Bokelskere.no

I min utgave, oversatt av professor H.P. Lorange, Dreyer forlag 1967, lyder dette avsnittet slik:
"Man bør nemlig merke seg at man enten må vinne menneskene for seg eller gjøre dem uskadelige, for de hevner seg for lette forurettelser, for alvorlige derimot kan de det ikke; den forurettelse man tilføyer et menneske må altså være så alvorlig at man ikke trenger å frykte hevn."

Å ta et menneske av dage og å uskadeliggjøre et menneske, er to vidt forskjellige ting. Det siste kan gjøres på mange måter, som fengsle, internere, frata all troverdighet osv.
Så kan man undres hvilken oversettelse som er mest riktigst. Mon Berg Eriksens, som du siterer fra Jostein, er farget av dagens gjengse oppfatning av Machiavelli.

I A-magasinet 16.8 er sitatet (hvis det er dette da) enda fjernere fra Loranges oversettelse:
"Det må være lov å drepe en politisk motstander hvis det tjener saken."
Jeg finner ikke dette i min utgave. Finnes det i din?

Enig med Bjørg - flott bokomtale! Har lest boken, ikke sett filmen, og får lyst til å lese den enda en gang. Takk skal du ha, Rufsetufsa.

Imponerende at du fullførte, gretemor!
Jeg avsluttet denne trilogien etter bind 1, Drift. Ut fra det du skriver, høres det ut som de to neste fortsetter i samme spor. Jeg er i stor grad enig i dine vurderinger, både de positive og de negative.

Min omtale av Drift finnes her

All den rosende omtalen Ketil Bjørnstads trilogi om Victor Alveberg har fått, overrasker meg. Jeg har nå lest første bind Drift med blandete følelser. I partier synes jeg boken er interessant og drivende. Jeg får en viss innsikt i personenes liv og blir opptatt av som skjer med dem og hvordan de utvikler seg. De er barn av sin tid, og jeg liker hvordan Bjørnstad trekker inn de historiske begivenhetene. Hvordan samfunnsutviklingen setter sitt preg på personene og hendelsene er etter min mening bokens styrke.

Men i det store og hele faller ikke Drift i min smak. Dette er for ordrikt, svulstig og melodramatisk. Alle ordene til tross, jeg når hverken inn til Victor eller de andre personene (med enkelte unntak). Jeg klarer ikke å tro helt på dem, de gir meg ingen/få bilder eller følelsesmessige reaksjoner. Uten å røpe for mye - Victors forhold til mat får mye plass, men jeg ser ham ikke for meg, hverken tykk eller tynn. Den uprofesjonelle, aparte psykologen kunne nok ha eksistert på 1960-70-tallet, men lell. Og så mange ”kosmiske” samleier! Det blir rett og slett for mye.

Godt i gang med lesingen gikk det opp for meg at jeg har påbegynt/lest Drift for mange år siden. Den gjorde altså heller ikke den gang noe dypt inntrykk. Det kan ikke bli mer enn 4 på terningen fra meg.

Jeg har nå gitt alle tre bøkene til et loppemarked. Tusen sider til med den selvopptatte Victor Alveberg frister ikke.

Hmmm, jeg hadde bestemt meg for å avskrive Bjørnstad. Til musikken -- ja hvis jeg dumper over den.
Og du har helt rett, vi to er ikke så unge lenger, så skal vi holde oss til det trygge -- eller ta noen sjanser....

Du har et poeng, gretemor. Jeg oppfatter meg selv som en kresen leser, holder meg helst til bøker jeg kan gi 6 og 5 på terningen. Ser verdien av å presse seg gjennom også annen litteratur, samtidig som jeg synes at, for å si det med en klisje: "livet er for kort til dårlige bøker".

Ang. Bjørnstads Alveberg-trilogien, tvang meg gjennom første bind Drift tidligere i sommer, se mine synspunkter her, mens barnebarnet på 9 stadig spurte hva ordet drift betyr, og hvorfor jeg leste den boken jeg ikke likte. Nå går hele serien på loppemarked.

I Noa-Noa, reisen til Tahiti forteller Paul Gauguin om sitt første opphold på Stillehavsøya, den gang en fransk koloni. Det er hans fargesterke og uttrykksfulle malerier fra denne tiden som har gitt ham hans posisjon som en av verdens fremste kunstnere.

Boken er på sitt beste når Gauguin skaper bilder av mennesker og landskap; vi ”ser” gjennom billedkunstnerens øyne. Som innledningsvis: ”Den 8de juni om natten, efter 60 dagers reise fra sted til sted, tre og seksti dager som for meg var fulle av utålmodig drøm, av febrilsk higen mot det forjettete land, – fikk vi på havet øie på noen underlige lysflekker som beveget sig frem i siksak. En svart takket kjegle løste seg ut fra mørk himmel.”

For et par år siden kom jeg over Sommerset Maughams Skillingen og drømmen. I min omtale skriver jeg: ”Romanens hovedperson Charles Strickland (Paul Gauguin) er en usympatisk, brutal og egoistisk mann. Alt annet enn at han må male er ham totalt uvesentlig. Han behandler folk dårlig - sin ektefelle, sin eneste venn, den lojale og selvutslettende maleren Dirk Stroeve, og kjæresten. Omtrent akkurat da jeg synes jeg hadde lest nok om mannens ufordrageligheter, endrer boken karakter. Strickland reiser til Tahiti. Vi får en videre forståelse for hans personlighet og skaperkraft. Han opptrer like dårlig, men aksepteres av øyfolket.”

