Bokelskere.no

Enig, Jostein! Men det kan vel hvem som helst av oss lesesirkeldeltakere som har tid, gjøre :-)

Spørsmålet om et område for private notater dukker opp fra tid til annen. Så vidt jeg vet, finnes det ikke noe slikt her. Det nærmeste du kan komme, er å lage en egen liste som du ikke åpner som synlig for andre. På den måten kan du få en oversikt bare for deg selv. Noen som vet noe mer om dette??

Jeg er for så vidt enig med deg, hadde vært supert med et område for private notater. Men det er vel grenser for hva som er mulig å få til. Jeg synes uansett det er litt dumt å fylle opp bokomtalene med private notater :-)

Mener du at denne og de følgende seks "annonsene" for Norlis nettbokhandel er bokomtaler?

Jeg håper du ikke tar det ille opp, men jeg synes ikke at de passer her. Poenget er vel at vi skal si noe om bøkene, deres innhold og språk, og hva vi synes om dem.

«Ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...» skriver José Saramago i Det året Ricardo Reis døde.

I løpet av kort tid har jeg lest to gripende kvinneportretter, begge skrevet av menn. Den ene kvinnen er Lydia Erneman i Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen, den andre, den navnløse moren og bibliotekaren i Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. Fellesnevneren i de to kvinnenes liv er ensomhet. Bøkene sier mye om hvor ulikt vi forholder oss til ensomheten, hvor ulike roller den spiller i menneskers liv.
NB: Det videre røper noe av innholdet i bøkene.

Både Lydia og moren/bibliotekaren lever et sosialt liv. De har familie, arbeidskollegaer og naboer, men få/ingen nære venner. Men der stopper likheten.

For veterinæren Lydia Erneman er ensomheten en normal og trygg del av livet, «ikke noe unormalt eller dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i», som Rose-Marie treffende skriver. «For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg.» Jeg ser Lydia for meg i slagstøvler, jordnær og tenksom. Hun er en lukket person, det tar tid før hun slipper folk innpå seg. Hun lever stillferdig og tilbaketrukket og er forsont med sitt eget liv. I Saramagos forstand skulle hun dermed ikke være ensom. Ensomheten er et element i hennes liv.

Bak den irriterende og kontrollerende jeg-personen i Haugeruds bok trer en ensom kvinne frem. Moren/bibliotekaren kjenner en indre tomhet, savner en trygghet på hvem hun er, og er åpenbart «ute av stand til å leve med den som bor i henne». Dette gjør henne plagsomt opptatt av hvordan hun fremstår for andre mennesker, hva hun bør si eller gjøre, og av hvordan andre oppfatter nesten hver minste detalj av hennes fremferd. Den omsorgen hun oppriktig vil vise andre, kommer ikke sjelden skjevt ut. Hun er pirket og kontrollerende og lar knapt en anledning gå fra seg til å fortelle andre, og spesielt sønnen, hvordan han bør innrette livet sitt. Jeg tviler ikke på at det er godt ment, men det er ikke vanskelig å forstå at sønnen opplever moren som masete, kritisk og kontrollerende. Han kjemper på sitt vis for å frigjøre seg fra henne.

Jeg-personen føler seg alene, trenger trøst, men har ingen som står henne virkelig nær. «… selvmedlidenhet innbyr ikke til trøst, dermed må du bare håpe at noen ser deg, elsker deg såpass at de gir deg det, uoppfordret» (s. 100).

Moren er stolt av sønnen, som er i ferd med å finne sin egen vei i livet, utvikle sine evner og interesser. Hun greier likevel ikke å skjule sin misunnelse. Selv føler hun at hun er på feil spor og virker på langt nær forsont med sitt liv: «Hva om livet bare var en lang kjede av besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å rive deg løs fra?» (s. 183). Når bibliotekaren nærmest mot sin vilje blir pådyttet et filmoppdrag og oppdager hva som kunne ha vært hennes felt, er hun ulykkeligvis på sønnens domene. Det må gå galt.

Moren og sønnen er åpenbart glad i hverandre. Sønnen, hvor avvisende han enn kan opptre, kan vise er rørende omsorg for moren, blant annet når han hjelper henne å fornye garderoben. Men gang på gang skjærer kommunikasjonen seg, og de to når ikke frem til hverandre. Avstanden mellom dem understrekes av at de er de eneste navnløse i romanen.

«Da jeg kom tilbake til rommet hans for å si adjø, hadde han gått og lagt seg. Jeg møtte blikket hans der han lå, så siden, sammenkrøpet under den svette dyna. Han så sliten ut, mørk under øynene, frossen i huden, og et øyeblikk fikk jeg lyst til å sette meg på sengekanten, stryke hånden over det kortklipte håret hans, stryke ham i søvn.» (s. 244)
Og jeg får lyst til å rope til henne: Gjør det! Hvorfor gjør du det ikke.

Lykke til, Jostein! Absolutt mange gode og velegnete dikt å velge blant. I dag er det gretemor som skal ha æren for, jeg bare trakk det frem igjen.

"Min" konfirmant er et av mine barnebarn :-)

Ja visst, der fant jeg det i min "Samlede dikt". Takk igjen.

Ja, absolutt og valget ble plutselig lett. I dag av Inger Hagerup er som skrevet til vår konfirmant. Hun skal få det både muntlig og skriftlig. Diktet er ukjent for meg, enda så mye Hagerup jeg har lest gjennom livet. En av mine yndlingspoeter. Er det noen av dere som vet i hvilken samling diktet står, og når det er skrevet?

Hjertelig takk for alle gode tips, og en spesiell takk til Ava og gretemor som brakte dette på bane. Jeg ble så glad at jeg kopierer det inn her til glede for flere.

