Bokelskere.no

«Jeg ber også alltid andre om å stryke «og» hvis det står først i en setning. Hva har det der å gjøre?»

Og bakom synger skogene – av Trygve Gulbranssen.

Skape en poetisk tittel for eksempel.

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Hvem er du.

Kain skal jeg kjøpe enten det går slik eller sånn med lesesirkelen! Som deg - Saramago er en av mine absolutte favoritter. Jeg har lest det meste som er oversatt til norsk, men mangler fortsatt enkelte; bøker som er vanskelig å få tak i, også antikvarisk. Hjertens takk for tipset!

Jeg er igjen falt av lasset, og skjønner at du antakelig er kommet lengre enn meg.
"Trøysam" måtte jeg faktisk slå opp (bær over med en pike fra Majorstuen); "trivelig" er faktisk det siste jeg vil forbinde Leines tekst med.

«Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud – dvs. del 2.»

Det er et omfattende og interessant spørsmål du reiser, Randi. Jeg har lest t.o.m. det 7. budet og prøver meg på noen tanker omkring spørsmålet dit. OBS SPOILER, noe handling blir avslørt.

Forfatteren har gitt del 2 tittelen «Koloni & katekisme», som kanskje kan omskrives til «Liv og lære». Han lar hvert av de elleve budene (jeg har lært at det er ti bud i Moseloven; det ellevte er ukjent for meg) stå som inngang til hvert sitt kapittel. Til en viss grad avspeiler kapitlene innholdet i budene og reflekterer over dem, eller kanskje rettere hvordan budene blir brutt eller omgått. Dette glir naturlig inn i bokens handlingsløp.

Kirkens dobbeltmoral avdekkes, f.eks. i kapittel 1 «Svermere» som har budet Du skal ikke ha andre guder enn meg knyttet til seg. Med hvilken rett kan kirkens menn refse profetene i Evighetsfjorden, Habakuk og Maria Magdalena? Praktiserer ikke de en vel så gudfryktig og oppriktig kristentro som Kirken?

I kapittel 3 «En smijernsport» får budet Du skal holde hviledagen hellig nærmest en ironisk klang i mine ører. Det er nettopp på den hellige hviledagen smeden forgriper seg på madame Haldora Kragstedt (mer eller mindre med hennes vilje),

Kapittel 6 «Hymnens lenker» er knyttet til budet Du skal ikke bryte ekteskapet. Men hva med stakkars bøkker Dorph som ikke vil noe annet enn å gifte seg, slik at han og elskede, en innfødt kvinne, kan slippe å leve «i synd». «Jeg er en god kristen,» hulker bøkkeren. Men kongebrevet som gir dem tillatelse til ekteskap, lar vente på seg i år etter år.

Del 2 spenner over perioden 1785-93. I disse årene gjennomgår magister Morten Falck en utvikling (et lite forbehold, jeg er bare kommet 1791). Han får en økende sympati for de innfødte, en forståelse for kvinnenes stilling, og han vil hjelpe de svake, selv om det kan koste han dyrt. Konfliktens mellom Falck og koloniens øvrighet, spesielt kjøpmann og kolonibestyrer Kragstedt tilspisser seg,

Jeg er omtrent på side 350, men nå blir det noen dagers opphold pga. en reise.

Femte bud «Du maa icke begaa Drab». Ja, her er det absolutt duket for debatt.
Jeg nøyer meg (i første omgang) med å vise til et par lenker: Ikke send meg til en kone, doktor og boken av Ellen Aanesen med samme navn, samt Aldri mer strikkepinner.
Jeg må innrømme å aldri ha hørt om Morten Falcks skrekkelige metode.

Nå det er sagt, vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen.

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Absolutt!

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.

Det er her det norske forlaget skulle ha kommet inn med en kyndig konsulent. En som hadde lest manus og luket ut kviger som gir melk, kviger på stallen og diverse danske ord. Skam til Cappelen Damm som har spart på dette.

For to år siden stilte jeg samme spørsmål her på bokelskere som du gjør nå. Jeg fikk mange gode svar. Diktet jeg valgte til "min" konfirmant, er dette:

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Inger Hagerup

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

Arteria carotis er den store halsarterien som forsyner hodet med frisk, oksygenrikt blod.
Kan den neste være nervus olfactorius, luktenerven.
Musculus mastoideus er den skrå halsmuskelen, den som ofte kan verke :-)
Rejectus har jeg ikke hørt om.

Jeg er med!

Enig med dere begge. Men dessverre er ofte det sånn at først når det er for sent, innser vi verdien av det som har gått tapt.

Norton – nå ble jeg rent rørt. Min svigermor Else og hennes søster Brit kjørte en Norton 750 fra Trondheim til Roma og tilbake på midten av 1930-tallet.
Jeg har skrevet om det her.

Flaks til meg også! Et innbundet eksemplar fra min lokale brukthandel, til kr. 20 – venter på meg når jeg kommer hjem fra en deilig øy i sydlige egne.

Inger Hagerup.