Gauguin er kritisk til franskmennenes holdninger til de ”usiviliserte” og ”ville” innfødte. Selv nærer han en stor beundring for maoriene, ønsker å bli kjent med dem som mennesker, deres levesett og kultur. Han utforsker dem – også gjennom å male dem. Og blir etter hvert akseptert.
Gauguin forteller om det gamle Tahiti, om en religion påvirket av hinduisme, styresett og barbariske kulturelle utslag som barnedrap, kannibalisme (for å hindre at befolkningen ble for stor og sikre nok føde til alle) og menneskeofringer.

Gauguins kvinnesyn er et poeng for seg. Hvordan vet han at alle maoriske kvinner ”vil tas, på maori-vis, uten et ord, brutalt. Alle har så å si lyst til voldtekt.” Selv tar han en tretten år gammel jentunge til ektefelle og lever med henne som om hun var en voksen kvinne.

Det at en boks jeg-person er en drittsekk, er ikke til hinder for at jeg kan like boken. Men forfatteren Gauguin klarer jeg ikke helt å tro på. Teksten er så tydelig preget av hans holdninger og fordommer. De var vel som hvite menns, og kvinners, holdninger til "primitive" folkeslag omkring forrige århundre…

Jeg tror rett og slett ikke at Gauguin kommer under huden på kulturen i løpet av den relativt korte tiden han oppholder seg der. Og likevel uttaler seg for skråsikkert og ureflektert for min smak. Jeg kan la være å tenke at han ikke er stort bedre enn sine landsmenn, selv om hans fortegn er positivt. Det ligger vel i sakens natur – Gauguin var en bedre maler enn forfatter!

Og kanskje det beste med boken – Gauguins egne illustrasjoner, tresnitt tror jeg, fra Tahiti! Talende, vakre og rørende. En 6-er for bildene, 4 for teksten.

En felleslesing foregår på den måten at vi blir enige om hvilke verker vi skal lese, og en tidsplan. Så leser vi - og diskuterer. Hvis du søker opp Nattens brød - lese bøkene sammen, finner du ett eksempel på hvordan dette kan gjøres. Personlig har jeg hatt et uendelig stort utbytte av de felleslesingene jeg har deltatt i.

John Steinbeck er en forfatter jeg ikke kjenner veldig godt. Det lille jeg har lest av ham, har så absolutt falt i smak. Usikker på hvordan gripe en felleslesing av hans verker fatt. Tar mer enn gjerne imot synspunkter. Og - er det interesse for en slik felleslesing?

Jeg har lest Maugham's Noveller i utvalg, og du har selvfølgelig helt rett - dette setter jeg pris på! Også den selvbiografiske romanen Livets lenker er etter min mening i høyeste grad lesverdig. (helt på siden av alt, du skriver "stuen", det er altså ikke bare meg (og bergensere) som fører et så konservativt språg...)

Skillingen og drømmen, ja, ja, du har den i hus og leser den når det passer. En god begynnelse! Og - gud forby, om du skulle bli skuffet... La meg endelig få høre hvordan det går, min venn :-)

Mansfield og hagefesten - jeg blir rørt og føler meg beæret over det du skriver. Det er interessant at nettopp denne novellen blir trukket frem. Takk for informasjonen.

Kanskje du inviterer til felleslesning av Steinbeck?

Oi, oi, den må jeg sove på ... og ikke minst, skaffe meg flere av Steinbecks bøker. Men tanken er unektelig forlokkende...

Takker ellers for dine innsiktsfulle kommentarer.

på nattoget til Lisboa, en vidunderlig by. Farvel vemod, her kommer piken med perleøredobben, hvisker deg i øret ...

Eksklusive noveller og John Steinbeck - kan det bli bedre!

Skjenselens korinter (for en tittel!) står i Norske mesternoveller. Jeg har lest den, men det er mange, mange år siden, vil lese den på nytt nå. Takk. Tror jeg skal lese flere noveller, plukke fra samlingene mine, mens jeg jakter på John Steinbeck, som skal være min høsts forfatter.

Enig i det du sier om noveller som smakebiter, hjelp til å oppdage nye forfattere.

å synge en sang om uskyld. Nok om det, vi skal finne skatten, må vi hakke oss gjennom muren, fortrenge kvalmenog krype inn i hulen...

bryr seg om tingenes orden - det vilde kor stemmer i, tistlene brenner og solen går sin gang! Hvor i ... er nå denne skatten på sjørøverøya??
Bevare meg vel, sukket djevelens advokat og ...

Takk skal du ha! Jeg trodde jeg hadde og har lest Perler i prosa, men det viste seg å være Norske mesternoveller - "Femti norske forfattere har kåret Norges beste noveller," som det står på vaskeseddelen. Litt skeptisk til sånne forfatterkåringer ...

Andre novellesamlinger av høy klasse er Karavane og Cargo begge i utvalg ved Gorden Hølmebakk. Det begynner å bli lenge siden jeg leste disse, men husker at de opptok meg intenst. Leste alle i samme periode. Mener jeg oppfattet Norske mesternoveller som mer varierende i kvaliteten enn de to sistnevnte.

Noveller er en interessant og undervurdert (?) sjanger.

Hører veldig gjerne hva du synes om England forteller, Bjørg - hvis du tar imot invitten :-)

Takk skal du ha for interessante tilleggsopplysninger!

oh my Good, lillesøster! Jeg lovet deg aldri en rosenhave, husk det. Knivsliperen trekker pusten og forlater Nummer 13 uten å mukke. Nå er tiden inne for....

sykle på vannet...
jeg nekter hvisket kameliadamen inntrengende. Hun hadde den onde hyrde ved sin side og sin lillesøster i tankene. La oss håp håpe sa gåsa, strakte halsen frem og øynet grøssende at bak skapet står øksen ...

Uten å nøle gir jeg denne boken en 6-er på terningen. Så rørende, gripende og fortettet. Du kan lese min omtale av England fortellerher.