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Jeg trenger et dikt til vårens konfirmant. Noen ord på veien inn i voksenlivet. Ord som formidler kjærlighet og glede, høytidstemning og alvor/visdom (men ikke moralisme). Og veldig gjerne snert og humor, til en jente som har sans for det!

Har lett og lett og er takknemlig for alle forslag!

Hun slengte bagen over skulderen / bagen slang på skulderen hennes.
Hun hengte opp plakaten / plakaten hang på oppslagstavlen.

Forfatteren har sine ord i behold :-)

Også jeg ønsker deg tilbake! For din egen del, og ikke minst for oss andre :-)

Siden min parentes har vært medvirkende til å utløse alt dette, vil jeg bare si: Den var på ingen måte ment som noen kritikk av deg, Mariann! Snarere tvert imot, en ironisering over meg selv som hverken klarte å lese eller uttrykke meg korrekt. Åpenbart klønete formulert, og det beklager jeg.

ADVARSEL!
Les ikke bokomtalen på denne bokens side! Der røper en bokelsker (slettet bruker), uten noen form for spoiler, det som ser ut til å være et svært viktig poeng i boken. Knurr.

Jeg angrer, at jeg aldri lærer :-(

Vi er i hvert fall minst to som misoppfattet dette i første omgang! Felles skjebne er felles trøst, som det heter. (Meg grep jo Mariann enda til i en sitatfeil.) Fort gjort og ingenting å være flau over.

Jeg er tilhenger av å lese både avsnitt og bøker flere ganger, nettopp fordi hver runde kan gi ny innsikt og nye perspektiver. Du har så rett når du sier at denne forfatteren må tas alvorlig. Han skriver så lekende lett at det er fristende å bare la seg rive med, slik du er inne på. Her er det antakelig mer mellom linjene om man gir seg god tid.

Tusen takk for hyggelig prat en kveldstund og for fine kommentarer om forfatteren!

Ok, takk. Har rettet det nå. Innholdsmessig er meningen fortsatt den samme.

Nå leste jeg det innledende avsnittet på nytt, og der sier moren faktisk: « Tar du vitaminer, sa jeg, fordi jeg trengte det selv; vitaminer, det var det jeg hadde å komme med. En B 12-sprøyte, godt leselys, mat. Skal ikke du også ta en B 12-sprøyte?»

Det er moren selv som trenger B 12-sprøyter! Og godt leselys, hun er jo bibliotekar. Og vi skjønner raskt at hun er glad i mat (sønnen anbefaler henne å slanke seg noen kilo). Moren overfører sine egne behov på sønnen. Dette tror jeg må være kjernen i avsnittet, og det gir en innsikt i hvorfor det kommer så galt ut mellom mor og sønn. Enda de åpenbart er svært glad i hverandre.

Takk for gode ønsker, Rolf! Det spirer i hagen min også :-)

Min fagkunnskap er ikke helt ny, så jeg har konferert med ekspertisen.

Det er forskjell på å mangle vitamin B 12 på grunn av opptakssvikt (pernisiøs anemi) og på grunn av mangelfullt kosthold. I det første tilfellet må vitaminet injiseres med sprøyte. (Det var dette jeg skrev om i mitt første innlegg om morens anbefaling til sønnen om B 12-sprøyter.)

Vitamin B 12- svikt på grunn av mangelfullt kosthold er svært sjeldent. I så fall kan B 12 tas som tabletter. Tablettene er ikke fritt i salg, men må fås av lege. (Sprøyter er ikke et alternativ i slike tilfeller.) Spray og høydoser har hun jeg konfererte med, ikke hørt om. Hun sier videre at markedskreftene er sterke for å få folk til å kjøpe noe de egentlig ikke trenger, og som kan ha lite virksomt stoff. Dette er nok et område med flere motstridende og sterke meninger :-)

Hvordan morens anbefaling er å tolke, er ikke godt å si. Kanskje er hun orientert mot alternativ behandling? Kanskje har hun bare hørt at B 12 skal være bra, uten å vite så mye om det? Opptatt av sønnens ve og vel er hun i alle fall!

Er det her du vil vi skal registrere oss? :-))

Jeg er i hvert fall med - Lillevi

Takk for tilliten som medisinsk rådgiver, Rolf!

Ja, jeg stusset også over morens anbefaling om sprøyter med vitamin B 12. Vitamin B 12-mangel skyldes mangel på et spesielt protein i magesekken, intrinsic factor. Dette proteinet er nødvendig for at tarmen skal suge opp B 12 fra kosten. En person som mangler det, får pernisiøs anemi. Behandlingen er injeksjoner med B 12 ca. hver tredje måned, siden tarmen altså ikke kan suge det opp. Dagsbehovet for vitamin B 12 er lite, så en frisk person skal spise svært mangelfullt for ikke å få i seg nok.

Å anbefale en frisk person sprøyter med vitamin B 12 gir ikke mening. Det er jo mulig moren tror at sønnen mangler B 12, siden slapphet og tretthet er noen symptomer. Men jeg antar at dette skyldes uvitenhet fra forfatter og forlagskonsulenter.

Det kan jo være en indikator på at denne moren, slik vi skal lære henne å kjenne, i mange henseende er irriterende omstendelig og har "mye rart for seg" (om jeg kan si det litt sleivete ..)

Jeg åpnet bokpakken akkurat nå, leste det lille anslaget, og dette grep meg. Som leser og mor til voksne barn. Måtte legge boken kontant bort for ikke å foregripe begivenhetene, enda en gang. Enig Jostein - treffende og framifrå!

Imponerende innsats av pappa - og av datteren!

Min pappa var også en lesehest av dimensjoner, men påvirket meg nok mer indirekte enn din pappa har gjort. Flott at du fortellere hva pappas innsats har betydd for deg. Et eksempel til etterfølgelse!