel verdt å legge seg på sinne.

Selv fikk jeg oppfylt mine to bokønsker - Stoner og Å skrive, samt Falkeides siste diktsamling som en overraskende førjulsgave.

Tusen takk for et nydelig og oppmuntrende dikt, Strindin!

Først fikk jeg ikke første og annet vers til å henge sammen, siden kveikje i mitt vokabular betyr slukke, kjeikje lyset. Etter en rask sjekk fant jeg at kveikje på enkelte dialekter på Vestlandet betyr det stikk motsatte - tenne opp, gi liv.

Så i tillegg til en fin, liten lesestund lærte jeg noe nytt denne 1. juledagsmorgen :-)

Tusen takk til deg Kjell, som har tatt jobben med å organisere det hele. Så berikende og interessant. Gleder meg til flere felleslesninger med dere alle :-)
Godt nytt år - og takk for det gamle.

Tusen takk for at du trekker frem (i hvert fall for meg) ukjente forfattere, Rose-Marie. Både Ada og Et personlig anliggende (fascinerende tittel) er lagt til ønskelisten.

Jeg har så vidt begynt på del tre, og kjenner som deg at dette er ubehagelig lesing (for å si det mildt).

Det er mange interessante spørsmål knyttet til 1984. Slik jeg ser det, kretser flere av dem omkring din uttalelse, Kjell: «I alle fall i én forstand er den gått ut på dato.»
- I hvilken forstand er 1984 gått ut på dato? (Mulig dette er åpenbart når boken er lest.)
- På hvilke områder, om noen, er boken ikke gått ut på dato, og da tolker jeg «ut på dato» som «uaktuell eller irrelevant for oss i dag»?
- Hvilke av Orwells dystre spådommer har gått i oppfyllelse? Hvordan kan vi ev. kjenne dem igjen i vårt samfunn og vår verden? (Vi har jo så vidt vært innom nytalen.)
- Er Orwells advarsler fortsatt aktuelle for oss?

Dette er bare noen løse tanker. Å gå inn i disse spørsmålene er mer krevende enn jeg har kapasitet til nå. Og de fleste av oss vil vel helst sysle med hyggelige tanker nå tre dager før jul :-)
Får håpe vi kommer sterkere tilbake i romjulen eller senere. Boken er vel verdt å diskutere.