Jeg tolker slutten på boka, som at de lar både Julia og Winston leve, fordi de er så indoktrinerte, at de ikke lenger utgjør noen trussel mot partiet.
Det å leve et sjelløst, meningsløst, ensomt liv i rus og selvforakt, er kanskje en verre straff enn en kule i hodet. Han svømmer i gin fra morgen til kveld, og greier vel på den måten å ta sitt eget liv i løpet av få år.
I sluttscenen sitter Winston på kafeen i sin evige rus og fantaserer blant annet om døden og friheten, men så blir han oppkvikket og oppildnet av Utopias seier i Afrika, og gir seg tilslutt hen til Store Bror.
Viser 2 svar.
Jeg er helt åpen for at den tolkningen du gir av slutten, gretemor, er riktig og plausibel. Jeg er enig i dine vurderinger.
Nå har jeg lest de siste sidene en gang til, for å prøve å klargjøre min egen tanke. Når jeg likevel ikke klarer å slå meg til tåls med din tolkning, er det fordi jeg finner en tvil i Winstons sinn helt til det siste. På side 283 dukker et minne opp i form av lyd, og «tårene vellet opp i øynene hans». På side 284: «Helt ukallet dukket et minne opp i hans sinn.» Winston minnes sin mor og sin søster, men avskriver det som et «falskt minne». Og på boksen siste side (286) «Han tenkte på hvordan det for ti minutter siden – ja, bare ti minutter – hadde vært noe tvetydig i hans sinn…». Og litt lenger nede på samme side: «Winston satt hensunket i en drøm…».
Er det ikke mulig (eller bare ønsketenkning fra min side) at slike minner, tvetydigheter og drømmer kan dukke opp i Winstons sinn igjen, etter at vi har forlatt historien? At slutten er åpen i den forstand at historien ikke er slutt, men kan ta en annen vending, den dystre konklusjonen til tross?
Jeg skjønner hva du mener, men anser ikke håpet for å være så stort. Orwell mente vel å si med dette at vi alle kan la oss knekke til slutt.
Sist sett
