Bokelskere.no

Nettopp... Det er interessant at man kan lage så mye ut av én enkelt type teknikk og det gjelder jo mange slags håndarbeid. Det er jo moro å skape!
Nyttig å vite at fileringsduk ikke er å få kjøpt lengre. Men det at jeg har fått overlevert muntlig at min tippoldemor lagde fileringsnett med syltynn hekletråd, er det en slags "billigvariant" av hennes tid, eller helt normalt? Hun var fra nedre handelsklasse og født i 1886, hennes far hadde egen skute, men god råd hadde de neppe. De lagde alt mulig selv, men ville det være til hverdagsprodukter som nettopp mellomverk i putevar og håndklær, eller er det "fint nok" til slike vakre små duker?

Det høres fornuftig ut å begynne med noe smått som føles overkommelig til å begynne med, jeg ønsker deg riktig lykke til med å begynne å lære! Det høres jo artig ut.

Hørtes ut som en spennende bok du har holder på med, men ja på ferie kan en ofte legge vekk bøker eller ta med for mye bøker. Håper du har god ferie :)

Godt poeng. Antar boka ble til for å dekke opp et "hull" i behovet sett fra utøversynspunkt, da antar jeg bunadssyersker fra Voss og Hardanger er de nevnte utøverne. Tror jeg får ta en prat med morsan om interesse og behov, heller enn å tenke gave! Det kan hende at et biblioteklån er mer fornuftig for henne.

Ok. Takk skal du ha! Jeg tror jeg venter og ser hvordan det utvikler seg. Morsan sitter mye og ser på ting innen håndarbeid hun finner på Pinterest og sukker tungt over alt som står på russisk, kinesisk og diverse.. Og at det ikke er så enkelt å få tak på mønstrene, uansett hva slags teknikk det handler om.

Ut i fra at vi har ingen forbindelser til Hardangerbunader og slikt, handler det helst om uvanlige/ utdøende teknikker og det å kunne dem som en kuriøs ting. Som nevnt, morsan har vært innom det meste, mens jeg foretrekker hekling, hehe. Kan strikke eller brodere litt også, og jeg har lært noen morsomme ting som nupereller og å flette armbånd og litt makramé og skal etter hvert sette opp en vev jeg har fått tak på (firskaft bordvev), men har litt dårlig plass. Uansett, det er noe morsan kan, men jeg har alltid i bakhodet at jeg skal videreformidle det hvis jeg finner noe som er brukandes for henne. Jeg er nok ikke så avhengig av håndarbeid som henne, men jeg har en mistanke om at veving er helt i tråd med hva som passer meg.

Den boka med filetarbeider hos NB skal jeg ta en titt på.

Tildels enig i flere ting; jeg deltok på nr. 9 og nr. 11 (som jeg avbrøt) og hadde tenkt å være med på en senere, som jeg ikke fikk tak i i tide. Etter hvert ga jeg litt F, for det ble ...uinteressant på et vis. Litt for sære bøker. Titler jeg ikke gidder å lese. Null inspirasjon. Men i alle disse årene har jeg pleid å titte innom og se etter hva som foregår her.

Så jeg skal ikke si bastant at jeg aldri kommer til å delta igjen. Hvis det er interesse for at aktiviteten skal opp og med bøker av et visst kaliber, så kan jeg vurdere å bli med igjen.

Ok, kanskje ikke heeelt det mest aktuelle for én som har gjort veldig mye forskjellig før og én som er atskillig nærmere nybegynner i håndarbeid.. ;)

Oi så pass ja. Vel tror mange bearbeidet sorgen ved å skrive bøker, har lest noen 22 juli bøker og det er mye sorgprosess, bearbeiding, trøst å skrive og minne seg om ofrene.

Hm nei alle bøker treffer ikke heller nei, men håper du får en god helg og godt sommervær du også :)

Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.

Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.

Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.

Ønsker alle en god helg og godt sommervær.

I dag er litt trist dag å tenke på for dette som skjedde for 11 år siden, i dag så jeg et dikt som var skrevet av Lars Saabye Christensen som var veldig fint.

Denne uken har jeg lest de urolige av Linn Ullmann som jeg likte kjempe godt. Boken hadde svært vakre detaljer i seg som skildringer og veldig personlig preg. Jeg gråt noen tårer og det er ikke så ofte en bok klarer det. Dette er for meg en ny favorittbok. Denne anbefales varmt til alle.

Jeg skal lese videre i Loveless av Alice Oseman. Synes den er lovende og interresant tema, nemlig a- seksualitet.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nettopp ferdig med denne nå - ganske OK som "gåbok" i lyd - men her er det uavklarte ting, så det må nok komme en bok til.

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)